Det store problemet for regjeringa Moxnes

0
Bjørnar Moxnes på Stortingets talerstol 5.12.2017. Skjermdump fra video.

Partiet Rødt gjør det godt for tida. Meningsmålingene viser tall over sperregrensa og i så fall med muligheter til å få ei stortingsgruppe på 8-10 representanter. Mediene har derfor med god grunn begynt å spørre hva partiet ønsker. Hva slags samfunn vil Rødt skape?

Bjørnar Moxnes er sympatisk og avslappet når han i intervjuer kaster alle tidligere forsøk på å skape sosialisme på skraphaugen. Også egne programmer får på pukkelen for å være «enøyde», «respektløse» og «sekteriske». I dette intervjuet fra august 2018 får partileder Moxnes legge fram sine tanker om hva Rødt vil gjøre. Og det er interessant.

Faksimile av intervjuet som Jonas Skybakmoen gjennomførte med Bjørnar Moxnes.

Sett at Rødt får rent flertall

La oss i øyeblikket legge diskusjonen om fortida til side. Fortida går ikke sin vei, den blir det alltid mulig å diskutere. La oss i stedet forutsette at Rødt i valg får la oss si 40 prosent av stemmene. Det vil gi rent flertall på Stortinget uten å måtte ty til alliansepartnere. I en slik situasjon vil velgerne forvente at Rødt vil gjennomføre sitt program.

Det er litt uklart hva dette programmet er, men Moxnes gir oss noen knagger å henge vurderingene på. Han vil avskaffe den kapitalistiske eiendomsretten og han vil at de ansatte i bedriftene skal velge sine ledere. Hvis Rødt gjennomfører dette, vil Norge utvilsomt ha tatt lange skritt i retning sosialismen. Men vil Rødt kunne innfri dette løftet?

Kan ikke innfri løftet om sosialisme

Det regjeringa Moxnes vil oppdage er at å oppheve den kapitalistiske eiendomsretten så fullstendig som partiet sier at det ønsker faktisk er i strid med en serie norske lover, inkludert grunnloven. Den kapitalistiske eiendomsretten har en sterk beskyttelse i lovverket. Forlaget om at de ansatte i private bedrifter skal velge ledelsen, er godt, men det betyr å sette aksjeloven til side og de facto ekspropriere selskapene. Det er utmerket, men haken er at kapitaleierne ikke vil godta det, og dessverre vil de nok ha grunnloven på sin side.

For å gjøre noe med det må Moxnes endre grunnloven, men da holder det ikke med 40 prosent av stemmene. Han må ha minst 67 prosent i to påfølgende valg for å gjennomføre dette, og sjøl om Rødt har framgang, er det vanskelig å forestille seg at noe slikt vil skje.

Rødt vil også reversere de store privatiseringene som har skjedd under Arbeiderpartiet og Høyre og gjeninnføre statlig eierskap og styring. Dette er også helt utmerket. Uten dette vil det ikke være snakk om noe som likner sosialisme.

Stormen på Bastillen under den franske revolusjonen i 1789. All historie fram til nå har vært en historie om klassekamp.

Problemet er at kapitaleierne ikke vil godta det

Vi får jo håpe at regjeringa Moxnes prøver å gjennomføre dette løftet, men Moxnes ser ut til ikke å ha tenkt over at norsk og internasjonal kapital vil gjøre alt som står i deres makt for å hindre at dette skjer. De selskapene som kontrollerer en stor del av norsk helsevesen er kontrollert av de største gigantene på Wall Street. Vi vil altså stå overfor den sterkeste private kapitalen i verden med deres hær av jurister og en serie muligheter for å stikker kjepper i hjulene på Rødts forsøk på å skape sosialisme. Hvis regjeringa Moxnes tar fra dem disse eierandelene, vil de helt sikkert stevne Norge for alt som er av internasjonale domstoler og de regjeringene de kontrollerer vil helt sikkert innføre knallharde sanksjoner mot «Moxnes-regimet».

Dermed riskikerer den veltalende og sympatiske Bjørnar Moxnes å havne i Chavez-fella, som en sosialistisk regjeringssjef i et kapitalistisk land. Han vil kunne bruke overskuddet av oljevirksomheten, så lenge det varer, til å subsidiere velferdsstaten. Men hvis han prøver å dra olje- og gassomsetninga ut av dollarsystemet, vil han fort riskikere å bli oppnevnt til «Månedens Hitler». Han behøver ikke å tenke på å bruke Oljefondet, for det er plassert på Wall Street og vil ganske enkelt bli konfiskert.

USAs militærmateriell flommer inn i Norge. Moxnes må vel ta sikte på å hive dem ut?

Kaste ut EU og NATO

Det sier seg sjøl at noe av det første Rødts velgere vil forvente fra sin flertallsregjering er at den hiver ut EU og NATO. Det blir et sirkus, for å si det forsiktig. Når vi ser hvor vanskelig det er for Storbritannia å komme ut av EU, kan vi ane konturene av hva Moxnes-regjeringa vil oppleve. Tyskland vil se på en norsk utmelding som et livstruende angrep på sin energiforsyning – og reagere deretter.

Og hva vil USA gjøre når Moxnes gir dem ordre om å demontere basene sine og pakke sammen utstyret sitt? Vil han ikke da fort bli utnevnt til russisk agent og komme på den korte hitlista til USAs regimeskiftespesialister?

Emmanuel Macron er bankenes mann. Slik møter han det franske folkets krav om en del reformer. Dette handler om klassekamp.

Klassekampen er ikke med i regnestykket

Det som er problemet med den sympatiske og veltalende framstillinga som Bjørnar Moxnes gir av sine og Rødts visjoner er at klassekampen ikke er med i regnestykket. Han kalkulerer ikke med at kapitalen vil føre klassekamp for å beholde sin makt, sine privilegier og sine eiendommer. Og han baserer seg heller ikke på at det vil trengs en beinhard klassekamp og massemobilisering nedenfra for i det hele tatt å gi regjeringa Moxnes en viss sjanse til å realisere noen av sine viktigste løfter.

Alle erfaringer fra de siste tiårene, ja det siste hundreåret for den del, er at kapitalen ikke eier hemninger når det gjelder å forsvare sine klasseinteresser. Det er ikke det overgrep og ikke den forbrytelse kapitalen og dens håndplukkede representanter ikke er villig til å gjøre for å beholde sine rikdommer og sin kontroll over verden.

En gammel kineser sa at «revolusjonen er ikke noe teselskap». Det vil regjeringa Moxnes få smertelig erfare, sjøl om den tydeligvis skal gjennomføre sosialismen uten revolusjon.

Kajsa Ekis Ekman under en generalstreik i Hellas.
Forrige artikkelUSA gjør alt: Venezuela skal ødelegges!
Neste artikkelFN godkjenner bare Maduro i Venezuela
Pål Steigan
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).