Massiv USA-opprustning i Romania. Hvorfor?

0
Foto: U.S. Army photo

USA transporterer inn mengder av tanks, militærhelikoptre og annet tungt militært utstyr i Romania. Det dreier seg om Abrams tanks og helikoptre av typene Chinook, Apache og Black Hawk. Det er snakk om en massiv opprustning. På USAs militærbudsjett for 2019 er det satt av 27 millioner dollar for å bygge opp to baser i Romania og Bulgaria. USA har allerede brukt 800 millioner dollar på å etablere missilsystemet Aegis i Romania. Det blir påstått at dette er et forsvarssystem mot angripende missiler. Men slikt sier man alltid. Når man ser på denne massive militære opprustninga fra Moskva er det vanskelig å oppfatte det som noe annet enn som en forberedelse til angrepskrig.

Avisa The Independent publiserte i 2017 dette kartet over NATOs militærbaser i Øst-Europa fra Finskebukta til Bulgaria, og det supplerer dette bildet.

I tillegg kommer naturligvis USAs vedvarende militære opprustning i det naziinfiserte Ukraina. USA har et operasjonssenter for marinen i Ukrainas Ochakov marinebase øst for Odessa og hundrevis av militære instruktører fra USA og Canada driver opplæring av ukrainske soldater ved Yavorov nær grensa mot Polen. I april 2018 vedtok Kongressen i USA å gi landet en militær støtte på 250 millioner dollar i 2019.

Dette må også sees i sammenheng med NATOs militære oppbygging på den vestlige delen av Balkan.

Kilde: GISreportsonline

Forberedelser til virkelig krig

Man skal være mer enn tillatelig naiv for ikke å se at dette er forberedelser til virkelig krig. Det ser naturligvis Russland også og landet har gjort sine forberedelser. Og det handler ikke om en gjentakelse av historiens største panserslag ved Kursk under annen verdenskrig. Vladimir Putin har gjort det klart at dersom Russland blir angrepet, vil landet svare med å tilintetgjøre kommandosentrene for dette angrepet, både i Europa og i USA. USA-missilbaser i Øst-Europa vil bli kontret med russiske hypersoniske raketter som vil bli utplassert på overflateskip i ubåter og antakelig også på undervannsdroner rett utenfor USA territorialfarvann.

Disse rakettene har en hastighet på Mach 9, altså ni ganger lydhastigheten, eller mer. De vil nå USAs og NATOs kommandosentre for USAs missiler når Moskva. Putin anbefalte sine motparter i Pentagon og NATO å regne på dette.

Noen i den militære ledelsen i USA har innsett at USA ikke har noen våpen som er i stand til å stoppe den nye generasjonen russiske rakettvåpen. Blant disse våpnene er overlydsglideren Avangard, et missil som kan komme opp i 27 ganger lydhastigheten og som nylig ble testet med godt resultat. Pensjonert generalmajof Howard “Dallas” Thompson skrev i The Hill at USA ikke har noen våpen som kan motstå disse systemene.

Under radaren til de fleste vestlige medier dukker følgende spørsmål opp: Har Russland nå ved hjelp av sine nye våpensystemer skaffet seg et overtak på USA som gjør USAs strategier hjelpeløse? Vi skal ikke konkludere dette her, men finner all grunn til å sette tre streker under dette spørsmålet.

Å bære krutt til pyromaner

Det finnes tydeligvis noen som innbiller seg at massiv opprustning er et bidrag til å hindre krig. Men de burde bli litt mer edruelige. En sak er hva de mest sprø kyllinghaukene i USA tenker, men en annen sak er hva deres allierte tenker og gjør.

Donald Trump ble intervjuet av Tucker Carlson på Fox News, og Carlson spurte presidenten:

– Hvorfor skal min sønn dra til Montenegro for å beskytte dem mot angrep?

Trump svarte: – Jeg skjønner hva du sier. Jeg har stilt meg sjøl det samme spørsmålet. Montenegro er et lite land med svært sterke folk … De er et veldig aggressivt folk. De kan ble aggressive og så: Gratulerer, du er i den tredje verdenskrig.

Konfliktene på Balkan førte til første verdenskrig. De kan, som Trump sa, også føre til den tredje – og siste. Han kunne føyd til Albania og Kosovo på lista over «aggressive folk». Lenger øst er Ukraina et stjerneeksempel på et aggressivt og ustabilt land der nazistiske krefter rustes opp av USA og NATO.

Polens drøm om «Intermarium» – de tre hav

I Polen finnes det en reaksjonær, nasjonalistisk drøm om å skape et såkalt międzymorze, «mellom havene» – det vil si en gjenreising av Polen-Litauen fra den gangen det strakk seg fra Østersjøen til Svartehavet. Denne ideen går tilbake til den polske lederen Józef Piłsudski , og det dreier seg om det såkalte «intermarium»-konseptet.

Det Pilsudski ønsket var å gjenreise storhertugdømmet Polen-Litauen fra dets glansdager da det strakk seg fra Østersjøen til Svartehavet. Det var etter undertegninga av Unionen av Krevo i august 1385, og forsterket etter freden i Dywilino i 1618. Det omfattet de østlige delene av dagens Polen, Ukraina (uten Donbass), Hviterussland, en snipp av Russland, det som i dag er Kaliningrad-eksklaven, samt det meste av Estland-Latvia og Litauen. Den mest ekstreme varianten av Intermarium tok også med seg Italia pluss Finland og Skandinavia.

Den moderne varianten av Pilsudskis drøm er det som kalles ”Tre hav initiativet”. De tre havene er Østersjøen, Svartehavet og Adriaterhavet, og ideen er å skape en nord-sør-allianse under polsk ledelse nord-sør mellom Tyskland og Russland.

Den amerikanske tenketanken Atlantic Council har applaudert denne planen og mener at den bør være en strategisk prioritering for USA.

Les: USA og balkanisering av Europa

Problemet med USAs tenkemåte er at den økonomiske og militære overlegenheten landet har hatt til nå, og den politiske elitens manglende innsikt i andre kulturer og nasjoner har skapt en illusjon om at USA kan gjøre hva det vil og alle andre må lystre. Faktum er, som erfaringene viser gang på gang, at USAs partnere rundt omkring i verden kan bruke USA til sine egne formål, slik Israel og Saudi-Arabia og opplagt også Polen, Albania og Ukraina gjør. USA skaffer kruttet, fyrstikker og pyromaner finnes det allerede nok av.

Vær med på å styrke den uavhengige og kritiske journalistikken, klikk her eller bruk konto 9001 30 89050  eller Vipps: 116916

Forrige artikkelDrømmen om Stor-Albania lever og kan føre til mer krig
Neste artikkel14 av 16 i forsvarskomiteen vil ikke bli intervjuet om omstridte satellitter
Pål Steigan
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).