Politikken til Jeff Bezos

0
Jeff Bezos. Shutterstock

Av Eric Zuesse. Strategic Culture Foundation.

Jeff Bezos er eier av avisa Washington Post  fra Washington DC, avisa som går i bresjen for amerikanske nyhetsmedier og deres nesten 100% støtte til (og promoteringer for) neokonservatisme – amerikansk imperialisme eller kriger. Dette inkluderer sanksjoner, kupp og militære invasjoner, mot land som USAs milliardærer ønsker å kontrollere, men ennå ikke har kontroll over – for eksempel Venezuela, Syria, Iran, Russland, Libya og Kina. Dette er aggressive kriger mot land som aldri har utvist aggresjon mot USA. Dette er slett ikke et forsvar, men det stikk motsatte. 


Oversatt til norsk av Anki Ødegaard.


Intensjonen er ikke nødvendigvis endeløs krig (selv Hitler hadde ingen planer om det ), men det er krig inntil hele planeten er under kontroll av den amerikanske regjering. Som igjen er kontrollert av USAs milliardærer fra begge de politiske partene som finansierer neokonservatismen – amerikansk imperialisme –  via tenketanker, aviser, TV-nettverk osv. Bezos er en avgjørende del av dette, helt siden Bilderberg-møtet 6.-9. juni 2013, hvor han ble enig med daværende eier av Washington Post, Donald Graham, om å kjøpe avisen for 250 millioner dollar. I mars samme år hadde Bezos allerede forhandlet med den neokonservative CIA-direktøren, John Brennan.

Den tiårige 600 millioner dollar-kontrakten om datalagring i skyen (nettskyen) transformerte Amazon Corporation fra å være et solid tapsprosjekt til et firma med lønnsomhet, noe som tok Bezos’ nettoverdi til nye høyder, med en svært bratt stigningskurve. Han ble nå den mest innflytelsesrike selger, ikke bare for bøker osv, men for CIA og for mega-selskaper som Lockheed Martin. Amerikansk imperialisme har gitt rikdommen hans et skikkelig løft, men var ikke eneste årsak til velstanden. Jeff Bezos er muligens den mest brutalt begavede forretningsmann på denne planeten.

Noen av USAs milliardærer bryr seg ikke like mye om internasjonale erobringer som han gjør, men alle aksepterer i det minste neokonservatismen. For eksempel vil ingen av dem opprette, eller donere store summer til anti-imperialistiske organisasjoner; ingen av USAs milliardærer er oppsatt på å få slutt på neokonservatisme-hegemoniet, og heller ikke til å bidra i kampen for å få slutt på den, eller i det minste å slippe grepet om den amerikanske regjeringen. Ingen. Ikke en eneste av dem vil det.

Men mange av dem oppretter, og gir store summer til neokonservative organisasjoner, eller driver neokonservative organer som Bezos’ Washington Post, som både er et neokonservativt og et nyliberalt organ; dvs. det er en slags demokratenes variant av neokonservativt organ. Det er slik milliardærer er, i alle fall i USA. Alle sammen er imperialister. De sponser imperialismen; de promoterer den og ansetter folk som gjør det, og degraderer eller kvitter seg med folk som ikke gjør det. Å utvide et imperium er ekstremt lønnsomt for aristokrater, og har alltid vært det, selv før Romerriket.

Bezos ønsker også å privatisere alt rundt om i verden som kan privatiseres, som utdanning, motorveier, helsehjelp og pensjoner. Jo mer milliardærene kontrollerer dette, jo mindre kontroll til alle andre. Å forhindre kontroll fra det offentlige bidrar til å beskytte milliardærer mot demokrati som vil øke skattene, og mot statlige forskrifter som vil redusere fortjenesten deres ved å øke utgiftene til selskapene. Så kontrollerer milliardærer regjeringen for å øke uttaket fra fellesskapet.

Gjennom Washington Post er Bezos en av verdens største personlige selgere til det amerikanske militærindustrielle komplekset. Han kontrollerer, og er den største investoren i, Amazon Corporation, hvor deres Web Services-divisjon leverer alle nettskytjenester til Pentagon, CIA og NSA. Og i april så vi denne overskriften: “CIA Considering Cloud Contract Worth‘ Tens of Billions ”, en kontrakt som vil løfte Bezos’ personlige formue enda høyere inn i stratosfæren, spesielt hvis han lykkes med alt (som han tidligere har gjort).

Bezos dominerer også globalt, og øker stadig sin kontroll over promotering og salg av bøker og filmer, fordi hans Amazon er verdens største forhandler (og nå også en av de største utgivere, produsenter og distributører) av disse. Dette kan også ha en stor innvirkning på politikken og regjeringen, indirekte gjennom å fremme de mest neokonservative verkene, og dermed bidra til å forme den intellektuelle debatten (og velgernes stemmer) i landet.

Bezos knuser også millioner av forhandlere med sin uslåelige evne til å kontrollere det ene markedet etter det andre. Han bedriver detaljhandel, enten som Amazon, eller som en viktig mellommann for – og ofte til og med som kontrollør av – Amazons detaljhandelskonkurrenter.

Han er en sterk tro på ‘det frie markedet’, som han antagelig mestrer bedre enn noen. Dette betyr at han ved hjelp av sine midler støtter milliardærers mulighet til å kontrollere, og til slutt absorbere, alle som er mindre mektige enn dem selv. Det kalles «libertarianisme» (eller «nyliberalisme»); og fordi Bezos er så enormt begavet når det gjelder å samle rikdom, har han klart å ta seg helt opp i tetsjiktet av verdens mektigste individer. Den rikeste av alle er kong Saud – eieren av Saudi Arabia – hvor Aramco (verdens største oljeselskap), alene er verdt over en milliard dollar.

 (Forbes og Bloomberg utelukker monarker fra sine rikdomsrangeringer. Faktisk er Bloomberg til og med så uredelig i denne saken at de med overskriften fra 10. august 2019:

“De 25 rikeste dynastiene på planeten kontrollerer 1,4 billioner dollar” brøt tradisjonen ved å inkludere en monark på lista, King Saud, som de rangerte som nr. 4, anslått å eie 100 millioner dollar, et latterlig lavt «estimat», som freidig utelukket, ikke bare Aramco, men det meste av nettoverdiene til Saudi-Arabia. De prøvde ikke engang å rettferdiggjøre sin vanvittige metodikk, men antok bare at leserne var godtroende nok til å akseptere det.) 

Den kongen er derfor minst syv ganger så rik som Bezos er. Han kan muligens også være like så mektig som Bezos. Den øverste arvingen er mye rikere enn hva den suverene milliardæren eller «gründeren» er. Visst er begge mennene blant kjempene som dominerer verden i vår tidsalder. Og begge mennene er libertarianere – forkjempere for troen på at eiendomsrettigheter (noe milliardærer har mye av) er grunnlaget for alle rettigheter, og derfor tror de at de rikeste menneskene har flest rettigheter av alle, og at de fattigste menneskene har færrest, og at alle personer som har en negativ netto-formue (mer gjeld enn eiendeler) ikke har noen rettigheter, bortsett fra hva rikere mennesker kan donere, eller på annen måte gi dem, av godhet eller på annen måte (for eksempel familiære forbindelser). Dette – privatisering av alt – er hva libertarianisme er: en persons verdi er ingenting annet enn hans eller hennes «nettoverdi».

Den troen er ren libertarianisme. Det er en tro som mange, om ikke de fleste, milliardærer har, og de fleste av de som er litt mer flytende i sin overbevisning, dvs. delvis libertarianere. Milliardærer er imperialistiske libertarianere. De søker å maksimere friheten til de superrike, uavhengig av om dette betyr at de til slutt gjør alle som ikke er superrike til fattige. Ideologien er logisk. Den er basert på rikdom. Det offentlige er av den oppfatning at disse ideologiene utgjør liten eller ingen trussel for samfunnet og at de derfor fortsatt har kontroll.

Som enhver milliardær ansetter og beholder Bezos bare ansatte og andre agenter som gjør det han / hun vil at de skal gjøre; og dette er deres direkte makt.

Men de har også enorm indirekte makt i form av deres gjensidige avhengighet av hverandre, ettersom hvert stort selskap er kontraktsmessig involvert med andre selskaper, spesielt med de store selskapene. 

Og uansett hvor stor makt en bestemt milliardær har, er makten delt med de andre. (Et eksempel var avtalen som Bezos har inngått med Donald Graham.) De har skapt et stort nettverk, selv med deltakere de kanskje ikke engang har møtt personlig, men bare gjennom sine representanter, og selv store økonomiske konkurrenter blir innlemmet i nettverket. Denne kollektive makten som milliardærer har, kommer i tillegg til deres individuelle makt som arbeidsgiver og ved sin bruk av andre agenter.

I den mytiske framtidsromanen «1984» spurte Winston Smith sin overordnede og torturist “Finnes Big Brother?” 

Neste spørsmål, svarte han [O’Brien]. [Og Smith svarte] ‘Eksisterer Big Brother?’ ‘Selvfølgelig eksisterer han. Partiet eksisterer. Big Brother er legemliggjørelsen av partiet.’ Smith: Eksisterer han på samme måte som jeg eksisterer?  Du eksisterer ikke, sa O’Brien.

Storebror ser deg. Skjermdump fra video.

———-

Denne makten er en konstellasjon av milliardærene og de superrike, og Bezos «legemliggjør» den, så godt som noen. Han eksisterer fullt og helt, som en del av den faktiske (ikke bare den formelle) maktstrukturen. Det kan hende at noen få andre milliardærer er like representative for denne makten som Bezos er – som for eksempel Bill Gates, og Warren Buffett, Larry Ellison, Mark Zuckerberg, Charles Koch, Sergey Brin, Michael Bloomberg , George Soros, Jack Dorsey.
De konkurrerer mot hverandre, og derfor har de ulike prioriteringer overfor den amerikanske regjeringen.  Men de er alle mye mer enige enn uenige om hva regjeringen ‘bør’ gjøre, (spesielt at det amerikanske militæret bør utvides – på skattebetalernes regning, selvfølgelig, ikke for deres regning). I utgangspunktet er Big Brother, i den virkelige verden, bemerkelsesverdig rasjonell og enhetlig – langt mer enn hva det offentlige er – og dette er en av grunnene til at de kontrollerer regjeringen, mens det offentlige ikke gjør det.

Verdens ti rikeste milliardærer er bare blitt enda rikere. Kilde: Forbes.

Slik foregår det, når det kommer til hva Bezos agenter har gjort mot regjeringer (annet enn kanskje å overta dem):

Hans Amazon betaler lite eller ingen føderale skatter, fordi den føderale regjeringen har skrevet skattelovene for å oppmuntre selskaper til å gjøre de tingene som Jeff Bezos alltid har ønsket at Amazon skal gjøre likevel. Amazons konkurrenter kan ikke gjøre disse tingene – eller i det minste ikke i like stor gra. Altså: jo større et selskap er, jo mer passer konseptet med det som milliardærernes politikere har lovfestet. Den amerikanske regjeringen oppfordrer følgelig til megakorporasjoner som Amazon og lignende, og hjelper dem derved å knuse de små firmaene. Noe som gjør det mye vanskeligere for de små selskapene å vokse – og som igjen befester det eksisterende aristokratiet. Makt og rikdom vil gå i arv, framfor å bli skapt av individene selv (Bezos selv skapte selv, men barna hans vil ikke gjøre det). 

Valgte politikere støtter i all hovedsak dette systemet, fordi det meste av penger til valgkampene deres kom fra de superrike, deres ansatte og andre agenter. Det hele er et selvforsterkende system.  De store formuene kontrollerer regjeringen, som (sammen med de superrike og deres selskaper osv.) kontrollerer det offentlige, noe som reduserer det økonomiske handlingsrommet til det offentlige. Sluttresultatet er en enorm økning i skillet mellom de rike og fattige, og økningen vil eskalere i løpet av de nærmeste tiår. De superrike tilraner seg verdier fra alle andre (inkludert sine mindre konkurrenter). Der har du virkelighetens Big Brother.

Forrige artikkel– Hvorfor har ikke EU vedtatt sanksjoner mot Macron for militær vold mot eget folk?
Neste artikkelNå er det nok oppdrett