USA har valgt president i Venezuela – er neste skritt krig?

12
President Maduro på balkongen til presidentpalasset.

USAs president Donald Trump gikk 23. januar 2019 til det ekstraordinære skrittet å utrope opposisjonslederen, Juan Guaido, til «legitim president» i Venezuela. Trump oppfordret også andre land til å gjøre det samme. Brasil, Colombia, Canada og andre land har fulgt etter.

Trump sa at USA vil bruke «den fulle tyngden av sin økonomiske og diplomatiske makt til å presse fram en gjenoppretting av demokratiet i Venezuela».

USA har allerede brukt omfattende økonomisk krigføring for å framprovosere den situasjonen som er i Venezuela i dag. Hensikten med sanksjonene er å gjøre situasjonen mest mulig jævlig for innbyggerne i Venezuela, slik at de skal slutte opp om den USA-vennlige høyreopposisjonen.

Presidentvalget i 2018 var omstridt. Den nasjonale valgkommisjonen sa at oppslutninga om valget var rekordlav, ca. 46 prosent, og det er svært lavt med Venezuelas målestokk. Hovedgrunnen til at oppslutninga ble så lav, er at store deler av opposisjonen boikottet valget. Blant dem som avga stemme fikk Nicolás Maduro ifølge offisielle tall 67,8 prosent og opposisjonskandidaten Henri Falcón 20,9 prosent.

Opposisjonen har kontroll over nasjonalforsamlinga i landet, som har erklært valget for «en farse», og valget er ikke godkjent av EU, den såkalte Lima-gruppa eller G7. En del latin-amerikanske land, samt blant annet Kina, Russland og Tyrkia (som eneste NATO-land) har godkjent valget. Også India har gode forbindelser med Venezuela.

Nicolás Maduro har svart på Donald Trumps trekk med å bryte forbindelsene med USA og gi USAs diplomater en 72-timers frist på å forlate landet.

Opposisjonsleder Juan Guaido har på sin side erkløært seg som Venezuelas lovlige president og har arrangert sin egen edsavleggelse.

Les: Den internationella högern, USA, Colombia och Spanien intensifierar sitt strypgrepp om Venezuela

Klassekamp og imperialisme

Når man leser USA-vennlige omtaler av Venezuela kan man få inntrykk av at det er et sosialistisk diktatur av verste klasse. Faktum er at Venezuela er et kapitalistisk land med en sterk statlig sektor, og der den statlige sektoren først og fremst dreier seg om den nasjonaliserte oljeindustrien.

Denne klasseanalysen av det venezuelanske samfunnet deler befolkninga i fem sosiale klasser: de rike, den øvre middelklasse, middelklassen, arbeiderklassen og de ekstremt fattige. De rike, den øvre middelklassen og den øvre del av midtsjiktet utgjør ifølge denne analysen omkring 4 prosent av befolkninga. De dominerer mye av det politiske livet i storbyene og de dominerer store deler av mediene. I den andre enden av skalaen utgjør de to laveste sjiktene omkring 80 prosent av befolkninga, og de ekstremt fattige alene utgjør 58 prosent. Ytterst få av dem har høyere utdanning eller for den saks skyld tilgang til en computer.

Den bolivarske revolusjonen har stort sett handlet om å bruke den nasjonaliserte oljeindustrien til å løfte opp de fattigste delene av samfunnet. Dette har fått fram klassehatet i den rikeste delen av befolkninga, og ettersom sanksjonene har fått sine virkninger har de også klart å mobilisere den øvre delen av det urbane midtsjiktet. Venezuela er i djup økonomisk krise som både skyldes feil og svakheter i regjeringas egen politikk og ikke minst sanksjonene. Men den skyldes også at den bolivarske revolusjonen er en ufullbyrdet revolusjon. Kapitalistklassen fortsetter å ha betydelig makt og bruker den også til å sabotere økonomien. Resultatet er blant annet en rekordstor utvandring.

Den venezuelanske opposisjonen snakker om demokrati, men det de ønsker er å opprette et høyreekstremt regime som favoriserer klasseinteressene til de rikeste og som igjen gir USA-imperialismen full kontroll over oljerikdommene i landet.

Og oljerikdommene er potensielt sett enorme. Venezuela har verdens største oljereserver, og i siste instans er det dem dette handler om.

Vil USA gå fra økonomisk krig til blodig krig?

De politiske erklæringene fra Det hvite hus lyder som forberedelser til en militær intervensjon for å «avsette diktatoren». Vi har hørt det før, og vi kjenner lusa på gangen.

Et problem for USA er at både Kina og Russland støtter Venezuela. Kina har gitt Venezuela betydelig økonomisk støtte og president Maduro var i Beijing høsten 2018 der han fikk løfte om ytterligere økonomisk og politisk støtte. Kina ser Venezuela som er brohode for sin «vei og belte»-strategi.

USA vil derfor helt sikkert ikke kunne satse på noen resolusjon i FNs sikkerhetsråd for å begrunne en krig. Det vil Russland og Kina nedlegge veto mot. Men USA kan, som så mange ganger før, satse på «koalisjonen av de villige» og i ytterste fall skape et latinamerikansk Syria.

Det gir ikke høye odds om du vedder på at det norske regimet og deres mediehoder vil støtte en slik krig hvis det kommer så langt.

KampanjeStøtt oss

12 KOMMENTARER

  1. I røynda fungera vel heller ikkje sosialismen i Venezuela bra. Jamvel utan motstand frå borgarskapet hadde den truleg ikkje fungara. Ein grunn var at ein heile tida hadde bruk for høg oljepris. Ein kan heller ikkje subsidiere ein stor del av eit folk over lengre tid. Utan å ha høge inntekter. Utviklinga i Venezuela syner og at Gramsci sin politiske filosofi for ein stor del er feil. Det å vinne det politiske hegemoniet er ikkje det same som å vinne folket for seg, og å halde på den over lengre tid. Det er ikkje det same som berekraft.

    ‘The problem with socialism is that you eventually run out of other people’s money.’

    • Så lenge du lever i en dollar-økonomi, er det svært begrenset hva slags sosialisme du kan ha. Kuba har jo klart seg brukbart – de overlevde jo til og med Sovjets fall.
      Her er en god film om hvordan de kom seg gjennom denne perioden, da de måtte klare seg så godt som alene.
      https://youtu.be/Vs6xoKmnYq8

  2. Det er jo et helt vanlig klassisk CIA kupp, første USA gjorde var å kjøpe opp alle mediene i landet og bruker dem mot myndighetene. Medias makt er kraftig undervurdert.

    Så kommer sanksjonene som setter folk i dyp fattigdom, de kan seff ønske de økonomiske leiemorderne velkommen med sine lån som vil sette dem i evig gjeld og arvesølv på auksjon til de rike.

    Så kommer CIA og oppretter og finansierer opposisjonsgrupper og paramilitære dødsskvadroner.

    Så kommer Trump, EU mm og sier at taperen vant og gir en massiv støtte til han som vil selge oljen til USA, folket blir enda mer lutfattige og nå har de ikke engang oljen sin selv.

    Jeg tror ikke det kommer til noe full krig med US invasjon i første rekke siden Kina og Russland støtter den demokratisk valgte presidenten ..

    Så klart de utelukkende handler om olje, hadde ikke Venezuela hatt olje så ville folk flest aldri ha hørt om landet engang.

  3. Det som skjer er selvsagt veldig viktig i en venezuelansk politisk kontekst, men også en regional og global kontekst. Det er ingen tvil om at dersom kuppet lykkes, vil hele Sør-Amerika marsjere taktfast i fascistisk retning, anført av Bolsonaro. På den andre sida har den åpenlyse formen kuppet og intervensjonen nå har antatt, også generert langt mer motstand enn man kanskje kunne regna med. Det er nedstemmende at Ecuador har slått følge med høyreregimene, men oppløftende at Mexico stiller seg sammen med Cuba og andre karibiske nasjoner krast imot. At Kina og Russland ikke liker dette er ikke overraskende, men at de har tatt så kraftig til motmæle overrasker, og kan potensielt avskrekke. Men det aller mest oppsiktsvekkende er at Tyrkia ikke bare har unnlatt å følge USA i å anerkjenne kuppresidenten. For Erdogan og hans tilhengere vekker det som skjer i Venezuela åpenbart så sterke minner om det ganske åpenbart USA-planlagte (og nei, det var helt garantert ikke Gulen aleine) kuppforsøket i 2016, så mye så at «WeAreMaduro» nå trender høyt på twitter globalt, og de fleste tweetene stammer fra Tyrkia.

  4. Det hva Chavez skapte på kort tid var bemerkelsesverdig, det var noe bortimot en sosialistisk revolusjon basert på en kraftig mobilisering av de fattige, og mange fikk pluselig en sterk økning i sin levestandard. Det var en veldig viktig begivenhet å overta det store oljeselskapet og gjøre det helt statlig. Det ble avholdt en lang rekke valg på kort tid. men Chavez prøvde også å etablere et produktivt næringsliv på siden av den totalt dominerende oljeindustrien, og han prøvde å bekjempe kriminaliteten. Dette er to helt grunnleggede forhold i en hver stat med ambisjoner. Men han mislyktes der. det var også en svakhet at hans styre var for mye basert på egen karisma.

    Les gjerne Eirik Volds bok «Revansjen».

  5. Dette er uten sammenligning for øvrig litt som Brexit. Media bombarderer budskapet om «kaos», noe som er ønsket politikk i begge tilfeller (Venezuela og Brexit), så kan makthaverne få det som de vil for å «stoppe kaoset». Det er akkurat dette de har ønsket seg i begge tilfellene. «Kaoset» i Storbritannia er like lite tilfeldig som situasjonen i Venezuela.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.