oss 100 kroner!
Av Ove Bengt Berg.
I Norge bor åtte av ti i en leilighet de eier, enten i en enebolig eller i et borettslag hvor de i praksis eier leiligheten sin. Sånn er det ikke i Tyskland, der bor bare halvparten i en bolig de eier. Utleieboligene monopoliseres nå av store konserner med titusenvis av leiligheter de øker leia i.
Som en naturlig del av kapitalistisk utvikling monopoliseres stadig mer av kapitalen. Fra enkelteiere av leiligheter i Tyskland har det nå utvikla seg til at store konserner eier mer enn titusenvis av leiligheter. I de siste åra har leieprisene økt veldig, samtidig som reallønnsveksten i Tyskland er svært lav.
Noen politiske partier snakker om økende forskjeller, uten å være konkrete. Økende leieutgifter er et eksempel og en uunngåelig følge av det uklare begrepet «økende forskjeller».
Dette har ført til protester over hele Tyskland. Det er et økende krav om oppløsning av de store leiekonsernene, slik Standard Oil til John D. Rockefeller i 1911 blei oppløst i 34 enheter etter antitrustlovene. Kravet er at ikke noe selskap skal eie mer enn 3 000 boliger. Vel og bra, men dette endrer jo ikke spørsmålet om de økende leieprisene i særlig grad. Og realiteten i Norge er jo at det ikke er vi som bor i «egne leiligheter og hus» som eier dem, men bankene vi har lån av.
Fra demonstrasjonen mot «husleiegalskap» – #Mietenwahnsinn i Berlin 6. april 2019.
Protesten mot de økte leieprisene i Tyskland er tyskernes svar på de gule vestene og Brexit. Dette er motstand mot «den eneste mulige politikken», og er derfor av de etablerte partiene og politikerne, og mediene, sett på som de avskyelige fenomenene «populisme» og «konspirasjoner».
Kall det hva du vil, fullt forståelige og nødvendig motstand mot en uakseptabel politikk, er det like fullt. Stå på!
Denne artikkelen ble først publisert på bloggen til Ove Bengt Berg.
Du trenger den uavhengige og kritiske journalistikken, klikk her for å være med på å styrke den, eller bruk konto 9001 30 89050 eller Vipps: 116916
