oss 100 kroner!
Av Frode Bygdnes.
Første sak for det nye fylkestinget Troms og Finnmark, var styringsform (sak 1/19). I denne saka brøt 5 av 6 SV-representanter sitt løfte til velgerne. De stemte for parlamentarismen, og det var disse stemmene som avgjorde styringsformen.
Vi har to styringsformer for lokalt folkestyre, det er formannskaps-modellen og den parlamentariske modellen. Langt på veg går det an å si at formannskapsmodellen er tilpassa lekmanns-systemet, mens parlamentarismen er å gjøre politikerne til profesjonelle utøvere.
Stortinget er et parlament. Her er det bare heldagspolitikere. Stortinget kan fungere som en sjølstendig enhet som lovgivende makt, mens regjeringa er den utøvende. Sammen med den dømmende makta skal de kunne nøytralisere hverandre for å hindre maktmisbruk, (jfr. maktfordelingsprinsippet). I lokalpolitikken kan en ikke få en slik jevn fordeling, rett og slett fordi politikerne har andre funksjoner og oppgaver. De skal være en del av folket mens de utøver sine verv, de skal være folkets tillitsvalgte og forsvare fellesinteressene i lokalpolitikken. Da bør politikerne være et godt gjennomsnitt av den vanlige befolkninga.
I lokalpolitikken er det ønskelig at vanlige folk skal ha to kanaler til avgjørelsene. Folk som ikke når frem med sine meninger ovenfor administrasjonen, skal kunne gå via politikerne, eller motsatt. Under parlamentarismen velger posisjonen et fylkesråd som overtar rådmannens funksjon. Folk får bare en veg å gå, til fylkesrådet. Administrasjonen i fylket tilhører nå fylkesrådet, ikke en gang alle politikerne.
Kommuneloven er klar på denne forskjellen. Den naturlige modellen er formannskapsmodellen. Det skal kreves 2/3 flertall for at en skal velge parlamentarismen, mens det trengs bare alminnelig flertall for å gå tilbake til formannskapsmodellen, (jfr. Kommuneloven §10-1).
Hadde ikke SV stemt for parlamentarismen, så hadde det blitt formannskapsmodellen. Så hadde de fått plass i fylkesrådet sammen med SP og AP. I debatten argumenterte partiet bare for oppløsing av sammenslåing av fylkene Troms og Finnmark. Dette er vi enige om, men i denne debatten burde de i det minste prøvd å begrunne hvorfor parlamentarismen skulle være bedre egna til å oppløse tvangssammenslåinga. Det var de aldri inne på. Nå er det heller slik at når folkemeninga er så klar for oppløsing, så bør vi tilstrebe mest mulig åpenhet. Formannskapsmodellen er mer åpen enn det å gi fra seg makt til et fylkesråd på 5 personer.
SV har nå gitt seg inn på et hasardspill der befolkninga kan vente seg overraskende vendinger. En kan ikke stole på AP som tidlig i kommunereformen gikk for et fylke for hele Nord-Norge. Også SV vurderte et slikt storfylke i nord. Med Nordlys som kampanjeavis, vil det gamle standpunktet om storfylke fort komme tilbake. At SP er de mest kjente hestehandlerne i politikken, er heller ikke betryggende for å reversere tvangssammenslåinga. Det er enkelt å lage nye premisser. Konstitueringa av fylkestinget viste at SV orienterer seg etter makt på bekostning av prinsipper.
Den største faren for ikke å klare å reversere tvangsammenslåinga, er at folk ikke får være med på de løpende diskusjonene. Alarmklokkene bør ringe for de som ønsker å bevare fylkene Troms og Finnmark.
Frode Bygdnes
