Hvordan får kapitalen sin verdi?

10
Illustrasjon: Shutterstock
Tollef Hovig

Av Tollef Hovig.

Før vi ser nærmere på svaret som stilles i overskriften, er det nødvendig med et lite teoretisk perspektiv på kapitalen og dens avkastning. Vi tenker oss at vi har en kapital verdt 100 penger. Den kapitalen kan ha en positiv eller negativ avkastning i løpet av en periode før kapitalen resettes, og avkastningen regnes inn i kapitalen.

Konkret kan vi tenke oss at kapitalen på 100 penger har en negativ avkastning, altså et tap, på 10% i løpet av en periode. Da har vi en kapital på 100 i perioden, og et tap på 10. Når perioden er omme, og kapitalen resettes, har vi en ny kapital på 90. Avkastning er den ene måten kapitalen kan endre sin verdi på. Den andre måten kapitalen kan endre sin verdi på, er at verdivurderingen av selve kapitalen, dvs. de 100 endrer seg. Sett at noen av en eller annen grunn vil kjøpe kapitalen som tidligere var vurdert til 100 for 120 eller kanskje for 80. Da har kapitalen endret sin verdi dersom et kjøp/salg gjennomføres. Det er viktig i det følgende, å huske at kapitalen kan endre verdi av begge disse årsakene, avkastning og endret verdivurdering.

Kan kapital bli borte?

Det er ingen enkel oppgave å verdivurdere den samlede kapitalen i ett eller flere land, men la oss se på noen forsøk. Vi starter med amerikaneren Robert Reich sin framstilling av kapitalens verdi fra 1928 til 2007, den såkalte hengebroen. Den tilsier at kapitalen var på topp i 1928 og i 2007 med et lavpunkt på 1960-1980, og at kapitalens verdi skulle gå skarpt ned etter 2007. Denne nedgangen har det ikke blitt noe av ennå. Det største problemet med denne framstillingen er at den framstiller kapitalen som en totalkapital. Framstillingen sier oss lite om hva som har skjedd, annet enn at det gikk utforbakke under den store depresjonen på 1930-tallet.

Vi må derfor vende oss til en annen framstilling av det samme, for å forstå noe mer. I Thomas Pikettys framstillingen er kapitalformene inndelt i jordbrukskapital, boligkapital og annen kapital, dvs. produksjonskapital. Jeg bruker utviklingen i England for å illustrere poenget, selv om det er nøyaktig de samme hovedbevegelsene i Frankrike og Tyskland.

Vi ser den samme bevegelsen i totalkapitalen som Robert Reich beskrev i sin figur, men nedgangen kommer tidligere i denne studien. Pikettys inndeling i forskjellige kapitalformer gjør at vi kan se en underliggende årsak. Årsaken ligger i at jordbrukskapitalen går bratt nedover fra 1700-tallet og blir bortimot utradert som kapitalform rundt første verdenskrig. Gitt at dette stemmer må vi trekke konklusjonen at kapital kan bli borte. Ikke bare i form av enkeltkapitaler som går konkurs, men også i form av at en av samfunnets store kapitalkategorier går til grunne. Jordbrukskapitalen ble ikke fysisk borte, for jorden ligger jo der fortsatt, men borte i form av at dens verdi blir vurdert til null.

Vi kan ta Detroit i USA som et annet eksempel. Når bilindustrien, som var hovednæringen i byen, fikk problemer med avkastningen, sank verdien av bilfabrikker etc. til under null. Ingen vil eie kapital som har negativ avkastning og ikke kan snus til positiv. De negative fortjenestemulighetene til denne kapitalen gjorde at den fikk en verdi lik null, selv om kapitalen i utgangspunktet besto av fullt brukbare bygninger og maskiner. Resultatet ble fraflytting og den industrielle ruinbyen Detroit er i dag. Verdien av kapitalen kan altså bli borte, både i lite og stort format.

Hvordan får kapitalen sin verdi?

Verdi har siden Aristoteles tid blitt definert i to hovedformer. Den ene formen for verdi er den en vare får når den skal byttes mot en annen vare. Denne formen for verdi, bytteverdien, er avhengig av hvor mye arbeid produsentene av en vare har nedlagt i den, på varens vei fra råmaterial til ferdig vare. Den andre formen for verdi har med bruken av varen å gjøre. Hvor mye bruk for varen har egentlig brukeren/kjøperen. Desto mer bruk vedkommende har for varen, dess mer vil vedkommende gi for den.  

For bedre å forstå hvordan kapital får sin verdi er det hensiktsmessig å dele kapitalen i forskjellig hovedformer. Pikettys inndeling er farget av at han deler den borgerlige økonomiens teoretiske illusjon om at finanskapital ikke er egentlig kapital, fordi finanskapitalen har en utlåner og en låntager. Jeg mener en hensiktsmessig inndeling av kapitalformer i dag vil være: finanskapital, formueskapital (boliger, næringseiendom, tomter, kunst mv) og produksjonskapital.

I kapitalismens tidligere tider spilte bytteverdien en langt viktigere rolle for verdien av produksjonskapitalen enn den gjør i dag. Hvor mye som ble investert i fabrikker, maskiner, materialer etc. var viktigere for kapitalens verdi den gangen. Etter hvert som kapitalismen har utviklet seg har ulike former for bruksverdi blitt stadig viktigere. En viktig form for bruksverdi har vært forholdet mellom tilbud og etterspørsel. Ta finanskapitalen som eksempel. Så lenge man hadde gullstandard var tilbudet i teorien begrenset av mengden gull. I kapitalismens beste tider var det mange mulige prosjekter med høy fortjeneste. Det førte til høy etterspørsel etter og lavt tilbud av finanskapital. Renta, som er den enheten som gjenspeiler finanskapitalens verdi, steg under slike forhold. Når penge- og kreditt organisasjonen ble endret  til kontostandard på 1970-80 tallet, kunne man etter hvert skape så mye finanskapital (kreditt) som man kunne ønske. Når antall mulige prosjekter med god fortjeneste avtok, ble resultatet stort tilbud av, og lav etterspørsel etter kapital. Renta gikk nedover. Denne bruksverdipåvirkningen, forholdet mellom tilbud og etterspørsel gjør seg også gjeldende for formueskapitalen og produksjonskapitalen. En annen form for bruksverdi som påvirker verdien av disse kapitalformene er hvor stor fortjeneste de frambringer. Kapitalens verdi settes mer og mer etter hvor stor fortjeneste den frambringer. For fast eiendom regnet man tidligere verdien gjerne til årets leieinntekter ganger ti, mens i dag er ikke en fjorten gangen uvanlig. Begge disse formene for bruksverdi påvirker kapitalformenes verdi.

Kapitalens verdiendringer siden 1980-tallet

Kapitalformene påvirker hverandres verdi. Etter at penge- og kredittorganisasjonen i høyinntektslandene ble lagt om til «kontostandard» i løpet av 1970-tallet, steg renta raskt til midten/slutten av 1980-tallet i alle høyinntektslandene. Dette skjedde fordi det var et oppdemmet behov for kapital. Fra midten og til slutten av 1980-tallet ble det stort sett balanse mellom tilbud og etterspørsel etter finanskapital i høyinntektslandene, med rente opp mot 18%. Derfra og fram til 2010 har tilbudet på kapital økt stadig mer enn etterspørselen, med en fallende rente og en økende kreditt/gjeldsvekst som resultat. Denne økende finanskapitalen har så strømmet til de to andre kapitalformene, i første rekke strømmet finanskapital til formueskapital. Det medførte at etterspørselen etter formueskapital økte mer enn tilbudet. Konsekvensen ble  stadig økende verdi av formueskapitalen, f.eks. boligprisene.

Den synkende renta har også virket stimulerende på produksjonskapitalen, både i form av stadig lavere kostnader til finansiering og økende etterspørsel etter eierandeler (aksjer) i produksjonskapital. Lavere kostnader til finansiering førte til økt fortjeneste og økende etterspørsel etter eierandeler til verdistigning av produksjonskapitalen. I perioden 2010-2015 når imidlertid renta sitt lavpunkt, noe over null, i de forskjellige høyinntektsland. Borgerlig økonomi tilkjenner Knut Wicksell (1851-1926) æren for å ha forstått at renta på finanskapitalen var forskjellig fra avkastningen på produksjonskapitalen, rundt 1900. Karl Marx innså imidlertid dette lenge før Knut Wicksell. I Kapitalen Bd 3, Femte avdeling er overskriften i svensk oversettelse (til ære for Wicksell) «Profitens klyvning i ränta och företagargevinst».

Tilbud og etterspørsel styrer renta på finanskapitalen, mens forbedringshastigheten og verdien av timeverkene styrer avkastningen på produksjonskapitalen. Det som inntreffer når renta på finanskapitalen har falt under avkastningen i produksjonskapitalen, er at produksjonskapitalen stimuleres. Tidligere måtte prosjekter som skulle gjennomføres ha en avkastning like stor eller over gjennomsnittlig avkastning for produksjonskapitalen. Når finansrenta synker under produksjonskapitalens gjennomsnittlige avkastningen, senkes grensen for lønnsomme prosjekter ned til finansrentas nivå. Det medfører at langt flere prosjekter enn tidligere blir lønnsomme, og finansieringskostnadene for disse blir svært lave. Denne perioden med stimulans av produksjonskapitalen er vi fortsatt inne i, men det er tegn på at den nærmer seg slutten. Det fremste tegnet er at finansrenta har hatt en beskjeden stigning opp mot avkastningen i produksjonen. Denne rentestigningen er i ferd med å ta slutt, noe som betyr at de to rentene er i ferd med å bli like.

Dersom vi ser på utviklingen av den totale kapitalen har vi vært igjennom en gjeldsdrevet stimulans av de formues- og produksjonskapitalen siden 1980-tallet til i dag. Men dersom vi ser på totalkapitalens gjennomsnittlige fortjeneste og verdi, ser vi en avtagende tendens.

Det vi kan konkludere med er at bruksverdidominerte mekanismer styrer kapitalens verdi. Utviklingen av fortjenesten ligger i bunnen, selv om den i perioden har blitt overskygget av gjeldsveksten med den derav følgende stimulans av de to andre kapitalformene. Kapitaleierne vet instinktivt at dersom fortjenestemarginene svekkes, vil verdien av kapitalen de eier falle. De vil derfor med nebb og klør slåss for å opprettholde nivået på fortjenesten, og derigjennom verdien av kapitalen de eier. 

Teorien om profittratens fallende tendens

I marxistiske kretser er det en populær teori som stammer fra Kapitalen bind 3 som heter teorien om profittratens fallende tendens. I marxistiske termer, som i de Aristoteliske termer, deles verdien inn i to former; bruksverdi og bytteverdi. Bruksverdi reflekterer den verdien objektet har for brukeren (kjøperen), mens bytteverdien reflekterer den arbeidsmengden produsentene har nedlagt i varen. Vi ser overfor at bruksverdiformen i dag er den klart dominerende formen for fastsetting av kapitalens verdi. Enten gjennom kapitalens fortjenestemuligheter, eller gjennom forholdet mellom tilbud og etterspørsel. Hva kapitalen opprinnelig kostet å produsere spiller en mindre og mindre rolle, tenk f.eks. på verdien av firmaer som Facebook, med en forsvinnende liten materiell produksjonskapital. Eller ta en bolig beliggende i en bykjerne, kanskje produsert i 1880, den er gjerne mer verdt enn en ny bolig beliggende utenfor bykjernen, selv om dens byggekostnader er avskrevet for hundre år siden.

Teorien om profittratens fallende tendens bygger på at verdien til produksjonsmidlene kommer av hva det arbeidsmengden nedlagt i dem. I marxistiske termer er produksjonsmidler, kraft, materialer etc. samlet i begrepet den konstante kapitalen, mens all lønn og godtgjørelse til arbeidsstokken er samlet i den variable kapitalen. Teorien bygger på at profittraten er et resultat av at profitten deles på den samlede kapitalen, summen av den konstante og variable kapitalen. Profitten, mener Marx i hovedsak kommer fra den variable kapitalen, dvs. fra de nedlagte arbeidstimene. Når da den den variable kapitalens andel av totalkapitalen blir stadig mindre gjennom effektiviseringer av arbeidsprosessene, må matematisk sett profittraten falle. Denne teorien bygger på premisset at den konstante kapitalens verdi kommer fra bytteverdien, altså av hvor mange timeverk som har medgått i dens produksjon.

Problemet med teorien om profittratens fallende tendens oppstår for det første dersom det er sånn som jeg har beskrevet over, at det snarere er profittraten som fastsetter den konstante kapitalens verdi, enn omvendt. For det andre oppstår problemet dersom fortjenestens kilde er forbedringer og innsparinger i den konstante kapitalen, fremfor at fortjenesten kommer fra den variable kapitalen. I kapitalismens beste dager dominerer bytteverdien fortsatt kapitalens verdi og forbedringer av den konstante kapitalen er hovedkilden til fortjeneste. Dette har i dag forandret seg slik at bruksverdien dominerer kapitalens verdi og forverring av lønns- og arbeidsvilkår, det Karl Marx kalte merverdi, igjen er i ferd med å bli hovedkilden til fortjeneste.

Hvordan dette kan gå skal jeg ta opp i en senere artikkel.

Andre artikler av Tollef Hovig finner du her.

KampanjeStøtt oss

Kommentarer

  1. Olav says:

    Årsaken ligger i at jordbrukskapitalen går bratt nedover fra 1700-tallet og blir bortimot utradert som kapitalform rundt første verdenskrig. Gitt at dette stemmer må vi trekke konklusjonen at kapital kan bli borte. Ikke bare i form av enkeltkapitaler som går konkurs, men også i form av at en av samfunnets store kapitalkategorier går til grunne. Jordbrukskapitalen ble ikke fysisk borte, for jorden ligger jo der fortsatt, men borte i form av at dens verdi blir vurdert til null.

    Figuren viser kapitalformene som prosent av nasjonalinntekten. Så det er strengt tatt ikke slik at denne kapitalen blir hverken utradert eller går til grunne. Det er de andre kapitalformene som øker så mye at jordbrukskapitalen relativt sett ser ut til å forsvinne. Det er til og med mulig at jordbrukskapitalen har økt. Alt som skal til for at andelen for jordbrukskapitalen som prosent av nasjonalinntekt skal fortsette å falle er jo at andre kapitalformer øker mer.

    Og det er forresten heller ikke slik at “jorden ligger der fortsatt”. Med rovdrift - som med ukritisk bruk av kunstgjødsel og plantegifter - så ender jorden opp med å bli noe helt annet enn den var. Det er jo også et problem med det meste av “økonomisk teori”. Mye av “veksten”, kanskje det meste, skyldes hverken arbeidsinnsats eller forbedringer av produksjonskapital, men rett og slett forbruk av ikke fornybare råvarer.

  2. AnneBrit says:

    Veksten i dag, er lånebasert, og regnskapsmessig tatt fra framtiden.
    Nå er det vel sannsynlig at meningen er å holde oss i permanent gjelds-slaveri, men da må dagens regnskapssystem endres.
    Eller så må vi stryke hele greia, og starte på nytt.

  3. AnneBrit says:

    Det er bra du ikke gir opp tankevirksomheten, men hva i all verden er det som gjør at du vil la alle høre hvordan det knaker?
    Du vil ikke kunne tenke klart om økonomi, før du har kvittet deg med alt det marxistiske slagget.
    Du finner bedre innsikt i økonomi i Det gamle testamentet.

    dette gjelder i høyeste grad penger!

  4. Tollef says:

    Vær oppmerksom på at kapitalformene vises i prosent av det angjeldende års nasjonalinntekt, slik at årlige endringer i nasjonalinntekten er innarbeidet i figuren. Det vi derfor ser er at den årlige verdien av jordbrukskapitalen synker i forhold til den årlige nasjonalinntekten.

  5. Tollef says:

    Hyggelig at du følger med til tross for at du er uenig med måten å tenke på.

  6. SHO says:

    Det spørs om de fleste marxister har klart å få med seg hva Karl Marx egentlig sa?

    Jeg har lært at det finnes både en Marx1 og en Marx2 som sier litt forskjellige ting.
    Marx1 sier til arbeiderne: Menneskelig arbeid er den viktigste produktivkraften.
    Marx2 sier derimot: Billig energi (i form av bla kull, gass og olje) er den viktigste produktivkraften, kostbar muskelkraft (muskelenergi) blir erstattet av billig fysisk energi.

    Og man kan godt si at både Marx1 og Marx2 har rett.
    Den industrielle revolusjon var primært en energirevolusjon og sekundært en teknologirevolusjon.

    Olje, kull og gass kan betraktes på flere ulike måter. Olje kan fungere som et hjelpestoff som smører maskineriet. Olje og gass kan også fungere som et råstoff som bearbeides videre feks i petrokjemisk industri og ved produksjon av asfalt og oljegrus. Men olje, gass og kull kan også fungere som en (kraftig) energikilde som driver maskineriet. Men problemet med olje, gass og kull er at de billigste kildene etter hvert tømmes ut.

    I tillegg til profittratens fallende tendens kan man også snakke om energiprisenes stigende tendens.

    Profitrate fram til 2016:
    profitrate-2016

    Oljepris fram til 2018:

  7. AnneBrit says:

    Jeg er jo litt nysgjerrig når de som jeg en gang regnet som mine egne, tenker høyt om økonomikk i dag. Det skjer ikke for ofte. Dessuten er jeg forpliktet jfr. Esekiel 33.6
    Dessverre er dette er basisen for dagens økonomiske fata morgana. Det er veldokumentert, i motsetning til Marx.

    https://www.youtube.com/watch?v=LJ3rZvtXYgI
  8. AnneBrit says:

    Det er det som gjør Marx så effektiv. Han snakker fra begge munnviker, men på en slik måte at de fleste detter av, lenge før de når slutten.
    De få som holder ut til enden, er gjerne så stolte over bragden, at de ikke kan tenke på annet etter på.
    Langt mindre kritisere det de har lest.

Fortsett diskusjonen på forum.steigan.no

2 flere kommentarer

Deltakere