oss 100 kroner!
Av George Chabert.
«Det internasjonale samfunn» – USA, EU og NATO – tillater seg å erklære krig mot land de lett kan ødelegge med sine bombefly. De boikotter økonomisk land de ikke tør bombe, for tapte liv blant egne soldater er lite populært i demokratier. For et par uker siden beslagla Storbritannia en iransk oljetanker ved Gibraltarstredet. Naturlig nok svarte Iran med samme mynt ved Hormuzstredet. Vil ikke «det internasjonale samfunn» stoppe før en tredje verdenskrig er et faktum?
Etter oppløsningen av Warszawapakten ble NATO utvidet og Russland omringet av nye militærbaser. USA sier opp alle atomvåpenavtaler, og vil umiddelbart utplassere nye missiler i Asia. Amerikanske, engelske og franske krigsskip krysser langs Russlands og Kinas grenser. I en omvendt nyinnspilling av Cuba-krisen sender NATO militærstyrker til de baltiske stater. Ukraina oppmuntres med våpen og militærinstruktører til konfrontasjon med sin russiske nabo. Krigen i Afghanistan er nå blitt mer langvarig enn Vietnamkrigen. I Midtøsten føres krig mot de to eneste sekulære stater i regionen. CIA bevæpner Al-Qaeda i Syria. I Nord-Afrika ble Libya gjort til en fantom-stat med norsk deltakelse. I Sahel fortsetter franskmennene sine nykoloniale kriger. Borgerkrigen i Jemen blir drevet med amerikanske, engelske og franske våpen.
Den vestlige opinion avfinner seg i dag forbausende godt med andres død. Reaksjoner som dem Vietnamkrigen i sin tid utløste, uteblir fullstendig. Det kyniske ved å gi Nobels fredspris til et ung yezidi-kvinne, et offer for krigføring styrt av Vesten, går ubemerket. Masseødeleggelser, hundretusener døde, millioner på flukt, familier tilintetgjort, folkegrupper voldtatt: Dette er prisen verden betaler for umettelige og skjødesløse vestlige ledere; ledere vi har selv valgt.
Den kjente dominoreaksjon som i Sarajevo i 1914, har ennå ikke funnet sted, men USA gjør sitt beste for å komme historien til unnsetning. Aktivt gjør de det nærmest umulig å unngå krig med Iran: Verden tvinges til å boikotte landet, militærstyrker sendes til området, droner og jagerfly lokker Iran til krig. Iransk president beskylder USA for «økonomisk terrorisme», og advarer om full krig. NATO vil da dras inn, som i Afghanistan, Irak og Libya. Israel, som med jevne mellomrom bomber mål i Syria, vil ikke stå på sidelinjen. Det gjenstår å se hvilken rolle Tyrkia, Kina og Russland vil spille.
Berlinmurens fall i 1989 skulle være starten på et nytt kapittel i verdenshistorien, der forsoning skulle erstatte et halvt århundres kalde krig. De vestlige nasjoner skulle nyte den sosiale tryggheten sikret av etterkrigstidas velferdsordninger. Europa skulle hjelpe andre verdensdeler med solid kunnskapsoverføring.
Men det ble ikke slik. Vestens sammensetning av nasjoner rives i filler, og i et tempo som aldri før skapes et lappeteppe av samfunnsgrupper, der «fellesskapet» blir et ord uten innhold. Slik privatiseres verden videre desto lettere. Dagens salg av veier, transport, vann- og strømforsyning i de siste tiårene kan sees som en slags generalprøve. Den ytterste fattigdom, som var blitt utryddet for første gang i våre samfunns historie, er tilbake. Dette innvarsler fremtidige byer med forbudte bydeler. Los Angeles har i dag allerede sin Skid Row som kan sammenlignes med fattige bydeler i Mumbai eller Lagos.
Mange – og ikke minst, nærmest alle demokratiske kandidater til det kommende presidentvalg i USA – er tilfreds med en slik utvikling. Ungdommer marsjerer og synger ekstatisk «No borders, no walls, no USA at all!» Men uten nasjonal samhørighet er demokrati ikke mulig, og uten demokrati er den tredje verdenskrig uunngåelig. Om et slik utfall sa Vladimir Putin med et sitat av Albert Einstein: «Jeg vet ikke med hvilke våpen den tredje verdenskrig vil bli utkjempet, men den fjerde verdenskrig vil bli ført med stokker og steiner.»
