Østerrike: Strache, media og de mange ubesvarte spørsmålene

2
Heinz-Christian Strache (FPÖ). Shutterstock.

Av Tobias Riegel.

De store nyhetsmediene Spiegel og SZ publiserte skandalen for et par dager siden. Men hva som egentlig skjedde rundt de hemmelige filmopptakene av den østerrikske FPÖ-politikeren Heinz-Christian Strache, virker svært tvetydig. På den ene side falt en problematisk politiker på grunn av medias kontrollfunksjon, noe som er bra. På den annen side virker hele saken manipulert og tvilsom. Det er mange spørsmål som kan stilles til de involverte mediene.

Denne artikkelen av Tobias Riegel ble først publisert på NachDenkSeiten. Oversatt til norsk og publisert av Midt i fleisen.


Den østerrikske visekansleren og FPÖ-politikeren Heinz-Christian Straches fall bør vurderes på flere nivåer. Fordi Straches uttalelser og handlinger, dokumentert i et hemmelig filmopptak, kan bare kalles sjokkerende og svært stygge. Der viser Strache ikke bare en ufølsom holdning, der staten og media betraktes som bytte. I tillegg viser saken en naivitet som man knapt trodde var mulig.

Strache-filmen: Et journalistisk kupp – og et statskupp

Straches avgang var dermed uunngåelig og bør i prinsippet ønskes velkommen: rent innholdsmessig vil man knapt felle noen tårer for denne politikeren, og vi i redaksjonen tar avstand fra de politiske posisjonene til FPÖ. I denne teksten skal vi imidlertid se nærmere på et annet nivå. (En oversikt over selve historien finnes her.) For uansett hvor tydelig Straches feiltrinn er dokumentert i opptaket, der han nå får sin straff med et bunnløst politisk fall – like uklar er historien om hvordan dette opptaket egentlig oppstod, like problematisk er måten spredningen ble timet og også hvordan opptaket nå framstilles i media. Her oppstår mange spørsmål om atferden til mediene som er direkte involvert i kampanjen, og også de andre nyhetsmediene.

Fordi saken er ikke bare et journalistisk kupp – den er også et statskupp: Den som skapte filmen og valgte tidspunktet like før et valg som publikasjonsdato, kalkulerte med koalisjonens fall, politisk uro og et slag mot FPÖ. Med dekkhistorien om den «russiske investoren», dokumenteres tilsynelatende også årene med fanden malt på veggen om «russisk innblanding» i vestlige demokratier. Selv om det så langt vi vet ikke er noe «russisk» ved saken – det er mye mer sannsynlig at avlyttingen ble pønsket ut og utført av tvilsomme vestlige kretser – gir rapporteringen delvis et annet inntrykk.

Gode kilder, dårlige kilder: Kontrasten til Clintons eposter

Den andre kritikken av medias håndtering av opptaket, er hykleriet. Fordi tvilsomme metoder, muligens etterretningsmetoder, ble brukt under aksjonen, noe vestlige medier egentlig i mange år har tilskrevet de russiske «motstanderne». Offentliggjøringen av denne filmsnutten rett før valget er valgpåvirkning, det ikke kan være mer opplagt.

At media nå ubekymret bruker et opptak fra en tilsynelatende uklar kilde og ikke tilstrekkelig tematiserer hvordan filmen egentlig ble skapt, står i sterk kontrast til sammenlignbare saker – for eksempel saken rundt Hillary Clintons eposter. Den gang ble datatyveriet gjort til en så stor skandale at man ikke riktig greide å vurdere det mulig inkriminerende innholdet i Clintons kommunikasjon. I tilfellet Strache er vektleggingen akkurat det motsatte: Innholdet er ment å tilsløre hvordan opptaket kom til verden.

«Arrangert av en vestlig etterretningtjeneste»?

Også i tilfellet Strache må man anta at det finnes uklare kilder. I det minste kan den teoretiske muligheten for at en vestlig etterretningstjeneste hadde en finger med i spillet her, ikke benektes. Den østerrikske avisen Die Presse spekulerer i den retningen: «Etterretningsfolk de har snakket med, gjetter på en iscenesettelse fra en vestlig etterretningstjeneste.» Kvinnens [‘den russiske investorens’] profesjonelt utformete profil, samt den tekniske utførelsen, tilsier absolutt at fagfolk hadde en finger med i spillet. Det er sannsynligvis ingen tilfeldighet at dette opptaket, som allerede ble filmet i 2017, nå vises kort tid før EU-valget. Det skal svekke FPÖs innflytelse – vise hvor «de virkelig står».

Også avisen Tagesspiegel stiller interessante spørsmål:

Hvem tjener på å ha et slikt opptak i sin besittelse? Hvem tjener på å ikke publisere det foran valget til nasjonalforsamlingen den gang, men å sitte på det i to år og deretter – like før europavalget – gi det til pressen? Hva har opptaket vært brukt til i mellomtiden?

Dataombudet: «Ikke et strålende blad» for journalistikken

Og Baden-Württembergs ombud for personvern, Stefan Brink, fokuserer på journalistisk etikk, «Hvis vi driver renkespill mot politiske motstandere, krenker deres privatliv og til og med begår kriminelle handlinger, skader vi, når det kommer til stykke, vår politiske kultur, og dermed oss alle,» skrev Brink allerede på lørdag i en twittermelding. Oppførselen til redaktørene i Spiegel og SZ var «ikke et strålende blad» for journalistikken.

[Den høyreorienterte avisen] Welt kom også inn på dette temaet. Men det ville være interessant å vite om avisen ville spørre like klokt hvis Sahra Wagenknecht, og ikke en høyrepolitiker, hadde vært målet for en slik avlytting:

«Med denne handlingen ble det ikke bare gransket, her ble det framfor alt iscenesatt: Uansett hvem som står bak dette, kan de ikke trekke seg tilbake til rollen som journalister som var der ved en tilfeldighet (eller med hensikt) mens Strache fortalte om sine anti-demokratiske planer. Situasjonen ble bevisst skapt for å avsløre Strache.»

FAZ derimot, forsøker å ugyldiggjøre de presserende spørsmålene om yrkesetikk, med henvisning til filmens innhold. Samtalens innhold rettferdiggjør iscenesettelsen, ifølge avisen:

«Alt som Østerrikes tidligere visekansler sa i Ibiza-filmen diskvalifisere ham fra ethvert offentlig embede. Det gjelder uansett hvem som satte opp fellen for ham.»

Er filmopptaket «russisk innflytelse»?

Nyhetsrapporteringen gir også inntrykk av at det handlet om russisk innflytelse. Således startet TV-nyhetene Tagesthemen for eksempel en reportasje om temaet med «russisk innflytelse»:

«Sikkerhetseksperter har i mange år advart om at russiske krefter forsøker å ødelegge demokratiet i EU. I dag ser det ut som om dette for Østerrikes visekansler snarere var et løfte enn en trussel. Heinz Christian Strache og hans FPÖ har lenge flørtet med likesinnede i Russland; partiet dokumenterer også dette åpent.»

Også avisen Die Welt faller for fristelsen til å beskrive framgangsmåten, med skaping av utpressingsmateriale, lagring og bruk av det når det var behov, som «perfeksjonert av russisk etterretning» – selv om det konkrete tilfellet åpenbart er annerledes og kompromatet formodentlig er skapt og brukt av vestlig side.

Til tross for all kritikk: kunne redaktørene ha handlet annerledes?

Til tross for all kritikk av medias rolle i prosessen: kunne redaktørene ha opptrådt annerledes? Når det kommer til stykket, hvis man velger å ikke publisere et avslørende filmopptak, er det en cover-up og å gi beskyttelse. Det er derfor saken er svært tvetydig: på den ene siden har vi en problematisk politiker som er styrtet på grunn av medias kontrollfunksjon, noe som ønskelig. På den annen side virker hele framgangsmåten manipulerende.

Også det å gi «offeret» rikelig med alkohol for deretter å provosere ham til å komme med uforsiktige ord foran et skjult kamera, viser en journalistisk oppførsel som ligger på grensen. Når man ser på saken, bør det også være klart at taktikken som nå har styrtet Strache, kan ramme politikere av alle farger. På grunn av saken burde media motiveres til ytterligere økt årvåkenhet, der de burde kontrollere opprinnelsen til materialet de tilbys.

Komikeren Jan Böhmermanns mystiske rolle, der han fikk forhåndskunnskap om saken, bør ikke spekuleres over her. Men man kan stille spørsmål ved hva som faktisk var det journalistiske bidraget fra redaksjonene som avslørte saken, de store nyhetsmediene SZ og Spiegel: Var det ikke her – akkurat som det var en tendens til rundt «Panama Papers» – en eksternt forberedt pakke som ganske enkelt ble presentert til leseren?

Som i en dårlig (spion) film

Egentlig burde Spiegel og SZ nå skape åpenhet rundt filmopptakets opprinnelse, så langt som kildevernet tillater det. Men vet redaktørene selv kilden? Opprinnelseshistorien beskrevet av SZ i en filmsnutt tyder ikke på det: journalistene måtte kjøre til en fjernt sted, der opptaket ble gitt til dem på et øde hotell – «Som du kan forestille deg det i en dårlig film», beskriver Bastian Obermayer fra SZ framgangsmåten. Obermayer mener antageligvis en viss sjanger: spionfilmen.


Med velvillig tillatelse fra NachDenkSeiten.

KampanjeStøtt oss

Kommentarer

  1. TerjeM says:

    Da jeg leste saken, tenkte jeg uvilkårlig at framgangsmåten var en modernisert utgave av den lignende metoden beskrevet av Pål Steigan forrige uke.

  2. Mossad har som valgspråk “By way of deception, thou shall make war” - og det gjør de.

Fortsett diskusjonen på forum.steigan.no

Deltakere