oss 100 kroner!
Av George Chabert.
I sommer mente jeg at tendensen med å kriminalisere meningsytringer ennå ikke var kommet til Norge. Knapt to måneder senere tyder mye på at ting har forandret seg.
I juli ble jeg intervjuet av journalisten Vincent Bresson i Revue des Médias, fra det franske audiovisuelle instituttet INA. Utgangspunktet for journalistens spørsmål var at Norge fortsatt blir sett på som det landet i verden som har størst pressefrihet. Var det riktig? Fantes det noen gråsoner eller områder der pressefriheten kunne forbedres? Hvordan kunne man se for seg fremtiden for presse- og ytringsfriheten i Norge?
Jeg svarte at i motsetning til franskmenn ønsker ikke nordmenn å lovfeste alt mulig, og at da en statsråd i fjor ville foreslå en lov mot «fake news», ble det kontant avvist. Tendensen med å kriminalisere meningsytringer var ennå ikke kommet til Norge, mente jeg. Knapt to måneder senere tyder mye på at Norge nå blir fristet til å følge i de franske fotspor.
Atter en gang har Frankrike vært tidlig ute. I 1978 kom en ny lov som begrenset ytringsfriheten. Med loven «Informatikk og frihet», ble det forbudt «å samle inn eller behandle personopplysninger som direkte eller indirekte avslører rase eller etnisk opprinnelse.» Frankrike hadde allerede over 400 lover som begrenset det som kunne sies i offentligheten, men det var ikke nok. I 2018 kom det en lov mot «fake news». Sommeren 2019, etter et mislykket lovforslag om «Glottalfobi» – som skulle forby «hat mot aksenter fra fjerne strøk», det vil i grunnen si en lovfesting av alminnelig folkeskikk – kom loven mot «hatefulle ytringer», der en forbyr «anti-muslimske» uttalelser, homofobi og et par andre fobier. Det bør merkes at «fobi» er et begrep innenfor klinisk psykologi. Å betegne en aversjon som «fobi» forvandler til sykdom det som egentlig er bare en mening. Og fra det øyeblikket man hevder at en oppfatning ikke er en mening, men en sykdom, som forøvrig er straffbar, er all meningsutveksling umulig.
De nye lovene har én ting felles. Samtlige prøver å dempe reaksjonene mot en globalisering som overalt har blitt tydeligere, og som i flere vestlige land, deriblant USA, har ført til maktskifte. Det hele begynte for alvor i 1970-årene. Innvandringen var da «et hell for Frankrike», ble det sagt. I dag er tvilen ikke bare populistisk. I 2016 konstaterte den sosialistiske presidenten François Hollande at Frankrike var i ferd med å splittes. To år senere gikk den franske innenriksministeren lengre: «I dag lever vi side om side; jeg frykter at vi i morgen vil leve i åpen konfrontasjon.» I mange forstedene lever i dag beboere utenfor loven, og regelmessig blir politiet møt med raketter. Istedenfor å endre politikk, lages det lover som begrenser kritikken.
De nye franske lovene er ikke alltid så nye. Den første loven mot falske nyheter er fra 1881. Hensikten derimot, har endret seg. Nå ønsker man å kontrollere sannheten. Et eksempel: Den russiske nyhetskanalen RT France blir stadig kritisert av president Emmanuel Macron, og ble nektet adgang til Élyséepalasset. En fransk senator ønsket å forby nyhetskanalen. Man har aldri kunnet påvise falske nyheter som RT France skulle ha spredt. Derimot er det åpenbart at kanalen har en kritisk linje overfor de franske styresmaktene, og har gitt mye plass i nyhetene til omtale av de gule vestene. Det er der problemet ligger. Spørsmålet som bør stilles, er: Hvorfor nå alle disse nye lover? Gjelder ikke intensjonen i den amerikanske første grunnlovstillegg om ytringsfrihet fra 1791 i dagens EUs Europa?
I den siste rangeringen gjort av Reportere uten grenser var Norge for tiende år på rad ansett som landet med størst pressefrihet. Om kriteriene gjelder eksplisitte forbud, politiovervåkning og alminnelig rettssikkerhet, er det åpenbart at Norge kan fortjene en slik utmerkelse. Men sensuren i våre vestlige demokratier er langt mer subtil. Frankrike er jo i denne henseende åpenbart et godt eksempel.
De norske journalister har så langt kunnet berette om alt de måtte ønske uten frykt for å bli saksøkt under henvisning til en av de hundrevis av franske lovparagrafer. Dette kan snart være historie, om regjeringen følger i de franske fotspor. Først kommer en «handlingsplan mot muslimhat», som fort kan utvides til å gjelde «hatefulle ytringer» generelt. Før man vet ordet av det, kan all kritikk mot de demografiske og sosiale endringer Norge har opplevd i løpet av knapt én generasjon, være henfallen til straff etter en eller annen lovparagraf. Avisene er nå mer forsiktige, og leseren må gjette det som for noen tiår tilbake kunne stå med fete typer på forsiden. Det første offer vil nok bli leserens tillit. Denne er svært laber i Frankrike: Kun 44 prosent stoler på avisene, og 38 prosent på fjernsynet. Frankrike bør forbli et eksempel for norske lovgivere. Et eksempel som for all del ikke må følges.
Det siste steg i begrensningen av ytringsfriheten i våre vestlige demokratier kan bli en lov mot «konspirasjonsteorier». Litteratur om konspirasjoner vokser i akademia og det kan fort gi belegg til et nytt ytringsforbud. Da vil man være fullstendig forsvarsløs, siden absolutt alt med en snev av logikk kan vurderes som «konspiratorisk». Våre demokratier vil da bli langt mer effektive enn det gamle sovjetiske diktaturet. Og alt vil bli gjort i menneskehetensnavn. Amen.
