Reisebrev fra Syria

0
Umayyade-moskeen i Damaskus. Foto: Isak Mamen Finne

Av Isak Mamen Finne.

Et land revet i fillebiter krig og sanksjoner. Veisperringer og destruerte byer. Gjestfrie mennesker og et yrende dagligliv. En kultur som strekker seg tusenvis av år tilbake. Syria var en opplevelse som kom til å by på enorme kontraster. Det var også en påminnelse om menneskelig standhaftighet, fortvilelse og håp.


Dette innlegget ble først publisert på Kulturverk.no. Vi gjengir det her med forfatterens velvillige tillatelse.


For globaliseringstrøtte turister på utkikk etter genuine kulturinntrykk er dette en kjærkommen avveksling. Her er det ikke en eneste McDonalds eller KFC.

Etter åtte år med krig går det nå mot fred i Syria. Med tall som overstiger 400 000 drepte og syv millioner flyktninger – hvorav fem av syv er internt fordrevne – kan krigen med rette karakteriseres som blant de største humanitære katastrofene det siste tiåret. Det har vært en villet katastrofe, da landet har blitt åsted for en brutal stedfortrederkrig for aktører som har brukt Syria som et beleilig slaktoffer i sine bestrebelser etter å sikre egne geopolitiske interesser.

Parallelt med krigen på bakken har det foregått en annen kamp nærmere her hjemme: den om den overgripende virkelighetspresentasjonen. Åsted for kampen har vært det hel- og halvoffentlige ordskiftet. Siden krigens begynnelse har vestlige myndigheter og de store medieorganisasjonene – de hvis privilegium det er å sette premissene for den offentlige diskursen – konstruert en fortelling som handler om et folks desperate kamp mot en hensynsløs diktator.

Etterhvert som krigen skred fram har motstemmer til denne fortellingen kommet på banen og med et vell av dokumentasjon avslørt den manglende gehalten i det offisielle narrativet. Jeg har selv fulgt dekningen av krigen ganske tett, men fra distanse, og nølte ikke med å si ja da jeg fikk forespørsel om å være med på gruppetur til landet. Med egne øyne kunne jeg bevitne stedet som i løpet av disse årene har opptatt en så stor del av verdens søkelys.

Etter en lang flyreise lander gruppen klokka 2 på natta i Beirut. Det er en sliten gjeng som setter seg i den lille bussen som skal ta oss over grenseovergangen. Forøvrig den eneste som har vært åpen alle disse årene krigen har vart. Når vi humper oss oppover mot fjellene som ruver 1200 meter over havet, reiser den skrikende girkassa spørsmålet om vi i det hele tatt vil komme fram. Som vanlig viser mine bekymringer seg å være grunnløse. Bussen går fortsatt som en drøm når vi passerer den siste grenseovergangen og parkerer foran skiltet hvor det står “Syrian Arab Republic”.

Bybilde fra Damaskus. Foto: Isak Mamen Finne.

Når vi møtes på gata utenfor igjen er vi vitne til et yrende folkeliv. Det er som i storbyer flest der voksne mennesker ute på ærender og rekker med skolebarn i gatene raskt får en til å glemme at dette er en by som har vært under beskytning fra missiler og bombekastere like lenge som flere av disse barna har vært i live.

Da Baath-partiet tok makten i 1963 svøpte de den unge staten i et navn som skulle virke samlende for et land som bestod og består av flere religiøse og språklige minoriteter. I den arabiske nasjonalismens glansdager var det et navn i tråd med tidsånden.  Navnet Syria er på sin side av eldgammel opprinnelse. Etymologisk kan det spores til assyrerne, som hersket over området ca 700 f.Kr. Landområdet har båret navnet siden det var administrativ region i det hellenistiske riket til etterkommerne av Alexander den Store. Fra da av inngikk Syria i den hellenistiske kultursfæren. Skriftspråket forble gresk, også etter at området falt under romerne.

Etter flere hundre år under romersk og siden øst-romersk/bysantinsk styre ble hele landområdet igjen krigsskueplass, da et et revitalisert Persia under Sassanid-dynastiet og romerne kjempet om kontroll over det østlige Middelhavet. Krigene avstedkom to årelatte riker som ble lett bytte for de muslimske erobrerne da de rykket ut fra den arabiske halvøya for å spre profeten Muhammeds budskap. Siden den gang har det dominerende språket vært arabisk, men brytningen mellom forskjellige kulturer har aldri tatt slutt. Det er her Øst møter Vest.

Som et ledd i sanksjonene mot landet får ikke utenlandske banker lov til å gjennomføre transaksjoner med den syriske sentralbanken. Det betyr at reisende på forhånd må ta med hard valuta og veksle dem i syriske pund. Som følge av den høye inflasjonen er det store seddelbunker vi mottar i bytte mot vår beskjedne beholdning av euro og dollar. Etter å ha vekslet penger, vært gjennom passkontrollen og tatt ombord guiden vår Antoine for den videre turen, kjører vi inn i det vestlige forstadsområdet til Damaskus ved daggry.

Vi blir innkvartert på et hotell i gamlebyen og får oss et pust i bakken. Antoine skal forresten komme til å vise seg som et utmerket selskap og en stor ressurs. Han har flere år med studier i samfunnsvitenskap i Paris og snakker tre språk flytende. I tillegg til å være svært sjenerøs med å øse av sin kunnskap, har han alltid en morsom anekdote på lur.

Er du interessert i middelalderarkitektur og nærer fascinasjon for fordums dagers ingeniørkunst, eller i det hele tatt verdsetter levende uttrykk for mennesket som skapende vesen, er det en visitt du bør avlegge. Når situasjonen i landet har blitt normalisert og turistene vender tilbake, vil stedet formodentlig kry med folk.

Med en høyde på 640 m.o.h i et område som stort sett består av halvørken, er det en omkransende oase som har gitt byen liv. Byen har vært erobret utallige ganger og inngått i så mange forskjellige imperier at det for vårt formål vil bli for massivt hvis alle skal gjøres rede for inngående her. Men i rask kronologisk rekkefølge kan det nevnes at etter den arabiske erobringen har umayader, abbasider, seljukker, ayyuibider, mongoler og osmanere hatt herredømme i byen.

Etter første verdenskrig ble Syria fransk mandatområde før selvstendigheten i 1946. De forskjellige imperienes avtrykk reflekteres i byens mangslungne arkitektur. Storhetstiden hadde byen da det var sentrum for det mektige Umayyad-kalifatet. Moskéen som ble etablert under deres styre er den fjerde største helligdommen i islam og byen står oppført på UNESCOs verdensarvliste.

På 1800-tallet fikk byen tilvekst av muslimske flyktninger fra delene av Det osmanske riket som var blitt gjenerobret av europeerne. På 1950-tallet vokste det fram enda en bydel, da tusener av palestinske flyktninger slo seg ned der. Etter at krigen brøt ut i 2011 er byen den største netto mottaker av flyktninger i landet. De fleste flyktningene er internt fordrevne, men som følge av at mange også har reist foreligger det ingen nøyaktige tall. Iallfall dreier det seg om millioner.

Når vi møtes på gata utenfor igjen er vi vitne til et yrende folkeliv. Det er som i storbyer flest der voksne mennesker ute på ærender og rekker med skolebarn i gatene raskt får en til å glemme at dette er en by som har vært under beskytning fra missiler og bombekastere like lenge som flere av disse barna har vært i live. I byens hovedårer er trafikken et tilsynelatende galehus, selv om Antoine forsikrer oss om at det var betraktelig flere biler på veiene før nye sanksjoner som rammet oljeimporten ble innført.

Med en galgenhumoristisk tone anfører han det som eksempel på det som er en av hans grunnsetninger: at ingen situasjoner bare kan males med svart eller hvit pensel. Men sanksjoner til tross: i basaren bugner det med varer! For globaliseringstrøtte turister på utkikk etter genuine kulturinntrykk er dette en kjærkommen avveksling. Her er det ikke en eneste McDonalds eller KFC.

Foto: Isak Mamen Finne

Etter to dager som har gått med til sightseeing og kulturarrangementer bærer turen nordover. På vår venstre side har vi en fjellkjede som kranser seg langs en småby nær den libanesiske grensen: Maaloula. Denne byen er nesten utelukkende bebodd av kristne. I et år var den okkupert av Al-Nusra, før den ble frigjort av Hezbollah og den syriske hæren. I gatene bærer menn stein vekk fra ødelagt bebyggelse, side om side med småbutikker som fortsatt klamrer seg fast. Store deler av byen er delvis fraflyttet, så det er et stille bybilde vi bevitner. Helt forskjellig fra Damaskus. Byens eldgamle kloster er fortsatt bevart, i likhet med kirken.

På innsiden av kirken ligger det en liten suvenirbutikk drevet av to hyggelige damer som lar oss smake på den egenproduserte vinen. Etter en liten befaring går jeg ut igjen og følger veien cirka femti meter lenger opp. Langs et utbombet bygningskompleks ligger det en tom lekeplass. Husken langs det ene lekeapparatet er gjennomboret med kulehull.

På vei tilbake til bussen passerer vi tre gutter som sparker en sliten fotball mellom hverandre. I et anfall av gutteaktig barnslighet tilslutter jeg meg leken. Men husker raskt hvorfor jeg aldri ble fotballspiller. Sparken ballen over et gjerde, hvor den ruller videre. Det er en eldre landsbymann som setter seg på mopeden for å hente den. Litt forlegen tar jeg ham i hånda.

På veien til Homs stopper vi i et frodig forstedområde som blir vår base de to neste dagene. På planen står en visitt til Krak des Chevaliers, som er en av de best bevarte korsfarerfestningene i regionen. Det hører med til historien at besøket ble av det heller slitsomme slaget. Kvelden før hadde jeg nemlig blitt igjen på restauranten vi spiste på etter å ha kommet i snakk med en vennegjeng, som med den varme gjestfriheten som så godt kjennetegner folket her ikke holdt tilbake på araken når de møtte en sjelden turist.

I hvert fall er det et enormt festningsverk. Bak den solide yttermuren ligger det en vollgrav som omkranser en borgmur som etter eget anslag reiser seg førti meter opp i været. Festningsverket var tilholdssted for Hospitaller-ordenen mellom 1142 og 1271. Den har flere ganger blitt restaurert etter jordskjelvskader. Sist gang av franskmennene i 1933. Er du interessert i middelalderarkitektur og nærer fascinasjon for fordums dagers ingeniørkunst, eller i det hele tatt verdsetter levende uttrykk for mennesket som skapende vesen, er det en visitt du bør avlegge. Når situasjonen i landet har blitt normalisert og turistene vender tilbake, vil stedet formodentlig kry med folk.

Krak des Chevaliers. Foto: Isak Mamen Finne.

Homs er Syrias tredje største by og et viktig industrisenter. Det var her de første demonstrasjonene brøt ut i 2011. Byen ble raskt en krigssone. I 2015 fikk de gjenværende jihadistene valget mellom amnesti eller å bli fraktet med buss til Idlib-provinsen. Selv om gjenoppbyggingen er i gang er stedet så utbombet at det minner om bilder fra Berlin i 1945. Omfanget er helt vanvittig. Etter å ha vandret rundt noen kvartaler blir vi invitert på kaffe hos onkelen til vår sjåfør, Rami.

Han bor sammen med familien sin i en enebolig med egen grønnsakshage, bare et steinkast fra ruinene. Vi entrer en romslig stue med stoler plassert langs veggene og et salongbord i midten. På veggen henger det et maleri av en kristen helgen. Onkelen til Rami er pensjonert oberst i den syriske hæren. Han har tre sønner boende i Tyskland og en hjemmeboende datter som studerer arkitektur. Hun serverer oss sterk syrisk kaffe mens faren kommer med beretninger fra krigen.

Han viser fram en bilfelg som er penetrert av et kulehull. Det var mens han var ute og kjørte at en snikskytter, til hans store hell, skjøt et par meter for lavt. Den ene sønnen hans opplevde å bli kidnappet av jihadister. Som ved et mirakel var en av jihadistene en tidligere bekjent som gikk god for ham. Han fikk beskjed om å komme seg vekk, men at hvis de så ham igjen etter fem minutter ville han bli drept. En sterk påminnelse om hvor små marginene mellom liv og død er i krig. Før vi går derfra retter den pensjonerte obersten en skarp finger mot europeiske stater som ikke vil gi landet hans fred. Halvt spøkefullt legger han til at det selvfølgelig er enklere sagt enn gjort da vi jo er under amerikanernes støvel. Noen vil nok nikke samtykkende til den påstanden.

Idlib er en av de siste enklavene som fortsatt er okkupert. Dermed er vi nødt til å ta av fra hovedveien mellom Homs og Aleppo og kjøre en stor omvei øst om byen. Når vi entrer byen er det derfor gjennom forstedene og bydelene som mellom 2012 og 2016 var okkupert. Aleppo er en eldgammel by med en en sammenhengende bosetning som strekker seg enda lenger tilbake i tid enn Damaskus sin. Den var et knutepunkt langs en av de sentrale rutene av silkeveien og forble viktig i handels-henseende fram til ferdigstillingen av Suez-kanalen i 1869 omdirigerte de østlige handelsveiene inn til Middelhavet dramatisk. Fram til den siste krigen var det imidlertid fortsatt den største byen i landet og et industrielt sentrum.

Ruiner i Øst-Aleppo. Foto: Isak Mamen Finne.

For USA sin del er både det organiske forholdet til Israel, samt alliansen med Saudi-Arabia og de andre Gulf-statene bidragsgivende for antagonismen mot Syria, foruten at landet er alliert med Russland. Russland, eller Putin om du vil, ser det i sin egeninteresse å forsvare prinsippet om statssuverenitet generelt, samt fordelen av å ha en alliert i regionen.

Det er kontrastfylt å kjøre gjennom ruinene av Øst-Aleppo og inn i den vestlige delen, som ser nesten uberørt ut. Vi innkvarterer oss på et hotell i sentrum før vi får kjennskap til byens kulturliv i form av en operaforestilling. På et sted som i vestlige nyheter har blitt synonymt med kun død og ødeleggelse føles det en smule absurd. Men forestillingen var flott den. Neste morgen våkner jeg av lyset som slår inn i rommet. Fra vinduet ser jeg rett ned på en lekeplass som kryr av barnefamilier. I det fjerne høres drønn fra det som etter lyden å dømme må være artillerinedslag. Etter det vi får rapportert hender det at jihadistene i Idlib gjør innfall mot Aleppo.

Dagens første punkt på programmet er et møte med en delegasjon fra Turistministeriet. Vi får en omvisning i den gamle moskeen, som er oppført som et av verdens kulturarvsteder. Store deler av moskéen ble ødelagt under krigen, men er nå under rekonstruksjon. Det er et møysommelig arbeid. Hver steinblokk er blitt merket med et nummer ettersom hvor i konstruksjonen den hører hjemme. Lokale arkeologi-studenter hjelper med opprydning. Inne i selve moskéen er det et hull i taket der domen har vært, og veggene bærer flere merker etter nærstrid. På vei fra moskéen til det gamle citadellet passerer vi en teppehandler som pusser vinduene i butikken sin. «Men har du noen kunder da», spør Antoine. «Ikke enda», svarer teppehandleren. Og han legger til «sabr», det arabiske ordet for tålmodighet.

«Skal vi bli, eller skal vi dra?», spør broder Georg. Han jobber i en av byens kristne hjelpeorganisasjoner. Med det opprinnelige navnet Marist-brødrene begynte de å kalle seg «De blå maristene». Dette for å tone ned den religiøse profilen i en situasjon der terrorgrupper etter beste evne har gjort det de klarer for å så sekterisk splid. Organisasjonen jobber til daglig med hjelp til fattige i forskjellige programmer som bl.a. innbefatter entreprenørskap, håndverk og annen utdanning. De syr også om gamle klær som de selger for en billig penge, i en butikk de driver i sentrum.  Når krigen kom til deres egen dørterskel var det dette spørsmålet de stod overfor. De bestemte seg for å bli og huset fordrevne familier i bygningskomplekset de holder til i.  Som en i følge vårt påpeker etterpå: I Syria finnes det virkelige kristne.

Syriske barn. Foto: Isak Mamen Finne.

Når jeg spurte broder Georg om han hadde et budskap vi skulle ta med hjem til Norge, svarte han: «På denne planeten finnes det mennesker som jobber med mye håp. Vi ble her under bomberegnet. Vi beholder vårt håp.»

Før jeg avslutter denne reiseberetningen føler jeg det er nødvendig med en kort redegjørelse for krigens bakgrunn. Mange land og aktører er involverte i krigen, og for å få oversikt er det nødvendig å studere både det store og det små bildet. Likeledes må man trekke linjer langt tilbake i tid, så vel som å studere hendelsene like forut for krigen. På det lokale plan har det lenge foregått en kamp mellom sekulære nasjonalister i Baath- og Nasser-tradisjonen og islamistiske grupperinger, med Det muslimske brorskap som den største og eldste.

Konflikten er gammel og omtalt så mange steder at det er unødvendig å gå i detalj her. I hvert fall førte nederlaget mot Israel i Seksdagerskrigen til et fall i prestisje hos de sittende regimene og et oppsving for islamistene. I Syria kuliminerte dette med at Brorskapet i 1982 okkuperte Hama. Opprøret ble slått ned med hard hånd av den syriske hæren. Siden Israel ble oppretta har de to landene vært i åpen krig mot hverandre tre ganger, i 1948, 1967 og 1973. Israel har annektert Golan-høydene som de erobret i Seksdagerskrigen, og har aldri stanset sine forsøk på å destabilisere Syria innenfra. Om det betyr å gi støtte til fanatiske jihadister får det så være.

I tillegg har man de vel siste tjue årene sett en stadig sterkere rivalisering mellom Iran og Saudi-Arabia. Iran er alliert med Syria, som er transittområde for forsyningene til Hezbollah-millitsen. I både Israel og Saudi-Arabia oppfatter man Syria som den svake linken i triangelet. For å komplisere det ytterligere er hele regionen åsted for stormaktsrivaliseringen mellom USA og Russland. For USA sin del er både det organiske forholdet til Israel, samt alliansen med Saudi-Arabia og de andre Gulf-statene bidragsgivende for antagonismen mot Syria, foruten at landet er alliert med Russland.

Russland, eller Putin om du vil, ser det i sin egeninteresse å forsvare prinsippet om statssuverenitet generelt, samt fordelen av å ha en alliert i regionen. I lengre tid har Gulfstatene forsøkt å lokke Syria inn i folden, blant annet har Qatar ønsket å etablere gassrørledning til Europa som går gjennom landet. Det hadde neppe Russland sett med blide øyne på. Nå har jeg enda ikke nevnt Tyrkia, som siden republikkens fødsel har ført en lang og brutal krig mot kurderne.

Foto: Isak Mamen Finne.

Landet har under Erdogan blitt stadig mer uforutsigbart, men aspirasjonene mot å bli regionens dominerende politiske aktør har vært tydelige lenge. Framgangsmåten er imidlertid temmelig opportunistisk – de har gjort flere omslag de siste årene – og i dag er det vanskelig å plassere landet i en av leirene. Det som i hvert fall er sikkert er at Tyrkia har fungert som et av de viktigste innførselsårene for våpen og jihadister til Syria.

Det bilaterale forholdet mellom Tyrkia og USA er blitt forverret ettersom at sistnevnte har alliert seg med kurderne i YPG/SDF. Kurderne på sin side er i besittelse av flere av oljefeltene nord i landet, da de har utnyttet det geopolitiske vakumet krigen har skapt  i sitt mål om å opprette en form for stat i grenseområdene. Og i skrivende stund blir kurderne dolket i ryggen av USA for åttende gang. Under den nåværende tyrkiske invasjonen har kurderne sett seg nødt for å alliere seg med Assad. Forvirret? Vel, situasjonen er selvsagt betydelig mer innfløkt enn det jeg har skissert her, men i korte trekk er det dette som er det overordnede bildet.

Som den observante leser vil forstå er det politiske handlingsrommet til et land som befinner seg i en sånn skvis heller lite. På toppen av det hele blir landet påført stadig mer drakoniske og absurde sanksjoner. Det er vanskelig å se at det skal finnes forutsetning for å etablere et levedyktig demokrati under sånne forhold.

Hvilke framtidsutsikter har dette landet og denne regionen som er så herjet av krig? Finnes det grunn til håp? Spekket med inntrykk er det mange tanker å fordøye der jeg titter ut av vinduet og beskuer landskapet som fyker forbi. Alle møtene vi har hatt har vitnet om et eksepsjonelt standhaftig folk. Prøvelsene de har blitt utsatte for er enorme. Usikkerheten ligger som et teppe over landet.

Et kraftig regnskyll har gjort at slettene langs hovedveien har blitt usedvanlig frodige. Nye blomster springer opp overalt. På vår første stopp befinner vi oss i en liten landsby som ved første øyekast ser forlatt ut, før vi plutselig blir passert av en pickup full av småbarn på lasteplanet. Når de nysgjerrige barna kommer oss prøvende i møte er det dystre bildet for et øyeblikk glemt. De fniser sjenert og tilbyr oss melk fra et melkespann de bærer på. Jeg kan ikke tenke meg annet enn at dette er første gang de møter turister. Våren er virkelig i emning!

Det går mot kveld når vi kjører over fjellovergangen tilbake til grensa. Sola står fortsatt høyt nok på himmelen til å lyse opp åskammene rundt oss. Vi stopper ved den første grenseovergangen og sier farvel til Antoine. I Libanon kjører vi inn i natten. Når jeg spurte broder Georg om han hadde et budskap vi skulle ta med hjem til Norge, svarte han: «På denne planeten finnes det mennesker som jobber med mye håp. Vi ble her under bomberegnet. Vi beholder vårt håp.»

Anbefalinger:

Forfatteren av denne teksten er på ingen måte ekspert på Syria og landets historie. Men for lesere som er nysgjerrige på å lære mer, og som vil bli presentert nye perspektiver, kan jeg anbefale å lese følgende skribenter:

Eva Thomassen er en norsk aktivist som har reist og skrevet fra Syria flerfoldige ganger. Spesielt har hun konfrontert norske myndigheter og NGOer om hvem pengene de sender til Syria konkret har gått til. Artiklene hennes er blant annet å lese på steigan.no.

Robert Fisk er en journalistveteran med flere tiår på baken som krigsreporter i Midtøstens diverse konflikter. Han holder til daglig til i Beirut og har en fast spalte i The Independent. Ble også intervjuet av Kulturverk for tre år siden.

Tim Anderson er en australsk professor i politisk økonomi og har markert seg som en sterk motstemme til hovedstrømsmedienes dekning av krigen. Han har blant annet skrevet boka The Dirty War On Syria. Undertegnede har ikke lest den.

Ellers må Vanessa Beeley, Eva Bartlett og Max Blumenthal nevnes. De har alle skrevet haugevis med artikler og kommentarer. Tom Duggan, som jeg møtte på et hotell i Damaskus, lager dokumentarfilmer og publiserer jevnlig videoklipp derfra.

KampanjeStøtt oss

Start diskusjonen på forum.steigan.no