oss 100 kroner!
Av Pepe Escobar.
Arrestasjonen av Julian Assange var en hevnaksjon fra USAs regjering som treffer journalistikken i hjertet.
Datoen – 11. april 2019 – vil stå som “forbrytelsen” i annalene til vestlige “verdier” og “ytringsfrihet”. Bildet er grelt. En journalist og utgiver i håndjern, dradd ut med makt fra innsiden av en ambassade mens han tviholder på en Gore Vidal-bok om «Historien om den nasjonale sikkerhetsstaten USA».
Denne artikkelen av Pepe Escobar ble først publisert i Asia Times. Oversatt til norsk av Anne Merethe Erstad.
Mekanismen er brutal. Med-stifter av WikiLeaks, Julian Assange, ble arrestert fordi USA forlangte at den britiske Tory-regjeringen skulle gjøre det – en regjering som for sin del spakt hevder at den ikke presset Equador til å oppheve Assanges asyl.
På magisk vis sletter USA Ecuadors finansielle problemer og beordrer Det internasjonale pengefondet å utbetale et beleilig lån på 4,2 milliarder dollar. Umiddelbart etterpå «inviterer» ecuadorianske diplomater Metropolitan-politiet til å komme inn i ambassaden for å arrestere deres langtids-gjest.
La oss gå rett til kjernen her. Julian Assange er ikke statsborger i USA, han er australier. WikiLeaks er ikke en USA-basert medieorganisasjon. Hvis regjeringen i USA får Assange utlevert, stilt for retten og sperret inne, vil det legitimere landets rett til å gå etter hvem som helst, på hvilken som helst måte, hvor som helst, når som helst. Kall det Drapet på journalistikken.
Skaff meg det passordet
Justisdepartementet i USAs sak mot Assange er spinkel – i beste fall. Alt har i hovedsak sammenheng med offentliggjøringen av klassifisert informasjon i 2010 – 90.000 militære dokumenter om Afghanistan, 400.000 dokumenter om Irak og 250.000 diplomatiske telegrammer som omfatter mesteparten av kloden.
Assange er angivelig skyldig i å ha hjulpet Chelsea Manning, tidligere etterretningsanalytiker i den amerikanske hæren, med å få tak i disse dokumentene. Men det blir vanskeligere. Han er angivelig også skyldig i å ha «oppmuntret» Manning til å samle mer informasjon.
Det finnes ingen annen måte å tolke dette. Dette innebærer – alt er lov – en fullstendig kriminalisering av journalistisk praksis.
For øyeblikket er Assange anklaget for «konspirasjon for å begå data-inntrenging». Tiltalen hevder at Assange hjalp Manning med å knekke et passord som var lagret i Pentagon-maskiner knyttet til Secret Internet Protocol Network (SIPRNet).
I logger USA-regjeringen har skaffet seg, snakker Manning med noen som kaller seg «Ox» og «presse-tilknytning» i mars 2010. Justisdepartementet er overbevist om at denne samtalepartneren er Assange. Men det må de legge fram avgjørende bevis for.
Manning og denne personen, angivelig Assange, var engasjert i «diskusjoner». «I løpet av en utveksling fortalte Manning Assange at ‘etter denne opplastningen, det er alt jeg har igjen’. Til hvilket Assange svarte: ‘Nysgjerrige øyne finner alltid noe mer, etter min erfaring’.»
Ikke noe av dette er tilstrekkelig. Korporasjonsmedia i USA publiserer rutinemessig illegale lekkasjer med hemmeligstemplet informasjon. Manning tilbød dokumentene han allerede hadde lastet ned til både New York Times og Washington Post – og ble avvist. Først da tok han kontakt med WikiLeaks.
Beskyldningen om at Assange forsøkte å hjelpe til å knekke passordet til datamaskinen har versert siden 2010. Under Obama nektet Justisdepartementet å forfølge det, vel vitende om hva det ville medføre når det gjelder å kriminalisere undersøkende journalistikk.
Ikke rart at korporasjonsmedia i USA, som mistet et scoop av denne størrelsen, etter hvert begynte å avfeie WikiLeaks som en russisk agent.
Atombombe-varianten
Den fremragende Daniel «Pentagon-papirene» Ellsberg hadde allerede i 2017 advart:
«Etter at Obama åpnet den rettslige kampanjen mot pressen, ved å forsøke å få tak i røttene til undersøkende journalistikk om nasjonal sikkerhet – kildene – forsøker Trump å få tak i innsamlerne/gartnerne (og deres sjefer, utgivere).» For å bytte metafor, en tiltalebeslutning mot Assange er en ‘første gangs bruk’ av ‘atombombe-varianten’ mot grunnlovens beskyttelse av en fri presse.»
Dagens anklager fra Justisdepartementet – i bunn og grunn å stjele et datamaskin-passord – er bare begynnelsen av snøskredet. I hvert fall foreløpig, er publisering ikke en forbrytelse. Imidlertid, hvis Assange blir utlevert, kan han i tillegg bli ytterligere tiltalt for konspirasjon og til og med brudd på loven om spionasje fra 1917. Selv om de må søke medhold fra London for å utvide anklagene, er det ingen mangel på spissfindige jurister i Justisdepartementet som er i stand til å mane fram en forbrytelse fra løse luften.
Assanges svært dyktige advokat, Jennifer Robinson, har helt riktig understreket at arrestasjonen av ham er «en sak om ytringsfrihet», fordi det «handler om på hvilke måter journalister kan kommunisere med sine kilder». Den uvurderlige Ray McGovern, som vet ett og annet om USAs etterretningssamfunn, har varslet om et rekviem for den fjerde statsmakt.
Det fulle omfanget av Assanges arrestasjon kommer fram i lyset når man ser det som en oppfølger til at Chelsea Manning måtte tilbringe en måned i isolat i et Viginia-fengsel for å ha nektet å peke ut Assange foran en stor-jury. Det er ingen tvil om at Justisdepartementets taktikk er å få Manning til å bryte sammen – med alle tilgjengelige midler.
Her er Mannings jurist-team:
«Anklagene mot Assange, som ble åpnet i dag, ble framskaffet ett år på dagen før Chelsea møtte foran stor-juryen og nektet å avgi vitnemål. Det faktum at denne tiltalebeslutningen har foreligget i mer enn et år understreker det Chelseas jurist-team og Chelsea selv har sagt siden hun første gang mottok stevning om å forklare seg for en føderal stor-jury i det østlige distriktet i Virginia – at å tvinge Chelsea til avlegge vitnemål ville ha vært å dublisere bevis som allerede befant seg i stor-juryens hender, og ikke nødvendig for å fremskaffe en tiltale mot Assange.»
Dypstaten angriper
Ballen befinner seg nå i en britisk rettssal. Assange vil utvilsomt bli værende i fengsel noen måneder for å ha flyktet mens han var løslatt mot kausjon, mens saksmappen om utlevering til USA blir behandlet. Justisdepartementet har etter manges mening diskutert med London hvordan en «korrekt» dommer kan levere det ønskede resultatet.
Assange er en utgiver. Han lekket absolutt ingen ting. New York Times, så vel som The Guardian, publiserte også det Manning avdekket. Indirekte drap, blant titusener av andre bevis, skulle alltid være i forgrunnen av hele denne diskusjonen – dette handler om krigsforbrytelser utført i Afghanistan og Irak.
Så det er ikke til å undres over at dypstaten i USA aldri vil tilgi Manning og Assange, selv om New York Times – i enda et tilfelle av grelt hykleri – kan få slippe unna. Dramaet må til syvende og sist få sin avslutning i det østlige distriktet i Virginia, fordi det nasjonale sikkerhets- og etterretningsapparatet har arbeidet med dette manuset, på heltid, i årevis.
Slik CIA-direktør Mike Pompeo gikk rett til kjernen: «Det er på tide å få fram i lyset hva WikiLeaks egentlig er: en ikke-statlig, fiendtlig etterretningstjeneste ofte bistått av aktører som Russland.» Det som faktisk innebærer en krigserklæring understreker hvor farlig WikiLeaks faktisk er, bare fordi de har praktisert undersøkende journalistikk.
Dagens anklager fra Justisdepartementet har absolutt ingen ting med avsløringene om Russiagate å gjøre. Men regn med at den påfølgende politiske fotballen blir bombastisk.
Trump-leiren er delt i øyeblikket. Assange er enten en pop-helt som kjemper mot dypstat-sumpen eller en ubetydelig Kreml-tyster. Samtidig jubler Demokratenes sydstats-senator, Joe Manchin, offentlig – som et lags surrogat for en plantasjeeier fra 1800-tallet – at Assange er nå «vår eiendom». Demokratenes strategi vil være å bruke Assange for å få has på Trump.
Og så er det EU, som Storbritannia til slutt kanskje ikke er medlem av, før eller senere – antakelig senere. EU vil være svært årvåken når det gjelder utlevering av Assange til «Trumps Amerika», etter som dypstaten sørger for at journalister overalt faktisk alltid har rett til å holde stilt.
Du trenger den uavhengige og kritiske journalistikken, klikk her for å være med på å styrke den, eller bruk konto 9001 30 89050 eller Vipps: 116916
Til aksjonærene i Mot Dag AS:
Husk generalforsamlingen i selskapet lørdag 4. mai 2019. Møtet holdes i kjelleren i Litteraturhuset i Oslo, Wergelandsveien 29, og starter kl 10.30.
