oss 100 kroner!
Av Halvor Fjermeros.
Rødt samles til landsmøte denne helga som Norges tydeligste arbeiderklassesparti med røtter i fagbevegelsen. I debatten om nytt prinsipprogram har det vært sterke tendenser til å ville dreie partiet i reformistisk retning og å «modernisere språket». Utfordringa er heller å oppgradere analysen av dagens globale kapitalisme for å bli partiet for den nye internasjonale klassekampen i vår tid.
Av Halvor Fjermeros
Globaliseringa har gjenreist de gamle citadellene – de befestede middelalderbyene, skriver Christophe Guilluy i en skarp og skremmende analyse av den moderne kapitalismen (Twilight of the Elites, 2019). I forordet skriver han om «det høyere Frankrike» som er i dyp fare for å miste kontroll til «det lavere». Han konkluderer:
«Den rådende orden vil til slutt bryte sammen, ikke av en avgjørende hendelse, men som følge av en sakte prosess av sosial og kulturell oppsplitting innen arbeiderklassen. Den politiske klassen i brei forstand – ikke bare politikere, men kulturelle ledere, intellektuelle og journalister – begynner nå å frykte utsiktene til et nytt slaveopprør. For en ny form for klassekonflikt, som lenge har blitt antatt ikke å eksistere, er nå åpenbar for alle å få øye på.»
Guilluy er geograf, har lenge opptatt seg med by-land-konflikten og med den nye klassen av rike folk, borgerskapet som han kaller det, som forskanser seg i de 10-15 største franske byene og utnytter den nye arbeiderklassen for sitt formål, nemlig å omskape samfunnet i deres økonomiske anglo-amerikanske bilde. Men boka kom vel å merke ut på fransk to år før det nye opprøret fra de gule vestene, gilets jaunes, rystet landet. Frankrike er ikke Norge, og de gule vestene vil aldri bli et norsk fenomen, selv om det er enkelte anarkisters våte drøm. Det som derimot er universelt er fenomenet Guilluy peker på med en ny type klassekamp, basert på framveksten av et nytt arbeidsliv.
Det er dette som er appellen til Rødts landsmøte: Se verden! Se hvordan internasjonal kapital og den gamle Manchester-kapitalismen framtrer i ny forkledning, «moderne», men akk så gammel, monstrøs og monopolstyrt. Amazon-kapitalismen har satt en ny standard for arbeidsliv og utbytting som verken konservative eller sosialdemokratiske regjeringer vil eller kan vingeklippe. Det er her utfordringa til de som vil skape et parti som et effektivt anti-kapitalistisk instrument kommer inn.
Debatten om Rødts prinsipprogram har avdekket en iver blant enkelte til å ville «modernisere språket» som etter min mening fjerner seg fra en marxistisk forståelse av verden og de nye klassekreftene hjemme og ute. Det er ikke først og fremst språket, men analysene som må oppgraderes. Og til det trengs en forståelse av hva slags organisasjon som trengs for å drive fram en nye kollektiv erkjennelse, etterfulgt av ditto handling.
Vi trenger ikke et nytt «folkeparti», ei heller et reformistisk parti når vi alt har Ap og SV. Etter at Audun Lysbakken avskrev marxismen for å bli partileder, er denne teigen ledig for dyrking. Og Rødt må ikke gi slipp på dette: Sammen med den gode kontakten med fagbevegelsen og forståelsen av arbeiderklassens rolle som aktør er dette fundamentet for å forstå hvordan dype samfunnsendringer kommer i stand. Partier til venstre for sosialdemokratiet som ikke klarer å skille seg fra dem politisk duger ikke. Podemos i Spania er det det siste eksemplet som – tross særspanske forhold – har tillatt Gahr Støres søsterparti PSOE å komme tilbake. Podemos har vært dyrket, også i Rødt, for en «venstrepopulisme» som nå er bankerott, ikke minst pga svak tilknytning til arbeiderklassen.
En annen ubrukelig modell er britiske Labour som samler opp det meste av venstresida, og som framstår som handlingslammet i brexit-saken. På motsatt side har vi et parti jeg ofte har holdt fram, det belgiske PTB som tross sin revolusjonære plattform nå ligger an til et stort sprang i valget i mai.
En annen variant er det «opprørske Frankrike», La France Insoumise, som har en høyst ulik form, men som har fingrene på pulsen til de gule vestene og bidrar til å styrke den systemkritiske tendensen som vokser fra blant de gule. Det fins ingen ferdig oppskrift på hva slags modell et nytt revolusjonært parti bør velge. Men det som forener det beste av de kontinentale erfaringene er tre ord: Organisering, skolering, aktivisering. Bare slik vil vi kunne ta del i «det nye slaveopprøret»!
Andre artikler av Halvor Fjermeros på steigan.no.
