oss 100 kroner!
I 2016 ble den liberale eliten rystet over at folket i Storbritannia stemte for Brexit. I mange av kommentarene kom det fram en stor og djup forakt for dette vulgære og uopplyste folket som kunne finne på å stemme noe annet enn det den liberale eliten hadde bestemt er folkets beste. Peter Sutherland, som da var toppsjef i finansbanken Goldman Sachs International, skrev at «på en eller annen måte må vi få endret dette resultatet».
Den samme reaksjonen har de liberale vist overfor de gule vestene i Frankrike. Emmanuel Macron har hisset seg opp over de få opposisjonspolitikerne som våget å sympatisere med demonstrantene. Macron irettesatte dem som lot som de «snakket for folket», han kalte dem «talspersoner for hatefulle masser».
Startskuddet for de gule vestenes opprør var en såkalt miljøavgift på diesel. Dette var dråpen som fikk det til å renne over folk utenfor de store byene, der kollektivtilbudet er dårlig eller ikke-eksisterende. Kostnadene med å komme seg til og fra jobb i egen bil var høye nok fra før. Så kom en moraliserende, urban elite og økte en flat skatt (kamuflert som miljøavgift), og gjorde hverdagen enda tyngre.
Terje Alnes skriver om dette på steigan.no:
Raseriet kom uventet også for venstresidens organiserte, og det skapte først forvirring. Er ikke miljøavgifter noe som skal støttes? Typisk var reaksjonen fra tyske Die Linke, som fordømte opprøret. Så fjernt fra folks hverdag står altså ledere i enkelte «venstrepartier», at de ikke gjenkjenner et rettferdig sosialt opprør når det skjer rett foran øynene på dem.
Hans Petter Graver: – Våre demokratiske organer har spilt klima-falitt.
I et intervju med ABC Nyheter sier jussprofessor ved Universitetet i Oslo og preses (leder) i Det Norske Videnskaps-Akademi, Hans Petter Graver:
– Våre demokratiske organer har spilt klima-falitt. Vi må finne på noe annet.
ABC Nyheter skriver:
I sin årstale til Videnskaps-Akademiet 3. mai kom Graver med oppsiktsvekkende, men lite påaktede uttalelser om at den nåværende måten å organisere demokrati på ikke er i stand til å reagere adekvat på klimatrusselen.
«Sytti års utvikling av overnasjonale institusjoner som EU viser at demokrati ikke bare kan knyttes til partisystem og representativt demokrati, og at det finnes flere måter å sikre demokratiske beslutninger og demokratisk legitimitet på», sa Graver blant annet og la til:
«Vi må tørre å framsette påstander om at de eksisterende beslutningssystemene kanskje ikke strekker til overfor de problemene som klimautfordringen reiser».Han antyder at systemet med maktfordeling mellom en lovgivende, utøvende og dømmende makt basert på allmenn stemmerett ikke nødvendigvis er et endelig svar.
Fra elitenes synspunkt er det et problem med demokratiet at folket kan komme til å stemme annerledes enn det elitene mener er godt og riktig.
– Er motstandere av den økonomiske liberalismen demokratiets fiender?
Dette spørsmålet stiller kommentator Bjørgulv Braanen i Klassekampen 23. mai 2019. Han har lest en artikkel av journalist og forfatter Simen Ekern si siste nummer av Nytt Norsk Tidsskrift med tittelen «Det vanskelige demokratiet». Braanen skriver:
Ekern hevder at selve det liberale demokratiet er i krise som følge av populistisk mobilisering. Han definerer det liberale demokratiet som et samfunnssystem med frie valg og med institusjoner og lover som legger føringer for hva en valgvinner kan foreta seg etter seieren. Systemet sikrer individer mot statlige overgrep og sørger for å ivareta minoritetenes interesser. Men så kommer det interessante. Ekern hevder at demokrati, eller «det liberale demokratiet» som han velger å kalle det, ikke bare handler om frie og demokratiske valg, ytrings- og organisasjonsfrihet, ivaretakelse av sivile og politiske rettigheter, rettsstat og minoritetsvern, men at det også handler om økonomi.
Han skriver: «Når man snakker om det liberale demokratiet, snakker man også ofte om økonomi: Samfunnsmodellen som iblant kalles den ‘liberale verdensorden’, som kom på plass etter den andre verdenskrig, bygger på økonomisk liberalisme og frie markeder, men det er også en betegnelse som viser til et regelbasert system for å organisere verden, blant annet ivaretatt av internasjonale organisasjoner.»
Braanen tar avstand fra dette synet og skriver i sin konklusjon:
De fleste som stemmer på såkalte populistiske partier, er ikke mot demokratiet. De har i stedet et håp om at demokratiet kan føre til politisk endring.
Å omdefinere demokrati til å bety en bestemt økonomisk politikk er en begrepsmessig tilsnikelse som er i strid med demokratiets mest grunnleggende idé.
– Dumme nasjonalister som elsker sitt eget land
Avtroppende EU-president Jean-Claude Juncker har aldri vært noen spesiell tilhenger av at folket skal bestemme noe som helst. EU-kommisjonens president, vil for alltid kommer til å være herostratisk berømt for sine ord under finanskrisa «Når det blir vanskelig, må vi lyve» og for å ha etablert Luxemburg som et lukrativt skatteparadis. Foran parlamentsvalget i Hellas i 2014 advarte han grekerne mot å «stemme feil».
Foran valget til EU-parlamentet i 2019 har Juncker vært ute igjen. Denne gangen langer han ut i et intervju med CNN mot det han kaller:
Disse populistene, nasjonalistene, dumme nasjonalistene, som elsker sine egne land…
Verken Maastricht- eller Lisboa-avtalen har vært godkjent av folkene i Europa gjennom demokratisk avstemning. De er vedtatt av en ikke-valgt elite, som mener at de vet best. I 2016 la de fem EU-presidentene fram en plan som i praksis betyr å avskaffe de nasjonale parlamentenes makt innen 2025. Denne planen vil for godt avskaffe demokratiet i Europa og befeste EU som et «opplyst despoti».
ABC-Nyheter oppsummerte konklusjonen i rapporten slik:
I dag er det EU-landenes parlamenter som vedtar sine statsbudsjetter. Innen 2025 skal overnasjonale EU-organer gjøre det. De nasjonale parlamentene skal få lov å bli «involvert» i prosessen.
Representantene for det opplyste despotiet på 1700-tallet så på seg sjøl som opplyste maktpersoner som visste hva som var i folkets interesser. Franske samfunnstenkere så for seg monarkier «som hadde nok makt til å etablere opplyst eller fornuftmessig politikk som ville føre fram til et mer rettferdig, et bedre og et mer humant samfunn» (Wikipedia).
Og slik tenker den liberale eliten i dag også. Folket vet ikke sitt eget beste når det gjelder migrasjon, miljøpolitikk eller økonomi, så da er det best at den opplyste eliten sjøl bestemmer dette i stedet for å overlate det til «the deplorables».
