oss 100 kroner!
Er det å skape strømbrudd i hele Russland en god idé?
Av Stephen F. Cohen.
Av og til går en avslørende og dypt foruroligende artikkel nesten ubemerket hen, selv når den er publisert på forsiden av New York Times. Det var tilfelle med reportasjen til David E. Sanger og Nicole Perlroth, som har den Strangelove-lignende tittelen “USA graver ned digitale landminer for å true Russlands strømnett», den 16. juni. Artikkelen inneholdt to avsløringer.
Den første, ifølge Sanger og Perlroth, (forkortet): «USA intensiverer digitale innbrudd i Russlands strømnett… De som ønsker denne mer aggressive strategien sa at det burde ha blitt gjort for lenge siden …» Operasjonen «innebærer en betydelig risiko for eskalere den digitale kalde krigen mellom Washington og Moskva.» Selv om den har vært i gang siden 2012, «har den amerikanske strategien nå bevegd seg mer på offensiven … med plassering av potensielt ødeleggende malware i det russiske systemet med en dybde og aggressivitet som aldri har blitt prøvd før.» Her legger Times-journalistene til et orwellsk utsagn. Lederen for USAs cyberforsvar karakteriserer angrepet på Russlands strømnett, som påvirker alt fra landets vannforsyning, medisinske tjenester og transport til kontrollen over atomvåpen, som «behovet for å forsvare seg framskutt», fordi «de ikke ikke frykter oss.»
Ingen steder virker journalistene bekymret over den implisitte risikoen ved dette «fremskutte forsvaret» på infrastrukturen til den andre atomsupermakten. Faktisk lurer de på «om det vil være mulig å styrte Russland inn i mørket.» Og til slutt, siterer de en amerikansk advokat og tidligere Obama-tjenestemann (hvis ekspertise på saken er uklar) for å forsikre leserne optimistisk: «Vi må kanskje selv risikere noen brekte bein fra en respons…. Noen ganger må man få en nesestyver for ikke å få en kule i hodet senere». De «brekte beina», «nesestyveren» og «kula» er selvsagt pent omskrevne henvisninger til de potensielle konsekvensene av en atomkrig.
Den andre avsløringen kommer midtveis i Times-artikkelen: President «Trump hadde ikke blitt fortalt i detalj om tingene gjort for å plassere ‘implantater’… inn i det russiske strømnettet» fordi «han kunne gi kontraordre eller diskutere det med utenlandske tjenestemenn.» (Faktisk sendte Trump en sint tvittermelding da han så Times-artikkelen, men lot det forbli uklart hvilken del av den som mest vekket hans harme.)
Hva er betydningen av denne historien, bortsett fra hva den forteller oss om de alvorligere farene ved den nye amerikanske-russiske kalde krigen, som nå inkluderer, blir vi informert om, en unik «digital kald krig»? For ikke så lenge siden, ville vanlige liberale demokrater, og avisen selv, ha blitt opprørt av avsløringer om at forsvars- og etterretningsfolk utførte en slik politikk – som gjelder liv og død – bak en presidents rygg. Det virker ikke lenger som det er slik. Det har ikke vært noen liberale, demokratiske, eller for det meste noen som helst andre, protester fra hovedstrømmen, men i stedet en juridisk spissfindig rettferdiggjøring av etterretnings/forsvars-operasjonen uten presidentens viten.
Den politiske betydningen virker imidlertid klart nok. Lekkasjen til avisen og publiseringen av artikkelen kommer rett foran et planlagt møte mellom president Trump og Russlands president Vladimir Putin på G20 i Japan 28.-29. Juni. Begge lederne hadde nylig uttrykt håp om et forbedret forhold mellom USA og Russland. Den 4. mai tvitret Trump igjen sin langvarige ambisjon om et «godt/fantastisk forhold til Russland»; og nå i juni beklaget Putin at forholdene «blir verre og verre», men håpet at han og Trump kunne greie å trekke sine land utenfor «spillene som spilles av etterretningstjenester.»
Som jeg ofte har understreket, har den lange historiske kampen for amerikansk-russisk (inkludert sovjetisk og post-sovjetisk) avspenning eller bredt samarbeid, opplevd mange forsøk på sabotasje fra begge sider, men oftest fra det amerikanske militæret og etterretningstjenester.
Leserne husker kanskje toppmøtet mellom Eisenhower og Khrustsjov, som skulle finne sted i Paris i 1960, men som ble avlyst på grunn av den sovjetiske nedskytingen av et amerikansk spionfly over Sovjetunionen, en krenkende overflyging som tilsynelatende ikke var godkjent av president Eisenhower.
Og senere, i 2016, med planene til president Obama og Putin for et samarbeid mellom USA og Russland i Syria, som ble avbrutt av Pentagons angrep på russisk-støttede syriske tropper.
Nå skjer sabotasje av denne avspenningen på nytt. Som Times-artikkelen fremhever, er Washingtons krigsivrige fraksjon, eller kanskje ivrige kalde krigere, referert til av journalistene med en omskrivning som «forkjempere for den mer aggressive strategien», igjen på frammarsj. Trump har gjentatte blitt hindret i sine tidligere forsøk på avspenning, først og fremst av de diskrediterte Russiagate-påstandene som fortsetter å bli fremmet av de krigs-ivrige, selv om de fortsatt mangler bevisgrunnlag. (Man kan også minne på om at hans tidligere toppmøte med Putin svært skammelig ble stemplet som «forræderi» av mange innflytelsesrike segmenter av det amerikanske politiske/media establishmentet.)
Avspenning med Russland har alltid vært bekjempet med nebb og klør, en vanskelig og ustø politisk kurs, men en retning som åpenbart er i USAs og verdens interesser. Ingen amerikansk president kan oppnå det uten betydelig støtte i begge partier hjemme, som Trump åpenbart mangler. Hva slags katastrofe vil det kreve – i Ukraina, Baltikum, Syria eller et eller annet sted i Russlands strømnett – for å sjokkere amerikanske demokrater og andre ut av det som er blitt kalt, ikke urimelig, deres Trump Derangement Syndrome –deres Trump-galskap, spesielt når det gjelder amerikansk nasjonal sikkerhet? I mellomtiden har Bulletin of Atomic Scientists nylig stilt sin dommedagsklokke fram til to minutter før midnatt.
Stephen F. Cohen er professor emeritus i Russlandstudier og statsvitenskap ved New York University og Princeton University. Han er bidragende redaktør til the Nation, hans nye bok er War With Russia? From Putin & Ukraina to Trump & Russiagate. Publisert i The Nation & Russia Today.
Denne artikkelen er oversatt til norsk og publisert av Midt i fleisen.
Les også:
