oss 100 kroner!
Av Robert Fisk.
Historiene om menneskene på bunnen av USAs militære næringskjede blir fortalt bare til dem som vet hvor de skal lete.
Denne artikkelen av Robert Fisk ble først publisert i The Independent. Oversatt til norsk av Anne Merethe Erstad.
Lederne våre vet hvordan de skal slå på krigstrommene. Og i det store og hele følger vi dem. USA truer Iran med krig – så, vil Iran stenge Hormuzstredet og angripe amerikanske krigsskip i Gulfen? Israel slår til mot iranske mål i Syria etter at rakettene falt på Golanhøyden – så, er faren for en arabisk-israelsk konflikt større enn på noe tidspunkt siden 1973-konflikten? Jared Kushner har planer om å avsløre Trumps «århundrets avtale» for fred i Midtøsten – men blir den liggende i dødvannet?
Imens blir de virkelige historiene presset nedover på siden – eller «blir enspaltere langt bak», som vi journalister pleide å si.
Ta Donald Trumps ønske om å forsyne Saudi-Arabia og De arabiske emirater med våpen for milliarder, så de kan trappe opp grusomhetene i sin krig mot houtiene i Jemen – hvis støtte fra Iran, slik det nå er, forårsaker mye av den internasjonale mishandlingen av den islamske republikken. Franske etterretningsoffiserer i Washington har tilsynelatende oppdaget at dette ikke er noen rutinemessig forespørsel fra Riyadh, men en desperat appell til Washington. For saudiernes bruk av amerikansk utrustning mot houti-opprørerne (og sivile, sykehus, hjelpesentra, skoler og brylluper) har vært så planløs at de er i ferd med å slippe opp for bomber, styrbare og ikke-styrbare rakettprosjektiler, drone-deler og andre «presisjons»våpen som brukes mot et av de fattigste landene i verden.
Følgelig, da Trump ble konfrontert av kongressen, som ønsket å stanse forsyningene – ikke minst fordi kongressmedlemmene fortsatt er svært opprørt over mordet på journalisten Jamal Khashoggi – ble bestemmelsesstedene for våpenforsyningene utvidet til å inkludere USAs djerve, lille allierte, kong Abdullah II av Jordan. Ja, vi gikk alle glipp av den delen, gjorde vi ikke? Vi la ordene «og Jordan» til i overskriften, men vi spurte ikke hvorfor. Og militærutstyret vil ikke bli solgt direkte til Gulfen med en mulig begrensning fra kongressen på 25 millioner dollar, men vil komme direkte fra den amerikanske regjeringens militære lagre og – det antyder franskmennene – en svært stor andel av disse våpnene vil gå til Jordan.
Noe som er veldig merkelig, fordi Jordan ikke er i krig med noen akkurat nå, og er i hvert fall ikke en del av saudiernes «koalisjons»styrker som bomber Jemen.
Så, hvor stor andel av raketter, bomber og så videre – til en verdi av 8,1 milliarder dollar – vil bli sendt til Amman? Og hvor mye av dette vil bli losset fra amerikanske militærfly og lastet inn i saudiske militærfly så snart varene ankommer Jordan? Bare én liten, men tradisjonen tro, modig, publikasjon – den franske «ikke-mulig-å-knekke» ukeavisen Le Canard enchaine, plukket opp denne historien. Avisens kilder i Washington har alltid vist seg å være til å stole på i tidligere saker, og hele den elendige våpentransaksjonen ble oppsummert slik: «Veldig smart, om ikke moralsk, (bare) noen bagateller for nye massakrer».
Og la oss nå se på en undersøkelse New York Times har gjort rundt ødeleggelsen av Mubarez-familien i et luftangrep fra USA i Afghanistan 23. september i fjor. Det USA-ledete toktet i Afghanistan ble først benektet. Deretter ble det begrenset til koordinatene til Mubarez-familiens hjem i Wardak-provinsen, der Masih Mubarez’ kone og sju barn hadde tilbragt formiddagen da bombingen skjedde. Mannen hennes var i Iran. Likevel hevder amerikanerne nå at deres soldater hadde blitt utsatt for «snikskyting» fra bygningen, og etter bombingen «er det vår vurdering at bare stridende ble drept».
Men, etter det som åpenbart var uker med reportasjearbeid sammen med The Bureau of Investigating Journalism, avslørte New York Times denne uken, i en historie som var signert av fire reportere, at en USA-produsert, GPS-ledet presisjonsbombe faktisk hadde drept Mubarez’ kone Amina, hans fire døtre Anisa, 14 år, Safia, 12 år, Samina, sju år og Fahima, fem år, hans tre sønner Mohammad Wiqad, 10 år, Mohammad Ilyas, åtte år, Mohammad Fayaz, fire år, samt fire av deres søskenbarn i tenårene.
Mubarez, som snakket for siste gang med sin kone på mobiltelefon fra Iran halvannen time før hun døde, sa om amerikanerne: «De kan drepe fienden, men de ødelegger bare hjemmet mitt.» Og en siste tanke: i sin siste telefonsamtale hjem, hørte Mubarez kona si at amerikanske og afghanske soldater var inne i huset deres. Hva betydde dette?
I tidligere tider ville dette vært en førsteside-historie i New York Times. Det ville kommet oppfølgingsartikler, kanskje lederkommentarer. Men denne uken ble det begrenset til «Verden/Asia»-seksjonen av avisa. I den internasjonale utgaven var artikkelen plasser nederst på side tre. I likhet med Le Canard enchaines rapport – også nederst på side tre, riktignok i en avis på bare åtte sider – virker historien å ha falt i ei grøft. Som så mye annet i disse dager.
Ta for eksempel dødsfallet til berber-aktivist og advokat Kamel Eddine Fekhar på et sykehus i Algerie. Fekhar døde etter å ha gjennomført en langvarig sultestreik etter en arrestasjon. Pouvoir («makten») – den same korrupte algirske regjeringen som klamret seg til den komatøse Abdelaziz Bouteflika som president, inntil folkemengdene tvang fram fjerningen av ham, og som nå sier at valget av hans etterfølger må utsettes – hadde fengslet Fekhar som «en trussel mot statens sikkerhet», som hadde «egget til rasehat». Dette var de vanlige falske påstandene den samme pouvoir ofte brukte når de fengslet eller drepte politiske aktivister under borgerkrigen fra 1990–98 (totalt døde rundt 250.000).
Historien, som ellers aldri ville nådd fram til oss, kom imidlertid fra den tunisiske journalist-advokaten Nessim Ben Gharbia. Han påpekte at Fekhar, i stedet for å bli holdt i rutinemessig forvaring for å avvente rettssak eller fengslet sammen med andre mulige mistenkte, ble holdt i «provisorisk internering» der det foregår harde forhør – og i algerisk kontekst burde vi vite hva det innebærer – av dem som har utført «de alvorligste forbrytelser» ifølge lovteksten. En type frihetsberøvelse som er et «eksepsjonelt» middel, går det fram av artikkel 59 i den algeriske konstitusjonen. Men Ben Gharbie avslører i et lite, fransk magasin at den samme loven nå blir brukt mot menn og kvinner som er anklaget for falske pengetransaksjoner, «demoralisering» av hæren og «sammensvergelse» mot staten. En stat, bør det legges til, som bare avsluttet sin borgerkrig med en lov som forbød enhver straff mot statlige ansatte for det vi ville kalle krigsforbrytelser.
Rutinemeldinger om Fekhars død nevnte ikke noe om denne usedvanlige utviklingen i fengslene i landet, som nå blir sett på som en bastion mot IS og andre islamistiske drapsmenn. Det har heller ikke vært noen oppfølgere, som vi sier, om Ben Gharbias rapport.
Det er det heller ikke sannsynlig at vi får, i en verden der vi alle tar et retorisk bad flere ganger i uka fra Trump’ene, Bolton’ene og Pompeo’ene – ja, og Khamenei’ene, Netanyahu’ene og Mohammed bin Salamen’ene.
Og, går jeg ut fra, Farage’ene, Gove’ene og Johnson’ene.
Kanskje er det på tide at vi avsluttet disse menneskenes rett til å sette vår agenda og skjøv virkelige mennesker opp på toppen av avissiden, nå som Assange’ene og Manning’ene ikke kan gjøre den jobben for oss.
