Osloavtalen og Harald Stanghelles sjølkritikk

0
"Sjelden har så gode intensjoner fått så katastrofale konsekvenser." Bakgrunnsbilde: Shutterstock. Portrett fra Stanghelles Twitterkonto.

Av Lars Birkelund.

Idealisme uten realisme er det farligste som finnes. Især når «idealismen» er blandet med ambisjoner om personlig ære og berømmelse. Harald Stanghelles sjølransakelse her er forbilledlig. Han ønsket opprinnelig at Terje Rød-Larsen og Mona Juul skulle få fredsprisen.

«Sjelden har så gode intensjoner fått så katastrofale konsekvenser. Troen på at den gode stemningen – fremelsket av peiskos i et østfoldsk vinterlandskap – skulle ha langsiktig bærekraft, var en illusjon.

Forakten for de mer normale Midtøsten-forhandlingene i amerikansk regi ble en blindsone.

Strategien som innebar at alle de virkelig vanskelige spørsmål ble skjøvet ut av Oslo-avtalen og inn i fremtiden, var et gedigent feilgrep.

Og rollen som nøytrale tilretteleggere endte i praksis med at nordmennene i en avgjørende sluttfase spilte israelernes maktspill.

Dette er dessverre kjernen i den bløffen som ligger skjult i det oppvirvlede støvet fra all viraken rundt Oslo-prosessen.

Det pinlige er at dette ikke er snusfornuftig etterpåklokskap.

«Det er opplagt at de som godkjente denne avtalen, ikke har levd under (israelsk) okkupasjon. Hvor er de mest sentrale spørsmålene?», spurte en fortvilet Hanan Ashrawi allerede fem dager etter at Oslo-avtalen ble signert i «Villa Parafina» i Parkveien.

Hun var ingen tilfeldig stemme. Ashrawi var en høyprofilert talskvinne for den palestinske delegasjonen som satt i de egentlige fredsforhandlingene i Washington. De som ble parkert på sidelinjen.

«Vi kjenner israelerne. Innen dere (i PLO) er kommet frem til forhandlinger om permanent status, vil Israel ha forandret «fakta på bakken» permanent,» sa Hanan Ashrawi til en splittet PLO-ledelse.

Det palestinske lederskapet på Vestbredden og i Gaza visste hva som foregikk. Og tragisk nok: De fikk rett».

Stanghelles sjølkritikk:

I en kommentar fra september 1994 foreslo jeg at Terje Rød-Larsen burde få Nobels fredspris. Og på tiårsdagen i 2003 skrev jeg at Oslo-prosessen var bedre enn sitt rykte og «en historisk forutsetning for dagens fredsbestrebelser».

Jeg er selv av dem som har strevet med å erkjenne at Oslo-prosessen må kalles et feilgrep.

Også det viste seg å være feil. Dessverre.

Vær med på å styrke den uavhengige og kritiske journalistikken, klikk her eller bruk konto 9001 30 89050  eller Vipps: 116916

Forrige artikkelDag Hammarskjölds død: – RAF-veteran innrømmet drap på FN-sjef
Neste artikkelDet er bare å innse det: Europa stadig mindre viktig