Hjem til jul

0
Nedfryst sidespeil. Foto: Geir Sundet
Geir Sundet

Av Geir Sundet.

En rekke arbeidsfolk må feire jul borte fra hjemmet og fra familien, for å holde samfunnets hjul i gang.

Denne historia er skrevet på slutten av nittenåttitallet, hvor det var flere tusen norske sjåfører som hadde sin arbeidsplass på norske biler i kontinentfart. I dag er det langt færre nordmenn der, men sjåfører fra andre land gjør denne helt nødvendige jobben. Mange av dem kjører også lokalt i Norge eller andre EU land, og har sine familier i Polen, Litauen eller andre steder.

Denne historia er til alle arbeidsfolk. Det er ikke alltid vi gjør som loven sier, eller det som forventes fra myndighetene. Innimellom gjør vi det vi må. Takk for innsatsen!

Et år fikk jeg Nord-Norge tur med flyttelass siste uka før jul. Hadde kjettingene på og av 18 ganger, og var ikke i seng før klokka tre ei eineste natt. Jeg hadde på fem kjettinger ned nordsida av Korgen, og Falken måtte vinsje meg opp til losseplassen i Mo i Rana, på null-føre med to-aksla semitrailer. Mens vannet rant oppå isen nord for Trofoss i Nordland, måtte jeg under trekkvogna for å legge på innerhjulskjetting klokka halv tre på morgenen. Jeg stod fast med to tettlenka kjettinger midt på E-6, men jeg skulle hjem til jul.

Og hjem til jul kom jeg, og det har jeg klart hvert år. Men jaggu har det holdt hardt noen ganger.

Året etter Nord-Norge turen var det foreløpig verste. Da hadde jeg to leveringer i Sveits, og en i Lichtenstein. Skikkelig bra lass, og etter måten god tid. Gikk ut på søndag, julaften på søndag, men siste fergeavgang hjem gikk lørdag.

Av alle uheldige ting i verden blei jeg påkjørt av en tysker som hadde sovna på motorveien like nord for Karlsruhe. Han suste inn i rompa mi i 120 kilometer i timen, og kan takke min nedbygde kapellsemi for at han i det heile tatt våkna igjen. Bilen og hengeren hans lå strødd utover motorveien i flere deler.

Heile lastebilhytta var revet av og lå i venstre kjørebane, mens chassis lå i høyre. Radiatoren var smørt utover restene av motoren. Hengeren hadde snurra, og pekte nordover. Hadde han truffet ei skaptralle ville ikke jeg satsa penger på han. Skadene på bilen min blei små, men alle lysa bak på tralla blei feid vekk. Jeg fikk en kink i nakken og en smell i ryggen, og blei sittende halve natt til tirsdag i politiforhør.

Det tok over et døgn å få gjort en provisorisk reparasjon av lysa. Grensefortollinga i Basel tok lang tid, og dessuten fikk jeg lastekontroll for sikkerhets skyld. I Muttenz måtte jeg bestikke lasteformannen med en 6-pack øl for å losse et parti vedkløyvere fra Lillesand på overtid. Sveits har kjøreforbud for trailere fra 21 til 05. Torsdag morgen lossa jeg 250 kartonger med «ryggsekkdukker» utenfor Luzern. De hadde kommet til Norge med båt fra Korea og skulle leveres i andre etasje i et varehus uten heis. Jeg klarte så vidt å bli tom i Lichtenstein torsdag kveld. Der leverte jeg 12 tonn stein fra Setesdal som brukes til gebiss.

Etter litt plukking og innhenting var jeg ferdig lasta fredag kveld med 24 tonn stålkonstruksjoner og litt stykkgods i Esslingen, like sydøst for Stuttgart. Ferga går fra Fredrikshavn klokka ti lørdag formiddag, lille julaften. Det er nær tolvhundre kilometer. Med hjemlengsel og medvind har jeg fire timer «til overs», til soving, spising, tanking og uforutsette ting. Dette ser bra ut.

De første milene opp til Fulda går greit, men i bakkene oppover mot Hasselberg står trafikken. Trailere så langt øye kan se. De røde baklysa bukter seg som et perlekjede oppover den snøkledde åsen. Det kunne sikkert vært pent i en annen sammenheng men er et jævlig syn nå. Snøkaos i Tyskland er ti ganger verre enn snøkaos hjemme, og bakkene rundt Kassel er berykta. Her har de kjettinger som minner mer om ståltråd enn om stållenker. Juletreet som lyste så vakkert for mitt indre øye blir svakere. Ingen biler i sydgående felt. Jeg har en Stie-bil foran. Sjåføren kommer løpende bak til meg, og vi har en kort diskusjon.

-«Kan det ha skjedd en ulykke oppe i bakken»? Eller er det snø?

Vi tar sjansen på et utbrudd. Halvveis oppe i bakken ligger snøen, og vi ser blålys lenger framme. Jeg løfter boggien og presser maskina mi det jeg klarer med mine en og førti tonn for å holde bakhjulet hans. Vi holder venstresporet opp heile bakken, og jaggu går det. Det er ingen sperring foran, bare hvit snø og tyskere som har gitt opp. Polisen som normalt ville gitt oss flere hundre mark i bot for å bryte forbikjøringsforbudet, slår oppgitt ut med hendene og lar oss passere. De veit like godt som oss at stopper de oss nå er bakken blokkert. I bakspeilet ser jeg en rad biler som blinker ut og følger etter oss. Det er bare snakk om sekunder før en av dem blir stående, og dermed blokkere heile veien, men det er ikke vårt problem, ikke mitt problem, ikke nå lenger. Før vi er til topps er trafikkradioen inne med innstendig oppfordring til lastebilene om ikke å legge seg ut i venstre felt.

Lukten av juletorsken er tydelig igjen for mine indre luktesanser. Det er fremdeles et par timer å gå på i tillegg til effektiv kjøretid, og nå har vi veien for oss sjøl ei stund.

Et stykke nord for Kassel blir jeg oppropt av en danske på walkien.
-”Din trailer er svart, nordmann. Dine baklys virker ikke”.
-”Helvetes tyskere og provisoriske reparasjoner”.

Klokka har passert ett på natta. Jeg stopper og sjekker lyspærene og prøver sikringene. De er i orden. Testlampa. Hvor er testlampa ? Magesyra begynner å brenne. Prikkinga i nakken kommer. Hva faen skal jeg gjøre? Jeg finner ikke feilen. Det er over femti mil igjen. De eneste lysa som virker er katastrofelysa. Skal jeg gi opp? Så hører jeg en stemme for mitt indre øre:

-”Kjør hjem på katastrofelysa. Blir du stoppa så skal du videre. Si du er blitt pappa i natt, bløff purken, kvæl og drep, hva som helst, DU SKAL HJEM!”
Forbi tankstasjonene slår jeg av katastrofelysa og legger inn første hakket på Telmabremsen, den elektriske ekstrabremsen. Bremselysa virker og ser ut som baklys på avstand. Det skulle lure B.A.G’en og den tyske motorveipolisen. Søvnen begynner å sige på. Det er jævlig anstrengende med blinkinga fra katastrofelyset på instrument-bordet heile tida. Jeg burde sladde det, men har ikke ork.

Klokka blir seks før jeg når Padborg, tysk-dansk grense. De siste timene har jeg sett regnbuer rundt strålekransen til hvert eneste motgående kjørelys med barneøyne inni. To par barneøyne.
-«Kommer du hjem til jul, pappa?»

På grenseområdet må jeg inn til speditøren for å lage toll papirer. Bruker Kock Spedition. Det er ei ungjente på vakt. Hun sitter å kjemmer håret når jeg kommer. Jeg skal bare ha to T-papirer, og legger to papirbunker på disken.
-«Du får sortere dine papirer, Nordmann. Jeg har annet å gjøre».

Hun ser såvidt opp fra sminkespeilet.
Jeg prøver å ikke bli forbanna, men finner ikke utførselsdeklarasjonen på det ene partiet. Henda skjelver, og svetten begynner å renne. Det er 34 mil igjen og under fire timer til ferja går, med eller uten meg.
-«Du, vær så snill. Du er mer vant med papirer enn meg. Kan ikke du se gjennom dem. Jeg har hatt ei skikkelig jævlig natt».
-«Det er ikke min feil at du har hatt en vond natt. Jeg er lei av å være barnepige for I nordmenn. Finn dine papirer selv.»

Hun driver på med neglene.
Adrenalinet skjøyt plutselig til hodet så alt blei helt hvitt. Jeg husker jeg slo neven i disken så pyntedokka hoppa over en meter bakover og mista både sminka og den verdensvante maska.
Schenker spedition i nabokontoret gjorde papirene på sju minutter, uten utførselsdeklarasjon.

Nå var det akkurat tida og veien til Fredrikshavn. Jeg fikk ingen kontakt med Stena Line på mobiltelefonen, og de gutta kan være skikkelig vanskelige når de setter den sida ut. Er du ikke på plass en time før avgang kan du miste plassen.

Jeg kommer selvfølgelig aldri til å innrømme at jeg hadde over 140 km i timen i bunnen av Ålborgtunnelen, det hadde jo vært vanvittig, men kvart på ti småsprang jeg i alle fall inn sirkeldøra til Stena Cargo og glemmer det aldri. Musikk fylte den juledekorerte ventehallen. En smilende speditør bekreftet ferjeplassen min.

-«Så klarer du hjem i år også, nordmann. En vidunderlig jul til deg».

Orda fra sørstatsgruppa Alabama i danske morgenradio fulgte meg ut døra og ombord i båten:

”Roll on highway, roll on along
Roll on daddy till ya get back home Roll on family, roll on crew
Roll on momma like I asked you to do And roll on eighteen-wheeler roll on”
Dette bildet mangler alt-tekst; dets filnavn er Banner-Steigan-1024x546.png
Dette bildet mangler alt-tekst; dets filnavn er Mitt-innlegg-7-1024x1024.png
KampanjeStøtt oss

Start diskusjonen på forum.steigan.no