Maktas manipuleringer

7
Oscar Wergeland: Eidsvold 1814 (1884–85). (Utsnitt) Kilde: stortinget.no
Frode Bygdnes

Av Frode Bygdnes.

Stemmeurnene er symbolet for demokratiet som i disse valgtider skrytes opp som den beste styringsformen vi har. Da settes den gjerne opp mot diktatur eller anarki. For demokrati skal være folkestyre og den som stemmer skal bestemme. Demokratiet skal vi forsvare, men da må vi og kunne forbedre styringsformen. I dag fører demokratiets spilleregler oss over i partihegemoni for de største partiene. Dermed blir folks sin påvirkning mest bare symbolsk. Etter at valglokalene er stengt, gjelder andre regler de neste 4 årene. For å gi de store partiene makt og spillerom, lages det en del skjulte regler.

Stortingsvalget

Mest kjent er kanskje at vi har en 4% sperregrense for småpartiene før de får like vilkår som de andre ved valg til Stortinget. Dette hindrer mangfoldet som er en forutsetning for at folkemeningene skal komme frem.  Ved dette valget viste det seg at både KrF og V var under denne sperregrensen sammen med Rødt. At 3 andre parti ble omtrent bare dobbel så stor som sperregrensen, betyr at bare AP, H og SP går klar av sperregrensen. Kanskje kan vi nå få en diskusjon om den urettferdige fordelinga av sistemandatet fra fylkene.

Lokalvalgene

Ved årets valg i Harstad står det 477 stemmer bak Rødt sin representant og bare 323 stemmer bak hvert AP-mandat. Da har jeg delt stemmetallet på antall mandater for partiet i kommunestyret. Vi har ikke et rettferdig valgoppgjør der hver stemme teller likt. Makta har bestemt at vi skal følge St.Lagüe sin modifiserte utregningsmetode. Første delingstall er ikke 1 som tallrekka skulle tilsi, men 1,4 og de neste 3,5,7,9, osv. Dermed er det innført en høyere terskel for småpartier å komme inn i kommunestyrer og fylkesting med et enkelt mandat. Dernest vil det aldri bli en rest av stemmer for mandatene til de store partiene unntatt sistemandatet. Det favoriserer de største partiene.

Jeg gjør en kontrollmåling med å finne gjennomsnittet for antall stemmer bak hver representant og bruker det som divisor på AP sitt stemmetall. Da skulle de bare ha fått 10,4 som er mindre enn 11. Med 11 av 35 representanter har de 31% av kommunestyret, men bare 29,9% av stemmene. Da de har sistemandatet, har de heller ikke noen stemmer i rest. Rødt har nesten halvparten av sine stemmer i rest siden Rødt Harstad manglet bare 31 stemmer for å ta det siste mandatet.

På nettsida til departementet står det om valgoppgjøret: «Beregningsmetoden er den samme ved alle valg (St.Lagües modifiserte metode).» Hadde denne metoden vært brukt under konstitueringa av komiteer og formannskap i Harstad med 35 representanter, så hadde en allianseliste med 3 representanter fått en representant inn i komitéer og formannskap med 9 medlemmer. Den lista hadde faktisk fått inn et medlem i komitéer på bare 5 siden det er det 5. mandatet. Men etter kommunelovens §37, første ledd, skal delingstallet være 1,2,3,4, osv. Dermed går sistemandatet til Samarbeidspartiene som får hele 7 medlemmer i formannskapet og i de andre komiteene. Vår liste på 3 når ikke opp. I vårt regnetilfelle er kvotienten 3,0 på tre partilister. Da er regelen at mandatet tilfaller den lista med flest stemmer. Dermed forfordeles sistemandatet til den største koalisjonen. Vi med 3 representanter kommer også bak H sitt andremandat. Småpartiene taper igjen og presser dem inn i allianse med de store partiene.

Media og meningsmålingene

Oppmerksomheta fra media er gjerne ordførervalgene, og det springer ut av koalisjoner og partistørrelser. Dermed får de store partiene urimelig stor dekning. Avisene og NRK undersøker ikke hvorfor noen velger å stille alternative lister. I den grad de gjør det, så er det personfokus, ikke fokus på partiprogram. Enda det er partiprogrammet som er det viktigste for at konstitueringa ikke skal bli rein hestehandel. Partiprogrammet låser partiene mer til prinsipper enn personer, og alternative partiprogram konfronterer helst de store partiene.  

Ved dette valget har faktisk media vært mer opptatt av rikspolitikerne enn av lokalpolitikerne. Denne såkalte 4-de statsmakt skriver mest for å nå aviskjøpere og abonnenter. Dermed ser de at det største markedet er i de store partiene med flest velgere. Og da behandles de deretter.

Meningsmålingene skaper og fokus på at folk må stemme taktisk. Det er direkte trasig at velgerne går til valgurnene ut fra en konstruert problemstilling. Hadde folk stemt ut fra overbevisning og ut fra partiprogrammene, ville partiene vært mye mer jevnstore. Det mest positive i media har vært valgomatene der mange velgere har fått seg en overraskelse hvor enige de er med småpartiene. Etter hvert vil nok redaksjonene vekte de politiske sakene mer bevisst for å manipulere resultatet.

Demokratiske begrensninger

Reformene som pågår, har alle det til felles at det blir færre folkevalgte. 20 % av fylkespolitikerne i Troms og Finnmark er nå borte pga tvangssammenslåinga. Da blir det lengre mellom de folkevalgte og folket får færre og fjernere tillitsvalgte. Færre politikere fører og til at flere blir heltidspolitikere. Da er det vanskeligere å se forskjell på administrasjonen og politikerne. Enda tydeligere blir dette om en går bort fra formannskapsmodellen, avsetter rådmannen og innsetter et fylkesråd med politikere. De demokratiske idealene smuldrer bort når politikerne skal få bestemme styringsform og antall folkevalgte.

Taktikk for å bevare det etablerte

Valgordninga og mediedekninga ønsker å fokusere på at en stemme til de små partiene er en bortkastet stemme. Kampen om ordføreren, presenteres som en idrettskonkurranse og leserne får inntrykk av at de kan delta i denne avgjørelsen. At det er partiene alene under forhandlingene som velger ordfører og posisjoner, holdes skjult for leserne. Reglene og utregningene er neppe godt avisstoff. Avisene ønsker heller ikke å avsløre at reglene er laget for å sikre styringsbetingelsene for de systemlojale store partiene.

Dette valget viste at det faktisk er et opprør mot de etablerte partiene. Det var en klar fremgang for de små partiene, og det var en klar protest til AP og regjeringspartiene. Det gir håp. For hvis ikke velgerne våger å bryte med de etablerte partiene, så blir valget bare et ritual. Småpartiene har en viktig funksjon som voktere og kontrollører for de sakene som skal behandles de neste 4 årene. Spesielt viktig er den funksjonen nå rett etter valget. Derfor er det viktig at småpartiene ikke blir bundet opp i valgtekniske avtaler som betinger lojalitet til de store partiene.

Frode Bygdnes

Andre artikler av Frode Bygdnes på steigan.no, se her.

KampanjeStøtt oss

Kommentarer

  1. Takk for god folkeopplysing!
    Dette er interessant, mykje eg ikkje visste her. Kunne tatt for deg nominasjons-prosessen/partiets kontroll over velgarane i ein eigen artikkel? Det hadde heilt skkert fleire enn eg satt pris på.
    Det er viktig at det vert sett fokus på dette problemet. Demokratiet forsvinn når det vert representativt sa nokon til meg ein gong, noko eg trur stemmer.

  2. SHO says:

    I Norge skjedde det noe viktig nøyaktig for hundre år siden i 1919. Da ble det innført en representativ valgordning ved stortingsvalg i Norge. Mellom 1905 og 1919 var valgordningen i Norge derimot basert på såkalt flertallsvalg i enmannskretser, det var en valgordning som er veldig lik dagens franske valgordning.

    Ved valget på ny nasjonalforsamling i Frankrike i 2017 fikk feks National Front 13,2% av stemmene (i første valgomgang) men fikk likevel kun 1,4% av representantene/plassene i nasjonalforsamlingen (altså kraftig underrepresentert). Macrons parti derimot fikk 28% av stemmene ved samme valg og hele 53% av plassene i nasjonalforsamlingen (altså kraftig overrepresentert og også fullt flertall). Macron ble valgt til president i Frankrike med kun 24% av stemmene i første valgomgang av presidentvalget, og har nå altså full politisk makt i Frankrike med støtte fra kun ca 30% av befolkningen.

    I Norge fikk vi etablering av bompengepartiet FNB. I Frankrike er ikke noe slikt som dette mulig pga valgordningen, og man fikk altså isteden De Gule Vestene som må ty til opptøyer i gatene. Men det gjenstår å se hvilken innflytelse FNB får i Norge (men det ble nesten regjeringskrise før kommunevalget pga FNB og Frp gikk på en smell).

    Den norske valgordningen kan gjøres enda mer representativ.
    I Danmark har man feks en sperregrense på 2% i motsetning til i Norge som har sperregrense på 4%. Og det er ikke mer politisk kaos i Danmark enn hva det er i Norge av denne grunn. Reversering av fylkessammenslåingene er viktig for å øke antall representanter som kommer fra utkanten i de nye store fylkene.

  3. Kva med å auka bruken av folkerøysting? Samstundes bør ei slik avrøysting vera bindande. Kommune- og distriktspolitikk, forvaltning av ressursar som fisk og natur (f.eks. vindkraft og kommuneplanar), infrastruktur og utdanning og ikkje minst korleis vi forvaltar allereie hausta felleseigendom - les Statens pensjonsfond Utland. Er det rett å stilla desse midlane til disposisjon for Blackrock og the Usual Suspects? Er det mindre inflasjonsdrivande med bompenger og dyre låneopptak i utlandet enn å bruka av sparepengene våre?
    Eg veit dette enno er ein utopi, men tidene er alt anna enn stabile og statiske. I Sveits er jo folkerøystingar rett vanleg. Eg veit at me vart meldt inn i EU/EØS før folkerøystinga og på trass av folkeviljen og grunnloven, men det må ikkje gløymast og før eller seinare må denne undergravinga av vår suverenitet inn i rettsalane. Gro, Kjell Magne, Jonas og Jens vil nok få eit anna ettermæle enn det dei prøver å laga sjølv.

  4. SHO says:

    Man trenger folkeavstemminger bla for å beskytte folkestyret mot politikerne (hvor flere av politikerne opererer med skjult agenda og prøver å manipulere befolkningen). Dette med folkeavstemminger fungerer ganske bra i Sveits. Sveits er et av verdens rikeste land og er dessuten også et av verdens mest industrialiserte land. Sveits har også en veldig godt utbygd jernbane. Folk i Sveits er ganske konservative vil jeg si, så tanken med å ha folkeavstemminger i Norge kan derfor få lunken oppslutning bla på venstresiden.

  5. runeulv says:

    Hva om vi hadde hatt journalister som ikke så det som sin oppgave å lage et nyhetsbilde så befolkningen stemmer som de vil, og hvor politikerne danser etter deres pipe?

    Så lenge dagens journalist-kult får fortsette med utelatelses og vinklingsløgnene sine, så har vi ikke noe demokrati, uansett hvilken valgordning vi har.

  6. tjatta says:

    Man kan gå lenger enn det. Hvorfor ikke stemme over saker enn partier?

  7. tjatta says:

    Selvfølgelig må en folkeavsemning være bindene. Brexit er et skrekkeksempel på manglende demokratiforståelse. Likeså Sveriges nei til kjernekraft

Fortsett diskusjonen på forum.steigan.no

Deltakere