oss 100 kroner!
Av John Pilger.
I denne kommentaren beskriver John Pilger, den legendariske filmskaperen, journalisten og vennen til Assange, den bekymringsverdige scenen som utspant seg i en rettssal i London denne uken, der USA forlanger en utlevering av WikiLeaks-redaktøren.
Det verste øyeblikket var ett av en rekke ‘verste’ øyeblikk. Jeg har sittet i mange rettssaler og sett dommere misbruke sine embeder. Denne dommeren, Vanessa Baraitser – hun er faktisk ikke dommer i det hele tatt; hun er sorenskriver (magistrate) – sjokkerte alle oss som var der.
Ansiktsutrykket hennes skiftet mellom skadefro fliring og arrogant likegyldighet; hun henvendte seg til Julian med en arroganse som minnet meg om en sorenskriver som ledet Sør-Afrikas raseklassifiserings-råd. Da Julian slet med å snakke, kunne han ikke få ut ord; han snublet selv over navn og fødselsdato.
Da han talte sannhet og da hans advokat snakket, lot Baraister som om hun kjedet seg; da påtalemyndigheten snakket, var hun oppmerksom. Hun hadde ingenting å gjøre; det var tydelig forhåndsbestemt. Ved bordet foran oss satt en håndfull amerikanske tjenestemenn, hvis instruksjoner til aktor ble overbrakt av hans underordnede; frem og tilbake gikk denne unge kvinnen og leverte instruksjoner.
Dommeren så denne uhyrligheten uten en kommentar. Det minnet meg om en nyhetsrapport fra en skueprosess i Stalins Moskva; forskjellen var at sovjetiske skueprosesser ble kringkastet. Her unnlot statskringkasteren, BBC, å omtale den, på samme måte som de andre mainstream-kanalene.
Etter å ha ignorert Julians advokats saklige beskrivelse av hvordan CIA hadde drevet et spansk sikkerhetsfirma som spionerte på ham i den ecuadorianske ambassaden, gjespet hun ikke, men hennes manglende interesse var like uttrykksfull. Hun nektet så Julians advokater mer tid til å forberede saken – selv om klienten deres ble forhindret i fengsel fra å motta juridiske dokumenter og andre verktøy som han kunne forsvare seg med.
Hennes lyskespark var kunngjøringen av at neste rettsmøte ville skje i avsidesliggende Woolwich, som grenser til Belmarsh-fengselet og har få plasser for offentligheten. Dette vil sikre isolasjon og være så nær en hemmelig rettssak som det er mulig å få. Skjedde dette i hjemlandet til Magna Carta? Ja, men hvem visste det?
Viktigere enn Dreyfus
Julians tilfelle blir ofte sammenlignet med Dreyfus; men historisk sett er det langt viktigere. Ingen er i tvil om – ikke hans fiender i The New York Times, ikke Murdoch-pressen i Australia – at hvis han blir utlevert til USA og det uunngåelige supermax-fengselet, vil også journalistikken bli fengslet.
Hvem vil da tørre å avsløre noe av betydning, enn si forbrytelser begått av de mektige i Vesten? Hvem vil våge å publisere Collateral Murder? Hvem vil tørre å fortelle offentligheten at demokrati, slik det nå er, har blitt undergravet av en korporativ autoritarisme som fascismen henter sin styrke fra?
En gang fantes det mellomrom, smutthull, steder å gjemme seg i mainstream-journalistikk, der folk som bryter med det hevdvunne, som er de beste journalistene, kunne jobbe. Disse mulighetene har lenge vært stengt nå. Håpet er samizdat på internett, hvor det fortsatt praktiseres flott, ulydig journalistikk. Det større håpet er at en dommer eller til og med flere dommere i Storbritannias ankedomstol, High Court, vil gjenoppdage rettferdighet og løslate ham. I mellomtiden er det vårt ansvar å kjempe på måter vi kjenner, men som nå krever mer enn bare litt av Assanges mot.
Med velvillig tillatelse fra John Pilger. Han en australsk-britisk journalist og filmskaper med base i London. Pilgers nettsted er: http://www.johnpilger.com. I 2017 kunngjorde British Library et John Pilger Archive, med alt han har skrevet og filmet. Det britiske filminstituttet inkluderer hans film fra 1979, “Year Zero: the Silent Death of Cambodia,” blant de 10 viktigste dokumentarene fra 1900-tallet.
Denne artikkelen er oversatt av og publisert i Midt i fleisen.
