oss 100 kroner!
Av Geir Sundet.
Den følgende historia kan betraktes som et autentisk historisk dokument. Den er skrevet under og umiddelbart etter begivenhetene i november 1989, og er en detaljert beskrivelse av stemningen, hvem jeg møtte og hva de sa. I motsetning til de fleste vestlige folk som reiste til Berlin, var jeg ikke på vestsida, men på østsida av Muren. På vei med en trailer full av grønnsaker, fra Milano i Italia til Malmø i Sverige.
Jeg tror ikke mine tanker den gang var utypiske.
Men først;
Berlin i dag er på mange måter en europeisk kultby. Berlin som i april og maidagene i 1945 blei befridd fra nazismen av Den røde armé. Berlin som var delt av en mur i 28 år, en mur som kollapsa for tretti år siden i disse dager. En kollaps som var startskuddet til oppløsninga av hele det Øst Europa vi hadde kjent i hele vår levetid, det Øst-Europa som blei til i 1917 og endra i 1945.
I 2018 spiste min kone og jeg lunsj på en restaurant i Berlin, denne gang i privatbil med gps, og jeg spurte servitøren da regninga kom, hvor vi befant oss i forhold til muren. Til min overraskelse visste hun, som kunne være rundt tretti år, verken hvor muren hadde vært, eller om vi var i gamle øst eller vest.
Etter lunsjen vandret vi deler av den løypa jeg gikk i 1989.
Marx-Engelsplatz var blitt til Schloßplatz
Lenin Allee er blitt Landsberger Allee
Clara Zetkin strasse var blitt til Dorotheenstraße
Dimitrovstrasse het nå Danzigerstrasse
Otto Grotewohl strasse bar navnet Wilhelmstraße
Bare Ernst Thälmann og Rosa Luxembourg hadde beholdt parkene sine, så langt jeg kunne se.
Pariserplatz, plassen like øst for Brandenburger Tor var nesten like full av politifolk som den var i 1989, men denne gangen var det frykt for terror. Vi var der like før feiringen av Tag der Deutchen Einheit, Den tyske enhetens dag 3. oktober.
USAs ambassade var blitt nærmeste nabo til Brandenburger Tor, med Storbritanias ambassade like ved. Like bak USAs ambassade lå det enorme Denkmal für die ermordeten Juden Europas, Minnesmerke for Europas myrdede jøder.
Ved Potsdamer Platz sto en liten bit av muren på utstilling, mellom tre moderne høyblokker.
”Nur ein symbol”.
-o0o-
1989
En kraftig fullmåne får det triste landskapet til å glitre som et eventyrland. Den elendige, østtyske betongmotorveien er som ei elv av flytende sølv. Fem ungdommer med tente lys i hendene står på et jorde ved siden av motorveien og synger en hymne mens jeg har følelsen av å sveve forbi i traileren min. Det hele er uvirkelig. Det er lørdag kveld 11.11.89. Jeg har passert Leipzig og er på vei mot noe enda mer uvirkelig. Mot Berlin. I natt faller muren.
For første gang på 28 år kan østtyske borgere fritt besøke vesten.
Jeg har allerede opplevd det uvirkelige, det utrolige. Andre trailersjåfører som har tatt seg inn i DDR veit hvor Hitlers gamle SS-garde søkte tilflukt etter krigen. De som ikke blei tollere i Østerrike blei grensepoliti i DDR. Vi har sett hvordan de med sadistisk grundighet har stukket lange jernstenger ned i bulklassa og i dieseltankene våre. Her skal ingen kommer levende ut. Vi har sett og hørt hvordan de glefsende, halvgale sjæferne deres har kretset rundt bilen, og vi har hatt de obligatoriske laste- og kabinkontrollene.
– «Waffen, ammunition, pornografi, funk, radio?»
Speil under bilen og vakttårn for sjekking av tak. Og hele tida den konsekvente, nedlatende utrykksløsheten.
I kveld på Rudolfsheim blei jeg møtt av en grense polizist som lo uhemmet. Med favnen full av blomster forsøkte han å dirigere de endeløse køene av DDR borgere som skulle hjem igjen etter det første besøk i vest.
På vesttysk side hadde folk tatt oppstilling på motorveibroene de siste ti mila inn mot grensa. De vinka og smilte, og på motorveien hang sindige østtyske arbeidere, bestemødre og barn ut av vinduene på bila sine og jubla tilbake. Det var en rus. Hof Innerstadt var stengt for trafikk, bykjerna var rett og slett sprengt. Bilene stod parkert langt ut på motorveien, og det blei satt opp ekstrabusser som i dag var gratis for alle DDR-borgere.
35 kilometer med biler
På østtysk side passerte jeg enogtjue kilometer stillestående bilkø klokka sju på kvelden som venta på å komme ut. Jeg blinka til et par svenske trailere som sto 17 kilometer fra grensa. Stakkars djevler. Tidligere på dagen har køa vært trettifem kilometer på det meste, med ti timers venting. Den vesttyske regjering ga 10 liter bensin og 100 D-mark til alle som kom over. En strøm av mopeder med unge og eldre folk reiste hjem. Hos flere av ungdommene så jeg det stakk fjernstyrte biler og andre leketøy opp av ryggsekkene.
Jeg har lasta grønnsaker i Milano i Italia, er på vei til Sverige og har uvanlig god tid. På Brenner fikk jeg rede på at østtyske myndigheter har åpna grensa. Har de letta på restriksjonene for transittbiler? Hvorfor ikke kjøre denne veien og finne ut sjøl? Det er minst like raskt, og dobbelt så spennende, i alle fall i dag, særlig med en nærmest utrolig fullmåne!
Grensekafeen
I nesten to timer satt jeg på grensekafeen. Den er bygd som ei bro over motorveien, og heter Hirschberg. De fleste tyske grenser har to navn, «vårt» og deres. Hirschberg og Rudolfsheim. Gutta kaller grensa Hof. Jeg møtte køa av østtyskere som skulle hjem tre kilometer nede i veien. Lukta av dem kjente jeg to kilometer før. De tosylindra motorene forbrenner bare en brøkdel av det dårlige brennstoffet, og ut av røyra kommer de karakteristiske blå røykringa.
Kafeen var overfyllt, men ingen folk fra DDR, naturlig nok. Du betaler ikke ei ukelønn for ei kanne kaffe og en tallerken suppe. Mens jeg fylte magen, kom et middelaldrende ektepar og spurte om det var plass ved bordet. Ved bordet bortenfor satt et annet middelaldrende par og vinka. Bilene på veien blinka med lysene, og vinka tilbake.
– «Dette er fantastisk». De smilte og snakka i kor.
– «Vår sønn har reist til Berlin. Det ville vi og, men vi har ikke tid. Derfor reiste vi opp her for å få med oss noe av stemninga». De bodde og arbeidet utenfor München, to – tre timers kjøring lenger syd.
Sammen med hundrevis av andre vesttyskere hadde de stått nede på grensa og tatt imot østtyskerne.
– «Hva sa de», spurte jeg.
– «De fleste sa ingenting», svarte frua og tok en pause.
– «De bare gråt».
Radioen kjører kontinuerlige nyhetsendinger.
– «En av åtti søker om å bli».
– «Det er deilig å selv kunne bestemme om vi vil bo i Frankfurt (Oder) eller Frankfurt am Mein».
– «Unsere heimat ist Magdeburg».
Trabant, Lada og Wartburg
Se for deg bildet: Foran traileren et hav av biler. I høyre felt, i 70 – 80 km i timen, giftgrønne, asylgrå og pissgule Lada 1500, Wartburg 353 W, Trabant 601-S, en og annen Trabant 601 De Luxe, alle i mattlakk, som spyr ut totaktsringene med den karakteristiske lukta.
I venstre felt de blanklakkerte, nyvaska, skinnende 89 modellene av Mercedes Benz og BMV. Halvannen gang så store. Halvannen gang så fort. For 44 år siden blei det tyske folk skilt. I dag kjører de side om side på motorveien.
Jo nærmere Berlin jeg kommer, jo mer tenker jeg. Hue går så tregt at jeg må stoppe og tenke av og til. Månen skinner som ei sol, mattlakkert østtysk type. Transittreglene er ikke forandra. Du har 24 timer til å krysse landet, og det skal gjøres på transittveien. Fra Rudolfsheim til Sassnitz skal du på følge Berlinerringen på vestsida av Berlin. Jeg kan disse reglene. Dette er min trettende tur. En gang kjørte jeg feil. Etter to hundre meter stoppa jeg og spurte en politipatrulje om veien. De viste meg rett vei, og gav meg 50 D-mark i bot for å stoppe. I natt har jeg så lyst til å kjøre på østsida. Der har jeg også blitt tatt. Det var på første tur til Tsjekkoslavakia. 30 mark på Berlinerringen under høylydt forsikring om at det var første turen. Ellers var bota 300 D-mark.
Nei. Det er ikke østsida som lokker. Det er ikke Berlinerringen i det hele tatt. Det er Berlin. Det er Muren. Men det er strengt forbudt område uansett. Blir du tatt inni Berlin er det kvelden.
Like over midnatt stopper jeg på Michendorf Tankstelle. Kaffi hjelper på tenkeren. Her er det smakfullt. Jeg kommer i snakk med en vesttysk trailersjåfør som skal til Polen.
«Glem det», sier han. «Blir du tatt inne i Øst-Berlin får du 1000 D-mark i bot minimum, og de skal betales før du får kjøre videre».
Jeg kjører litt, stopper litt, tenker litt, og kjører litt til. Jeg må inn, men veit ikke hvordan. Jeg har en trailer med 16 tonn italienske grønnsaker som skal til Sverige. Jeg er allerede på gal side av Berlin. Jeg stopper på Seeberg. Klokka er blitt ett, det er søndag morgen. Månen er om mulig enda større og jeg veit ikke min arme råd. Jeg tar en røyk. Jeg har ikke røykt på 8 år. Jeg parkerer. Trekker for gardinene. Hører på radio. Vekselvis Radio DDR og Radio Freie Berlin. Sistnevnte kjører live fra Potsdammerplatz.
– «Øst-tyskerne er nå i ferd med å kjøre fram tre gravemaskiner, og hør på den jubelen. Folk har stått her i mange timer og ventet på øyeblikket da gjennomslaget kommer. Hvor lenge har dere stått her?» Ungdommene jubler.
– «3 timer. Sju. Fire».
Så slipper en eldre kar til.
– «Jeg har venta i 28 år».
Plutselig kommer tårene. Jeg er en erfaren langtransportsjåfør på 38 år som har kjørt i mer enn 20 land, og nå ligger jeg i traileren og griner som en guttunge. Tjueåtte år. Nittensekstien. Jeg må ha vært ti år. Uten lov til å reise. Tjueåtte år i fengsel. Nå skal de ut. På prøve. Dette må jeg være med på!
Jeg står opp og går inn på bensinstasjonen.
– «Nei, det må du ikke finne på. Det går ikke.» Jeg spanderer røyk. Gutta er som de skal. De prøver å ringe etter drosje. 50-60 mark, men ingen er å oppdrive. Det er bare 15 kilometer til Brandenburger Tor. De prøver å ringe kompiser. Han får tak på en, samtidig har kameraten en kunde som skal inn mot sentrum. Han skal 10 kilometer fra sentrum. Jeg kan løpe derfra, men han har ikke tid til å vente til jeg får på meg joggeskoa.
– «Hvis en av dere kjører meg inn betaler jeg 50 D-mark.»
Penga lokker, men redselen for å miste jobben er større.
– «Hvis du venter til klokka halv seks når jeg går av, kan du sitte på inn».
Deal. Jeg legger meg. Skrur av radioen for å få sove.
Radio Freie Berlin FM 92,4 mhz
Jeg våkner halv åtte. Skuffa? Det er halve forbokstaven. Inne på stasjonen er det nye skiftet på jobb. Aggregatet bråker som vanlig som et helvete. Har han slått i døra uten at jeg har hørt ham, eller har han fått nerver? Hvem veit? Ja, ja, så rota jeg meg i alle fall ikke opp i bråk. Det er visst i skuddet å tenke positivt. Jeg starter opp og svinger ut på ringen igjen. Skrur på radioen. Radio freie Berlin.
Fremdeles direktesending. Direktestemning. Hølet i muren blir åpna. Begge borgermestrene er der. Jeg skulle vært der. Det er så sterkt at jeg ikke klarer å tenke lenger. Avkjøringa Berlin-Pankow kommer mot meg. Uten egentlig å ville det tar jeg av fra motorveien. Jeg lar bilen gå av seg sjøl. Positiv tenking er sikkert bra, men det er handlinga som avgjør. OK. Jeg driter i de tusen marka. 3-4000 kroner, jeg kommer sikkert til å angre resten av mitt liv om jeg ikke gjør det. Miste jobben? Javel, akkurat nå driter jeg i det og.
Det var kanskje ikke helt tilfeldig at jeg svingte av her. Det er ca. 15 kilometer til Brandenburger Tor, og sju av dem er motorvei. Motorveien slutter på Pankow-Heinersdorf, og jeg svinger av. Der står purken. Tre mann og stor bil.
– «Entschuldigen Sie mir bitte, jeg har kjørt feil». Den har jeg prøvd før. Men de stopper meg ikke. De enser meg ikke. Femten meter vestlig trailer er ok i dag. Jeg kjører under motorveien, og tjuparkerer utenfor Minolstasjonen. Skrur av aggregatet og låser. Det er biler parkerte overalt. Parkeringsplassen er full, fortauet er fullt, gressplenen er full. Lada, Wartburg og Trabant. Trabant, Lada og Wartburg. Jeg løper mot jernbanen. Klokka er kvart over ni. Jeg treffer et ungt par.
– «Hvordan kjøper man billett?»
– «Her i automaten.»
– «Kun DDR-mark?»
– «Kun DDR-mark!»
Som ulovlig innvandrer har du ikke lov til å veksle.
– «Veksle?»
– «OK. Hvor mye?»
– «10 D-mark!»
– «Wie viel?»
Offisiell svartebørskurs er mellom 1-1O og 1-13.
– «Er det greit hvis jeg får 20 DDR-mark?»
Du skulle sett det trynet. Hun klarte å undertrykke smilet til hun var nesten rundt hjørnet. Jeg fikk aldri kjøpt billett, for ingen kunne veksle 20 marken i mynt. Litt dumt å bli tatt uten billett når en manglet gyldig visum, men det fikk stå til. Jeg kommer i snakk med en arbeider i 40 års alderen som har med dattera og mora.
– «Det er ikke vanlig med så mange parkerte biler her på en søndag morgen», sier han med et megetsigende blikk, «men dette er ikke en helt vanlig søndag heller». Jeg byr ham på en sigarett.
– «Å nei, det er forbudt her». Så flirer han og tar en. «I dag er visst alt lov».
Billett til 7,2 øre
Jeg følger S-banen forbi Ernst Thälmann park og Lenin Allee helt inn til Frankfurter Allee, der jeg går over på U-banen. Denne er betjent, og jeg får billett. Hvis vi skal regne offisiell Vesttysk vekslingskurs, betaler jeg 7,2 øre. Ingen vits å ta sjanser på kontrolløren med den summen der.
Alexanderplatz er overfylt. Jeg kommer meg over på U-banen igjen, uten billett.
– «Anyway, who gives a damn, I’m doing the best I can».
Stemninga på togene overrasker meg. Det er som å ta forstadsbanen i Oslo. Ingen snakker til hverandre. Ingen ser på hverandre. Jeg hadde venta meg en mer oppløfta stemning. Hvor er festen?
Jeg passerer Marx-Engelsplatz og kommer til Friedrichstrasse som er endestasjon. Her er det virkelig mye folk, men ingen går min vei.
Brandenburger Tor
Jeg tar ned Friedrichstrasse, forbi Clara Zetkinstrasse, og til høyre ned Unter den Linden, Berlins gamle hovedgate. Den er så godt som folketom. Nedi gata ser jeg Brandenburger Tor. Jeg rasker på. Plassen foran monumentet er sperra av doble fysiske sperringer, og to linjer med soldater. Mellom de seks søylene står den tredje soldatlinja. Det er et titalls vestlige pressefotografer, ellers ingen. Denne svære plassen, kalt Pariserplass, har vært avsperra like lenge som muren har eksistert. Ingen parader, ingen ingenting.
– «Nur ein symbol», sier den ene polisen jeg våger meg frampå til. Han er blid som ei lerke, og gir meg ei lang historie.
– «Berlin var omkransa av slike portaler, men dette er det eneste som har overlevd krig og ødeleggelse. Det er bygd av Carl Gotthard Langhans på slutten av 1700 tallet, og firspannet med seiersgudinnen som står på toppen er laga av billedhugger Gottfried Schadow litt seinere».
Kollegaen snur seg og kikker rart på ham.
– «Firspannet blei stjålet av Napoleon som seierstrofe, og henta tilbake fra Paris av Blücher».
1.mai 1945 heiste den russiske røde arme sin fane her, og i 1961 bygde Ulbricht muren, 20 meter vest for Brandenburger Tor.
– «Kun et symbol».
65,5 meter bredt, 26 meter høyt og 11 meter dypt.
Jeg har virkelig ikke tatt meg ulovlig inn i Berlin bare for å se symboler, selv om tre rader med UBEVÆPNA ØSTTYSKE SOLDATER er et syn verd, virkelig, i et land hvor jeg har hatt inntrykk av at selv toalettvakta på Minol stasjonene går med usikra AG.
Høl i muren
Jeg går sydover Otto Grotewohl strasse sammen med en svensk journalist, for å finne den nye grensa ved Potsdamer platz, stedet der Muren først falt fysisk. På denne sida av Muren heter det Leipziger platz. Det første vi ser er en svær haug med murstein og sementblokker der. Sikkert fra gravemaskinenes nattlige arbeid. En smart vestlig forretningsmann kunne kjøpe et lass, og selge det i Hamburg som suvenir. To-tre dansker har kasta seg i bilene og dradd til Berlin. Det er allerede et par hundre meter med kø av folk som skal over. Jeg ser lenge på dem. Jeg forstår ikke ansiktsuttrykkene. Lenge står jeg og ser. Røyker en ny sigarett. En svensk fotograf fra ei avis i midt Sverige tar bilde av meg, et bilde han lover å sende. (Som jeg dessverre aldri får.)
Noen få folk begynner å sige tilbake fra vest. En middelaldrende mann med blomster i hendene smiler og nikker til oss. Vi skiller oss vel ut med vestlige klær. Det slår meg plutselig: Han er den første i dag som har smilt og hilst!
Rød av blod
Jeg må hjem. Jeg har ei ferge å nå i Sassnitz, og et lass å levere i morra i Sverige.
Før jeg er oppe i Otto Grotewohl strasse igjen tar jeg igjen et eldre ektepar. Han er dårlig til beins.
– «Unnskyld, Har dere vært over i vest i dag»?
Begge stanser.
– «Nei, ikke i dag. Vi har bare vært nede for å se den nye grenseovergangen. Vi er pensjonister. Pensjonister har lov til å reise over på andre sida». Vi har vært over mange ganger.
– «De bygde muren natt til en søndag. 300.000 arbeidere bodde i øst, og arbeidet i vest-Berlin. Da mandagen kom hadde vi ingen arbeidsplass.”
– ”Min bror bodde 200 meter fra muren på vest sida», sier kvinnen. «Han blei syk, jeg søkte om å besøke ham. Nein. Han døde. Jeg søkte om å gå i begravelsen. Nein. Avslag igjen.» Hun ser på meg. Jeg ser vibrasjonene i munnvikene. Jeg kjenner klumpen i halsen.
– «Jeg var her 17. juni. Jeg så mine kamerater bli overkjørt av sovjetiske stridsvogner. Plassen vi står på nå var rød av blod». Han ser intenst på meg.
– «17. juni»? Jeg er ikke helt med. «Jeg kjører trailer. Jeg følger ikke så godt med i nyhetene».
– «17. juni 1953. Genau wie heute. Men da kom russerne. Denne gang har Gorbatsjov lovet å holde seg borte, og vi tror ham».
Seinere kjøper jeg en turistguide i kiosken på Alexanderplatz stasjon for å lese den offisielle varianten av hva som skjedde i 1953.
«Kontrarevolusjonær oppstand. Resolutt slått ned av klassebevisste østtyske arbeidere, østtysk militære og sovjetiske tropper».
Jeg ser den gamle for meg når jeg leser. Genau wie heute. Akkurat som i dag. Er det en kontrarevolusjonær oppstand jeg er vitne til?
– «Hva vil skje? Hvordan ser dere på framtida»?
– «Tja. Det er for seint. Det har skjedd for mye. Folk er avventende. Vi får se».
Det er ingen lykke, ingen overstadighet, bare en rolig nøkternhet. Det har gått for lang tid. De har opplevd for mye.
– «Kan du forstå det? Hvordan det er å leve 200 meter fra sin bror i 13 år, høre ham bli syk og dø, uten engang å få lov å se ham? Kan du forstå»? Hun ser på meg med et nesten vilt blikk. Forstå? Jeg har mer enn nok med å svelge.
Vi tar et varmt farvel. Jeg får en hjertelig klem av de to gamle.
– «Gute fahrt. Hertzliches leben».
Alle navna
Tilbake til Brandenburger Tor. Opp til høyre i Unter den Linden. Kunne smakt godt med en kopp kaffe for å samle tankene. En kafé til venstre. Unter den Linden 44-46. Kafé Egon Erwin Kirsch. Enda en av mine favoritter med kallenavn «der rasende reporter». Det neste blir vel restauranter oppkalt etter barndomskjærestene mine. Denne byen har navna på alle de store arbeiderlederne, men fy som dem har grisa dem til. Thälmann, myrda i konsentrasjonsleir av Hitler, Dimitrof, anklagd for riksdagsbrannen Goebbels sto bak, Rosa Luxembourg, myrda i 20 åra.
Kafeen er stengt, dessverre.
Hva ville du skrevet om det som skjer nå, kamerat «rasende reporter»? Hvordan føles det å være vitne til dette uten å kunne reagere? Vil kafeen også skifte navn når muren faller og den nye tid kommer? Festen er i vest, ikke i øst. Hvorfor?
Så mange spørsmål, så få svar.
Jeg tar T-bane og U-bane tilbake, denne gang forbi Rosa Luxembourg Platz og Dimitrovstrasse.
25. september 1972
Fra Alexandersplatz til Schönhauser Allee har jeg følge med et ektepar i 40 åra. Nå begynner stemninga mer å ligne på septemberdagene i 1972 hjemme, før den første folkeavstemninga om EU. Da kunne du starte en samtale med hvem som helst, hvor som helst, bare stikkordet var EEC. Sånn er det ikke her, men bare det å kunne snakke om politikk på U-banen, mens andre hører på er en revolusjon. Hun er matte lærer, han er forsker.
– «Det skjer så mye spennende som vi aldri ville trodd for bare ei uke sida. Åpne grenser, ny regjering. Håper folk flytter tilbake. Det er her vi hører til. Vi har enorme problemer. De som har flykta er for det meste mellom 30 og 35, velutdanna nøkkelpersonell. Vi har stor mangel på arbeidskraft. Vi har vært en tur i Vest-Berlin, og nå skal vi besøke dattera vår. Es ist ein schönes tag».
Fra Schönhauser Allee til Pankow-Heinersdorf har jeg følge med en kvinne som kan være ca. 60. Hun kommer fra Prenzlau, som ligger på bondelandet, nord øst for Berlin. Det slår meg at kanskje mange av dem jeg har reist sammen med ikke er fra Berlin. Kanskje er de like fremmede på S- og U- banen som jeg.
– «Alle som kan reiser over. Jeg var der bare i ti minutter».
Hun snakker lavt og ser ned. Tar lange pauser, svelger og smiler.
– «Jeg har aldri vært der før».
Jeg skjønner de fleste orda, men langtfra heile innholdet. Jeg lurer på om hun forstår det sjøl. Men vibrasjona kjenner jeg.
Politisk asyl
En ung, østerriksk jypling kommer med åtteferga som siste bil fra Sassnitz. Jeg står igjen som førstemann. Her i ingenmannsland har jeg ei gang tidligere stått i fem timer. Gjennom gate’n og ferdig med alle kontrollene, men ikke ombord i båten. Den gang hadde det kantra ei jernbanevogn med plank på kjørelemmen fra skipet. Den svenske kapteinen sa vogna lå i land og at det var østtyskernes ansvar, havnemyndighetene sa den lå ombord og var svenskens jobb. Vi var fire norske biler med like mange skrubbsultne sjåfører. Å komme tilbake til kafeen var ulovlig. Til sist blei jeg sendt opp til de østtyske myndigheter for å søke om politisk asyl så vi kunne komme inn i DDR igjen og ned på kafeen som ligger ti meter fra gate’n. Den gang blei jeg møtt med hånflir.
– «Ingen søker om å komme inn her. Alle vil vekk. Gå og sett deg i bilen igjen OG HOLD KJEFT».
Jeg prøver en reprise nå.
– «Jøss ja, klart du kan gå og spise. Ta med passet for sikkerhets skyld».
Jeg får et par øl og treffer «der Shauspieler», skuespilleren. Opprinnelig fra Karl Marxstadt, og opprinnelig edru. Nå bosatt i Sassnitz. Sier Pls isteden for Pils, har gummitryne og lager ablegøyer.
– «Vi har en liten fest i kveld. Vi har ting å feire».
Midt inni parodiene kommer dype resonnement om fortid og framtid, «Der Eric» og «Der Egon»*. Kohl er en idiot.
Han avslutter en lengre enetale med begge henda strekt opp i lufta, påsatt usynlige håndjern.
– «Det viktigste som har skjedd, er at vi kan begynne å diskutere vår egen framtid, uten å være redd for å bli arrestert».
Og det var kanskje ikke så dumt sagt, ut av kjeften på en full mann, som oppsummering på en dag det kan ta mange år å fatte betydningen av.
-o0o-
Etterord fra 2019
Spora etter de som faktisk frigjorde Berlin, det røde Sovjet, deres ledere og de 27 millioner sovjetborgere som døde i krigen, var borte fra den ruta vi gikk i 1989. Det som står fram er ambassadene til USA og England samt minnesmerker over jødene.
I det åpne område syd for Brandenburger Tor øst for Muren, som var ubebodd i 89, har USAs ambassade fått kremtomta som nærmeste nabo til Brandenburger Tor, med Storbritannias ambassade like ved. Det enorme Denkmal für die ermordeten Juden Europas, Minnesmerke for Europas myrdede jøder ligger inntil USAs ambassade, og er omransa av to nye gater, Hannah Arendt strasse og Cora Berliner strasse. Også en tredje nyanlagt gate er oppkalt etter en jødiske kvinne, Gertrud Kolmar.
Det er heller ingen spor etter kafé Egon Erwin Kirsch. Skal man drikke kaffe på Unter den Linden 44-46 i dag er det Kafé Einstein som gjelder.
”Nur ein symbol.”
-o0o-
Note:
* «Der Eric» og «Der
Egon». Eric Honecker, Leder for DDR, avsatt 18. oktober 1989, erstatt av
Egon Krenz, tidligere leder for Freie Deutche jugend. (Om hvem det blei vitsa
at de verken var fri, heller ikke unge, men svært, svært tyske.)
Kohl var sjef i Vesttyskland.
