Aftenposten og Stalin

0
Var Josef Stalin "den kalde krigens far" sli Aftenposten hevder, eller hadde den også andre fedre, spør artikkelforfatteren. Foto: Shutterstock.

Av Lars Birkelund.

Eller hvordan Aftenposten bruker historien i den pågående propagandakrigen mot Russland. 

Aftenposten likte aldri Stalin. Men Aftenposten hadde den særhet at de foretrakk Hitler. 

Hamsuns nekrolog i Aftenposten etter at Hitler begikk selvmord:  

I desemberutgaven (2018) av Aftenpostens historiemagasin er Aftenposten så generøse at de kaller Stalin for «den kalde krigens far». Mon om han fortjener det? Kan det ha vært andre enn Stalin som bidro til isfronten som varte i over 40 år?

La oss begynne med borgerkrigen i Russland, 1918–22. Var det utelukkende en borgerkrig? Nei, like lite som «borgerkrigen» i Syria de siste 8 åra. Det var fra begynnelsen av en intervensjonskrig med mange land involvert for å styrte bolsjevikregjeringen. Ja, mer eller mindre de samme landene som nesten 100 år seinere ødela Libya og har prøvd å ødelegge Syria: USA, Storbritania, Frankrike, Canada, Polen, Australia, Japan m fl: Les Wikipedia her.

«By the summer of 1918 some 13,000 American troops could be found in the newly-born Union of Soviet Socialist Republics. Two years and thousands of casualties later, the American troops left, having failed in their mission to «strangle at its birth» the Bolshevik state, as Winston Churchill put it».

Fra William Blums «Killing Hope», side 6.

«Var de allierte landene i krig mot Sovjetunionen? Absolutt ikke, men de skjøt sovjetrussere så snart de så en. De invaderte russisk territorium, de ga våpen til  Sovjets fiender. De blokkerte havnene deres og senket deres kampskip». Churchills lakoniske kommentar i «The World Crisis; The Aftermath» (oversatt av meg).  

7-12 millioner russere skal ha dødd under «borgerkrigen«, som kom umiddelbart etter den første verdenskrigen og den russiske revolusjonen.

«Professor D.F. Fleming, the Vanderbilt University historian of the Cold War, has noted: For the American people the cosmic tragedy of the interventions in Russia does not exist, or it was an unimportant incident long forgotten. But for the Soviet peoples and their leaders the period was a time of endless killing, of looting and rapine, of plague and famine, of measureless suffering for scores of millions—an experience burned into the very soul of a nation, not to be forgotten for many generations, if ever. Also for many years the harsh Soviet regimentations could all be justified by fear that the capitalist powers would be back to finish the job.

It is not strange that in his address in New York, September 17, 1959, Premier Khrushchev should remind us of the interventions, «the time you sent your troops to quell the revolution», as he put it» (Blum, side 7).

Da Hitler kom til makta i 1933 vendte snart Sovjetunionen/Stalin seg til Vestmaktene i håp om å få til en allianse mot Hitler. Sovjet bedrev uavhengig av dette sabotasje mot Hitlers og Mussolinis våpentransporter til nok en fascist, Spanias Franco, fra 1936. Dette er beskevet i Lars Borgersruds «Nødvendig Innsats» (Universitetsforlaget 1997). 

Så seint som 15. august 1939 tilbød Sovjet å stille med over en million soldater mot Hitler. Men Vestmaktene, som nær 11 måneder tidligere hadde inngått den katastrofale Münchenavtalen med Hitler, sa nei nok en gang.

«Papers which were kept secret for almost 70 years show that the Soviet Union proposed sending a powerful military force in an effort to entice Britain and France into an anti-Nazi alliance. Such an agreement could have changed the course of 20th century history, preventing Hitler’s pact with Stalin which gave him free rein to go to war with Germany’s other neighbours……………But the British and French side – briefed by their governments to talk, but not authorised to commit to binding deals – did not respond to the Soviet offer, made on August 15, 1939. Instead, Stalin turned to Germany, signing the notorious non-aggression treaty with Hitler barely a week later, The Molotov-Ribbentrop Pact«.

Tysklands angrep på Sovjetunionen sommeren 1941 førte til et definitivt sammenbrudd av avtalen mellom Stalin og Hitler, slik Tysklands angrep på Polen 1. september 1939 førte til et sammenbrudd av Münchenavtalen og at Storbritania erklærte krig mot Tyskland. 

Deretter fulgte et slags (midlertidig) fornuftsekteskap, eller snarere tvangsekteskap mellom Sovjetunionen og Vestmaktene med USA og Storbritania i spissen. Men var partene trofaste mot hverandre? I alle fall ble Stalin fort misfornøyd av to grunner: fordi han ikke fikk på langt nær så mye våpen fra Vestmaktene som han ble lovet og fordi den allierte landgangen ved Normandie ble utsatt flere ganger.

Da brukte USA sine atombomber mot Hiroshima og Nagasaki ble Sovjet ikke varslet om dette, og bruken av atombombene ble vurdert som «en demonstrasjon av USAs militære styrke med adresse til Sovjet-Samveldet. Det er ikke til å undres over at USAs handling kom til å forverre det amerikansk-russiske forhold betydelig………………………….I de første årene etter krigen opprettet USA baser rundt hele Sovjet, prøvde nye atombomber og fortsatte produksjonen av langdistansefly……………………I mars 1946 holdt Winston Churchill sin oppsiktsvekkende tale i Fulton, hvor han krevde en allianse mellom Storbritannia og USA rettet mot Sovjet-Unionen. I 1947 ble så «Truman-doktrinen» lansert som offisiell politikk. Målsettingen var å hindre sovjetisk ekspansjon politisk, økonomisk og militært…………………..Ifølge president Tito var det først etter «Truman-doktrinen» i 1947 at Stalin besluttet å lukke Øst-Europa for godt. En av grunnene var å lette det militære forsvar av Sovjet-Unionen. ………………..For å kunne gjennomføre intensjonene i Fulton-talen og Truman-doktrinen var det nødvendig med et verdensomspennende militært samarbeide. USA tok derfor Initiativet til opprettelsen av militære pakter for Atlanterhavsområdet og for Stillehavsområdet». Se artikkelen Den kalde krigen i Ny Tid.

Resten er historien om NATO, den kalde krigen og den nye kalde krigen som Aftenposten deltar i med like stor glød som under den kalde krigen, bl.a. ved å bruke en svært tendensiøs historieskrivning som våpen i den pågående informasjonskrigen. For vi bør vel være enige om at den kalde krigen hadde flere fedre enn Stalin? 

Forrige artikkelHvorfor er Radikal portal så ukritisk til Tesla?
Neste artikkelJan Guillou – Den vanartige Jan Myrdal