Tungetale fra kynisk utenriksminister

22. januar 2019

Jeg var på lansering av regjeringens nye handlingsplan «Women, Peace and Security» (2019-2022). Jeg har forsøkt å begripe svaret Søreide leverte under lanseringen av handlingsplanen da jeg utfordret samsvaret mellom det regjeringen sier og det de gjør.

Handlingsplanen er den fjerde av sitt slag. Det ville ikke være vanskelig å la seg forføre av det som står beskrevet og målsetningen: «The goal is to ensure that the rights, needs and priorities of both women and men are safeguarded throughout all Norwegian efforts aimed at peace and security.»

Mer soft Power

«I vår humanitære innsats vil vi fremme kvinner som interessenter, og vi vil understreke de ulike behovene til kvinner og menn, jenter og gutter i utsatte situasjoner«, sier utenriksministeren.
Dette høres flott ut. Problemet er at det ikke er kompatibelt med handlingene til Norges regjeringer, hverken den nåværende eller andre.

Søreide ønsker å utvide samarbeidet med «bistandsorganisasjoner, og ser ikke ut til å ha lyttet til stadige flere statsledere som ikke ønsker slike organisasjoner i sine land.

I mange kriger har vi sett hvordan disse organisasjonene ødelegger hele samfunn, hvordan de faktisk er en del av krigsapparatet, såkalt «soft power». Det vil nok også bety at enda mer av pengene våre skal overføres til disse uetterrettelig organisasjonene.

Vi er med på sanksjoner, aggresjon, drap og trusler mot medmennesker i andre land og bidrar til terror og krig. Utenriksministeren fremstår som en pådriver for evig krig, hun «forstod» bombingen av Syria senest i april, begrunnet med fabrikkerte youtubevideoer av et gassangrep som aldri fant sted.

Ine Eriksen Søreide er stolt av bombingen av Libya.

Innblanding i andre lands innenrikspolitikk

«Spesielt vil vi fortsette vår forpliktelse i Afghanistan, Colombia, Myanmar, Nigeria, Palestina og Sør-Sudan. Filippinene, Mali og Syria er nye prioriterte land.»

Leseren kan selv fundere på hvorfor det er disse landene Norge skal «prioritere» og hvordan Syria kan være et prioritert land når Søreide sier at det er «uaktuelt å gi bistand til gjenoppbygging av Syria før en troverdig politisk overgangsprosess er i gang«. Hun avslører dermed at hun er anti-demokratisk, all den tid hun mener at utenlandske makter, altså vi og våre allierte, har rett til å diktere hvem som skal lede et land og hvordan deres nasjonale politiske prosesser skal foregå.

Søreide kunne gått inn for å få USA og EU til å oppheve sanksjonene mot Syria, men bruker heller USA og EU som unnskyldning for å slutte seg til dem. Sanksjonene har ett mål, og det er å ødelegge Syria og gjøre livet uutholdelig for innbyggerne. Det er altså et masseødeleggelsesvåpen som rammer hele befolkningen.
Heldivis for syrere har de et sterkt land og regjeringen inngår mange nye avtaler med land som utviser bedre moral enn Norge og våre allierte.
Norge har bevilget 10 milliarder kroner i «bistand» til «Syria» siden 2011. Ikke fem øre er gått til offentlig sektor i Syria.

Sanksjoner straffer alle, fra vugge til grav

Sanksjonene hindrer import av det meste, også medisin og medisinsk utstyr. Syriske forskere får ikke deltatt på konferanser, og alt settes inn på å svekke syrisk offentlig helsevesen og institusjoner. På den måten skaper man, for å sitere bistandsminister Nikolai Astrup (H) som også deltok på lanseringen, «fragile civil society». Dette brukes igjen som påskudd til å tvinge på land bistandsorganisasjonene og gjeld.
Alt selvskrytet om «humanitær bistand» stemmer altså ikke med virkeligheten. UDs tilskuddsportal viser at pengene går til terroristkontrollerte områder, diffuse organisasjoner i bl a Storbrittania og Canada og ingenting til offentlig sektor i Syria.

Utenriksminister Søreides boble

Hele Søreides liv etter endte studier har foregått i organisasjonslivet. For å si det pent, yrkeserfaringen er nærmest ikke-eksisterende. Hun har levd av verv i politikken.

Utenriksministeren er nummer to i rang i regjeringen, og Søreide har således stor makt. Hun har tilsynelatende klippefast tro på at vi, altså NATO-landene, er de «gode» som skal være politimester for «de slemme», og at vi har både rett og plikt til å «gripe inn» og diktere, om så med makt og våpen.

Det er umulig å vite om Søreide forfekter og praktiserer denne ideologien fordi hun faktisk tror på det hun sier, eller om hun sier det som lønner seg i klatringen i et hierarki hun synes å beundre og ønsker å tilhøre.

Hun ser ikke noen grunn til å beklage overfor det libyske folket når hun blir konfrontert med grusomhetene norske piloter ble beordret om å utføre mot forsvarsløse barn, kvinner og menn, men tvert i mot sier hun at hun er «stolt» over det norske «bidraget». Dermed er det ikke urimelig å anta nedsatt eller manglende evne til empati og fravær av moral.

Jeg har forsøkt å begripe innholdet i svaret Søreide leverte under lanseringen av handlingsplanen. Hun var ikke overbevisende.