Mediekritikk: Dominert virkelighet

8
Illustrasjon: Shutterstock

Av Jan Petter Eikenes.

I konstruksjonen av moderne menneskers felles virkelighetsoppfatning står massemediene sentralt. Massemedier er de mediene som stort sett når ut til folk flest.

Hvilke verktøy bruker disse mediene når de konstruerer virkeligheten for oss?

Innen mediesosiologien finner vi den såkalte effektforskningstradisjonen, som er mediesosiologiens opptatthet av medienes påvirkning på holdninger og atferd. Holdninger i form av «vedvarende beredskap til å reagere positivt eller negativt overfor spesielle objekter, ideer og verdier». Som for eksempel politikk.

Hvordan vi som lesere oppfatter nyhetssaker – som handler om og er ment å representere deler av virkeligheten – bestemmes i stor grad av hvordan mediene velger å levere sitt budskap. Slik kan mediene kalles for et informasjons-, kunnskaps- og følelsesformidlende mellomledd.

Papiravisa er et eksempel på et slikt medium. Det viser seg nemlig (fortsatt) at aviser er den fremste kilden til økt politisk kunnskap, fremfor TV og nettaviser. Derfor vil det være hensiktsmessig å ta en titt på nettopp dette mediet, dersom en bedre ønsker å forstå medienes makt i samfunnet i dag.

For eksempel: Et søk bakover i tid i mediearkivet Retriever viser at i 90-dagersperioden fra november 2017 til februar 2018, har VGs papiravis totalt ti saker der Venezuela blir nevnt. Og alle sakene som primært handler om landet, har det til felles at de er godt egnet til å frembringe negative assosiasjoner hos leseren. Hvilket betyr at medieverktøyet priming eller tolkningsramme blir benyttet. Det vil si at enkelte deler av virkeligheten framheves mens andre sider tones ned.

Halvparten av overskriftene i VGs ti saker har i seg ord som «gjeld», «nederlag», «systematisk misbruk», «krisene i kø» og «hat». Slik at den umiddelbare observasjonen en gjør seg, vitner om et sterkt uropreget land med svært høy gjeld.            

En videre gjennomgang av sakene viser et samlet inntrykk av president Nicolas Maduro og hans styre som langt på vei ansvarlige for den elendigheten Venezuela befinner seg i. Det kan være nyttig å merke seg at de koblingene og det fokuset som avisen(e) til enhver tid velger, bidrar til å skape bestemte assosiasjoner hos leserne.

Når vi så tar for oss VG-sakene kronologisk, blir det klart at landet skylder noe i underkant av 1200 norske milliarder kroner og at det står lengst nede av alle landene i Latin-Amerika som erfarer økonomiske nedgangstider. Venezuela opplever også en sterk politisk krise, som økte i omfang da president Maduro innskrenket opposisjonens makt. En rapport kan fortelle om misbruk av fredelige demonstranter i 2017. Og mens regjeringen og opposisjonen ikke blir enige om en løsning på krisen og skal møtes til nye samtaler, krever sistnevnte at presidenten tar imot hjelp fra det internasjonale samfunnet. Vanskelig tilgang på nødvendigheter som mat blir kalt «Maduro-dietten» og det var forventet at prisveksten i Venezuela i 2017, lå rundt 2000 prosent. Landet praktiserer en streng sensur av internett og av sosiale medier. Og vi kan lese at det er den udugelige og eneveldige presidenten og hans styre som er årsaken til at økonomien er ødelagt.

Sanksjonene mot Venezuela «passer til definisjonen av kollektiv straff», skriver The Lancet. Folk dør av mangel på medisiner. Foto: Shutterstock.

Samlet sett viser disse sakene et særs negativt og dystert bilde av et mangekrisepreget Venezuela, der opposisjonen stilles frem som den gode part og presidenten som den onde. Et verktøy som kan brukes til å bidra til både å avgrense og fargelegge publikums fortolkningsrammer på en slik måte, er medievridningsteknikken forenkling. Som kort sagt går ut på å redusere budskapets kompleksitet og å begrense mangfoldigheten, slik at det innviklete framstår som lettfattelig.

Forenkling fører følgelig til en ensidig fremstilling – med nyansemangel og potensielle stereotypier hos publikum som en mulig følge. Dette kan blant annet skyldes det faktum at journalister i dag må produsere langt flere saker enn tidligere. At kvalitet må vike for kvantitet.

Men det kan óg vise til hvor viktig sosialiseringen av journalisterer for selve budskapsformidlingen, særlig med tanke på internaliseringen av de føringer som som et minimum må ligge til grunn for rolleutøvelsen.                                

I to av de tolv hypoteser for hva som kommer gjennom av utenriksnyheter, fremgår at nyheten bør være en konsekvens av et enkeltmenneskes handling (i vårt tilfelle president Maduro) og at hendelsen bør få sterke negative konsekvenser (nød). Begge kriterier oppfylles i VG-sakene.

Sett gjennom et konfliktperspektiv, vil en kunne hevde at VGs vinkling bidrar til å øke fremfor å senke temperaturen rundt uroen i Venezuela. Dette perspektivet hevder at eliten benytter mediene som middel til å rettferdiggjøre og opprettholde sin egen makt i samfunnet.

Således kan en tenke seg at når VG fremstiller Venezuela gjennomgående negativt, åpner det seg en mulighet for påvirkning av leseren mot å oppfatte situasjonen og lederskapet i landet på en (avskrekkende) måte som får en til å hegne sterkere om eget maktsystem (forsterkende) og til å styrke inngruppe- og utgruppetenkningen (splittende). Dette ligger nært opptil det marxistisk inspirerte hegemoniperspektivet, som sier at mediene er kanaler for elitens tanker: Det vi tenker om enkelte saker, er tanker som noen andre vil at vi skal tenke.

Main stream media var totalt ukritiske og snakket i kor om «gutten i ambulansen». Men Omran sjøl brydde de seg ikke om.

På den annen side er det ikke vanskelig å se for seg at man som avisleser samtidig føler økt solidaritet og sympati med noen en opplever som lidende. Og med gjennomsnittlig historisk og politisk kunnskap om regionen bør heller ikke den tanke være fremmed som sier at Venezuela er offer for ekstern (og derfor ikke-demokratisk) påvirkning.

At VG her formidler et mørkt bilde av et land i (gjelds)krise, er lett å se. Dernest kommer bildet av presidenten som syndebukk. Og så kravet om hjelp. Mer indirekte kan vi derimot si at den i bakgrunnen liggende forventning om tvangsmessig hjelp er. Den som sier at «vi» må «redde» landet eller «løse» situasjonen.        

Konsekvensen av en slik fremstilling som den VG her gir av Venezuela, kan være at det skjer et legitimerende samtykke i leserens sinn som gjør veien til intervensjon lettere farbar. En annen følge kan være den at leserne selv må gå til leksikonet og/eller til andre mer nøytrale kilder for opplysning: «Opposisjonen har på sin side bidratt til å øke konfliktnivået gjennom taktisk støtte til protester som innbefatter voldelige opptøyer med store konsekvenser for befolkningen».

I nyere tid har vi sett flere tilfeller av eksternt påtvungne regimeskifter, som i Libya, der det uttalte målet er å hjelpe sivilbefolkningen, gjerne via demokrati. Og i takt med dette kan mediene brukes til å konstruere en virkelighet, der det finnes et potensial for tilstrekkelig folkelig enighet for å kunne gå intervenerende til verks.

I så måte har vi sett hvordan fremstillingen av Venezuela i VG i det nevnte tidsrom implisitt kan bidra til å oppfordre til å velge (rett) side i konflikten. Óg; ved å peke på andre lands svakheter, opphøyes og ikke minst legitimeres samtidig ens eget styresett. Og inngruppementaliteten eller gruppetilhørighetsfølelsen forsterkes. Noe som uansett er til fordel for makthaverne.         

Når VG på denne måten plasserer Venezuela på sin dagsorden, er det klart hvilket inntrykk vi skal sitte igjen med. Og det er ikke til fordel for president Maduro. Tvert imot.

Gjennom den såkalte propagandamodellens øyne ser vi i hvilken grad elitenes forklaringsmonopol på eksterne konflikter gjør seg gjeldende, på samme måte som det medieviter og journalistikkprofessor Sigurd Allern skrev for over 20 år siden: «De fleste massemedier i Vesten er knyttet til den herskende klassen og det politiske systemet med utallige bånd, økonomiske som politiske».

KampanjeStøtt oss

Kommentarer

  1. Johnny says:

    Alle saker som får et “sterkt og langvarig fokus” i massemedia er på forhånd godkjent av Eliten. Massemedia fungerer som en propagandakanal for de rike, og man bør være på vakt når en sak får en overdreven oppmerksomhet. Men voldsomme propagandakampanjer kan også skape panikk og føre til uønskede hendelser, videoen (2 min) under viser dette. :grin:

    We need to eat the babies’ says woman to Alexandria Ocasio-Cortez!

    https://www.youtube.com/watch?v=epwUTVUwB7A
  2. Er dette satire? :fearful:
    Trøste og bære…

  3. runeulv says:

    Ja. Noen cuckservative troller AOC, og AOC tror vedkommende er gal, og spiller med.

    Metoden er forsåvidt grei, og fungerer virkelig bra på nettet om du er sensurert, men man må holde seg innenfor hva de mest koko på motstandersiden mener, om det skal bli troendes.

    Bare at mostanderen vet at du gjør det, gjør at de vil begynne å andripe sine egne, og det er jo en fordel.


  4. Olav says:

    Et verktøy som kan brukes til å bidra til både å avgrense og fargelegge publikums fortolkningsrammer på en slik måte, er medievridningsteknikken forenkling. Som kort sagt går ut på å redusere budskapets kompleksitet og å begrense mangfoldigheten, slik at det innviklete framstår som lettfattelig.Forenkling fører følgelig til en ensidig fremstilling – med nyansemangel og potensielle stereotypier hos publikum som en mulig følge. Dette kan blant annet skyldes det faktum at journalister i dag må produsere langt flere saker enn tidligere. At kvalitet må vike for kvantitet.

    Den forenklingen som preger journalismen er noe de som ender opp i det “yrket” blir indoktrinert fra de såvidt er istand til å skrive en skolestil. Det har neppe endret seg stort fra 1970- og 80-tallet. Lengden på en skolestil er som regel det aller lengste en såkalt journalist forventes å skrive. Og allerede fra ungdomsskolen av blir elevene innpodet med forestillingen om at nær sagt enhver sak kan fremstilles mer eller mindre sannferdig på 3-5 håndskrevne A4-sider. Samtidig oppfordres de også til å forenkle både språk og disponering på en måte som tilsvarer “journalismen som språk”. Ungdommer som søker seg til journalismen er som oftest slike som mer eller mindre ukritisk mestrer denne innskrenkede formen OG som mangler evner og/eller interesse for de hardere fagene, både de teoretiske som fysikk, kjemi og matematikk og de håndverksmessige. Desto mer egnet er de jo også til å fungere ukritisk som ideologiprodusenter på det mer bevisstløse planet som foregår via massemediene.

  5. AnneBrit says:

    At en sak får sterkt og langvarig fokus, er alltid et dårlig tegn for oss. Men himmelrike for en journalist. Det lærte jeg da jeg jobbet som redaksjonsbud i VG høsten 77. Dere skulle sett stjernene i øya på dem, da Benny hadde gjort brekket sitt. Listesaken var selvfølgelig enda viktigere, men mange journalister så det problematiske i det.

    Jeg synes det virker som dagens journalister heller vil skrive litteretur, enn rapporter. Jeg har prøv å lesen noen av de større oppslagene på NRK.no , siden jeg allikevel betaler for det. Jeg er ute etter kjernene i saken, de ønsker å lage en spennende fortelling. Vanligvis detter jeg av, lenge før jeg får vite hva som egentlig er probelemet.

  6. Johnny says:

    500 vitenskapsmenn skrev et brev til FN, men dette kommer neppe i media, for vitenskapsmennene skrev: There is no climate emergency!

    Brevet med alle underskriftene finnes her:

  7. AnneBrit says:

    Å nei- de klamrer seg til den myten. Hvis dette blir avslørt har de svært lite autoritet igjen. De har jo heller ikke klart å holde styr på det de ble opprettet for -å gi Palestina til jødene.

    Apropos FN og norsk media. Jeg har akkurat fått vite at Jefferey Epstein donerte 375000 dollar til International Peace Institute, som blir ledet av en de få overlevende etter Oslo-avtalen. Det burde være mat for mons, eller kanskje ikke?

  8. “There is no climate emergency. Therefore, there is no cause for panic and alarm.”

    Her skulle nyheten kommet i flere aldersnivåer.
    Så kunne barna få de gode nyhetene.

    Eksempel på informasjon med flere aldersnivå :

    Blockchain forklart for flere ulike aldersgrupper. God ide !

Fortsett diskusjonen på forum.steigan.no

Deltakere