Gerhardsen-epoken var ingen idyll

2
Einar Gerhardsen på en pressekonferanse ca. 1950. Kilde: Oslo bymuseum. Dette bildet er lisensiert under en Creative Commons 3.0 lisens
Øyvind Andresen

Av Øyvind Andresen.


Denne artikkelen om faglig kamp under den kalde krigen er publisert i det siste nummeret av tidsskriftet Gnist. Den er også publisert på bloggen til Øyvind Andresen.


Mímir Kristjánsson ønsker med boka Hva ville Gerhardsen gjort? at Arbeiderpartiet må finne tilbake til arven etter Einar Gerhardsen som var norsk statsminister i nesten alle årene i Arbeiderpartiets storhetstid (1945 –1965).

Einar Gerhardsen var veiarbeideren som ble «Landsfaderen». Han var en stor forteller som hadde evnen til å nå fram til arbeidsfolk med sin retorikk. Han levde beskjedent og kjempa mot okkupantene og ble torturert under krigen.

Under Gerhardsen-epoken fikk arbeidsfolk det gradvis bedre, levestandarden ble heva og velferdsstaten ble bygd ut. Han tilhørte samme type sosialdemokrater som de seinere statsministerne Trygve Bratteli og Oddvar Nordli. Disse levde og arbeidet i en svunnen tid som ikke kan gjenskapes mens partiet deres var et sosialdemokratisk reformparti.

Anti-kommunismen

Jeg mener at Kristjánsson idylliserer både Gerhardsen som person og den sosialdemokratiske storhetstida. Han undervurderer Gerhardsen som maktpolitiker og den hensynsløse heksejakta mot kommunistene under den kalde krigen som Gerhardsen ga startskuddet i sin berømte tale på Kråkerøy utenfor Fredrikstad 29. februar 1948.

Talen skjedde på bakgrunn av et angivelig kupp fra kommunistene i Tsjekkoslovakia fire dager før (som Norges Kommunistiske Parti støtta):

Gerhardsen sa i talen:

Hendingene i Tsjekkoslovakia har hos de fleste nordmenn ikke bare vakt sorg og harme – men også angst og uhyggestemning. Problemet for Norge er, så vidt jeg kan se, i første rekke et innenrikspolitisk problem. Det som kan true det norske folkets frihet og demokrati – det er den fare som det norske kommunistpartiet til enhver tid representerer. Den viktigste oppgaven i kampen for Norges selvstendighet, for demokratiet og rettssikkerheten er å redusere kommunistpartiet og kommunistenes innflytelse mest mulig …… De som står i spissen for kommunistpartiet i Norge, er Komintern– og Kominform-kommunister. Som sine kampfeller i andre land er de i sine hjerter tilhengere av terror og diktatur.

Selv om Gerhardsen advarte mot «hetsstemning» mot kommunistene, var det nettopp dette som skjedde. Arbeiderpartiet bygde opp et nettverk av angivere, ikke minst på flere arbeidsplasser, som rapporterte direkte til sikkerhetspolitiet om «mistenkelige» personer. Det var partisekretær Haakon Lie og forsvarsminister Jens Christian Hauge som var de ledende antikommunistene i Ap.

Omfattende ulovlig overvåkning av kommunister og andre venstreradikale skjedde i stor omfang og ble avslørt i Lundkommisjonens rapport (1995 – 1996). Lundkommisjonen avslørte at særlig Arbeiderpartiet bygde opp et nettverk av angivere, ikke minst på flere arbeidsplasser, som rapporterte direkte til sikkerhetspolitiet om «mistenkelige» personer. Dette er også en arv fra Gerhardsen. Han grep aldri inn for å stoppe dette.

Kristjánsson skriver om Kråkerøytalen (side 130–31), men er rask med å sette en parentes rundt hendelsen: «I denne kampen mot de norske kommunistene ble en rekke virkemidler tatt i bruk, og ikke alle av dem var like lovlige». Så siterer han sønnen Rune: «Far gav aldri opp forholdet til Sovjetunionen, og hadde alltid et hjerte for den russiske revolusjonens idealer». (side 132).

Dette er en skjønnmaling av anti-kommunismen som Arbeiderparti spredde som en gift under den kalde krigen. Anti-kommunismen stempla enhver opposisjonen fra venstre som medløpere for fienden.

NKP stod sterkt etter krigen pga. sin innsats mot nazismen, og partiet fanga opp en bølge av radikalisme blant arbeiderne. Partiet fikk 11,9 % av stemmene i 1945, men oppslutninga var reelt sett større, fordi ungdom under 23 år ikke hadde stemmerett.

Hver tredje arbeider stemte NKP. De dominerte LO lokalt flere steder i Nord Norge, på Vestlandet, i Hedmark og i Grenlandsområdet. LO-ledelsen prøvde å luke ut alle kommunister fra faglige verv. Arbeiderpartiet ville kvitte seg med en brysom konkurrent. Kråkerøytalen forsterka denne tendensen.

Herøya-streiken 1948

Arbeiderkamp og fagopposisjon ble forsøkt stoppa med hensynsløse metoder. Et eksempel på det er skiftarbeidernes streik for kortere arbeidstid på Herøya høsten 1948.

Streiken ved Eidanger Salpeterfabrikk på Hydros anlegg på Herøya i Eidanger kommune (i dag i Porsgrunn), var en av de bitreste i hele etterkrigstida. Den er et godt utgangspunkt for å diskutere arbeiderklassens vilkår i Norge i tiårene under statsminister Einar Gerhardsen, i sosialdemokratiets gullalder 1945 til 1965.

Bakgrunnen var følgende: De helkontinuerlige skiftarbeiderne i Norge hadde etter krigen 48 timers arbeidsuke. Det betydde at de bare hadde fri hver sjuende søndag. Dette var det stor misnøye med, ikke minst på Herøya.

Alle arbeiderne på fabrikken støtta kravet om 42 timers arbeidsuke for rundskiftarbeidere. Det gjaldt kommunister så vel som sosialdemokrater. Det var kommunistene som leda den mektige Herøya Arbeiderforening (HAF) etter krigen. Formannen fra 1946 het Edvard Støland, medlem av NKP.

Arbeiderne pressa på – og på et nesten enstemmig medlemsmøte 4. juni 1948 vedtok foreningen å innføre sin egen skiftplan på samme måte som arbeiderklassen i Norge «tok» 8-timers dagen i 1919. Foreningen meldte fra til bedriften at den ville innføre sin egen skiftplan i løpet av september.

Bedriften trua arbeiderne med oppsigelse om de iverksatte skiftplanen, og Norsk Kjemisk Industriarbeiderforbund trua med å ekskludere HAF. Tross disse advarslene ble den nye skiftplanen satt ut i livet, med full oppslutning. Bedriften gikk da til lockout. Styret foreslo streik. Den ble vedtatt med 831 mot 525 stemmer. Arbeidsretten dømte streiken ulovlig, men dommen ble avvist av arbeiderne.

Etter flere ukers streik, fra 24. september til 6. november, måtte foreningen gjøre retrett til tross for omfattende støtte fra andre arbeidere i Norge. Det var en massiv anti-kommunistisk agitasjon fra ledende politikere og medier som til slutt førte til nederlaget.

I Kråkerøytalen gikk Einar Gerhardsen til et kraftig angrep på kommunistene. Skjermdump fra NRK.

Streiken ble en av de tøffeste og viktigste i etterkrigstida. Den starta bare noen måneder etter at Gerhardsens Kråkerøytale. Ledelsen i Arbeiderpartiet og LO mente aksjonen var iscenesatt fra Moskva og var en del av et landsforrædersk spill. Gerhardsen holdt et foredrag på Riis gymnas på Vestkanten i Oslo 8. oktober og sa da , ifølge referat fra VGgjengitt av Inger Hagerup:

 1. Vi kan ikke legge vanlig målestokk på kommunistene når det gjelder menneskelig hederlighet.

2. Herøya-konflikten er en politisk aksjon. «Vi kan ikke bevise dette», sa statsministeren, «men personlig er jeg ikke i tvil om at Herøya-aksjonen er et ledd i en internasjonal politisk aksjon.

Men streiken var ingen kommunistisk konspirasjon. Den eksisterende skiftplan var svært forhatt blant arbeiderne. I realiteten var det arbeiderne som pressa ledelsen i HAF til å aksjonere for å få 42 timers uke. Ledelsen i NKP sentralt nølte også overfor arbeidernes aksjonsvilje.

Arbeidsgiverforening (NAF) krevde at styret i Herøya Arbeiderforening måtte suspenderes fra tillitsverva. Etter streiken stilte de til valg på ny og ble gjenvalgt, og Kjemisk svarte med å ekskludere dem fra forbundet. Eksklusjonen ble først oppheva på vilkår at ingen av styremedlemmene stilte til gjenvalg, og de mista seinere retten til å ha tillitsverv i tre år framover. Etter at suspensjonene var oppheva, stilte Edvard Støland som kandidat I HAF på årsmøtet i 1953 og ble valgt som leder for en ny periode.

Haakon Lie ga i 1952 ut boka Cella på Herøya som inneholder referatene fra møtene i Herøya kjemiske lag av Norges Kommunistiske Parti fra 1945 til 1950 med Lies kommentarer der han ville vise hvordan Herøya Arbeiderforening hadde samarbeida nært med partiet, særlig under den store streiken i 1948. Politiets overvåkingstjeneste sende boka ut til alle politimestrene i landet, sammen med andre bøker om arbeidsmetodene til kommunistene. Og som det står i bind 2 om Hydros historie Nasjonal kontroll og industriell fornyelse: «Overvåkingstjenesten hadde selvfølgelig fulgt med i streiken.»

Hydro dreiv selv systematisk overvåking i samarbeid med overvåkningspolitiet, for å hindre kommunister i å få arbeid på bedriften. Dette kommer også fram i Lundkommisjonens rapport.

Selv om streiken var et nederlag, ble kravene etter hvert innfridd. I 1950 ble arbeidstida for rundskiftarbeidere satt ned til 45 1/3 time. I 1957 ble det opprinnelige kravet innfridd.

Det korporative Norge

Samtidig skjedde det gradvis en oppbygging av et mye større sjikt med tillitsvalgte som ble fritatt for manuelt arbeid. Disse var ofte lojale mot Ap/LO-ledelsen – og mot bedriften. Kommunister ble også systematisk hindra i å få verv i LO.

Herøya Arbeiderforening hadde i 1948 ca. 2000 medlemmer. Edvard Støland fortalte at han hadde alle fagforeningssakene i et garderobeskap. Selv om det ble bygd mange flere fabrikker på Herøya i tiårene etter krigen og HAF vokste, er det likevel verd å merke seg at antallet heltidsansatte tillitsmenn på Herøya i 1970 var ti.

Denne veksten i fagforeningsbyråkratiet sentralt og lokalt er typisk for denne perioden og betydde utvikling av et korporativt system hvis vi definerer korporativisme som et samfunn der topplederne i de viktigste organisasjonene forhandler seg fram til tilsynelatende balanserte løsninger som skal hindre sosial uro. Alt skulle kontrolleres ovenfra. Alle initiativ og aksjoner lokalt var uønska, ulovlig og/eller uttrykk for kommunistisk undergraving.

Kampen mot kommunistene var mest bitter i Sjømannsforbundet. Mange sjøfolk var kommunister etter krigen, og de var de fremste i kampen for at krigsseilerne skulle få utbetalt hyrene de hadde til gode i Nortraships hemmelige fond, også kalt Nortraships Sjømannsfond. Sosialdemokratene fikk blokkert utbetalingene, og lederen for den kommunistiske fraksjonen Leif Vetlesen ble ekskludert fra forbundet 15. mars 1948.

Gerhardsen antyda at kommunistene i handelsflåten hadde våpen. Høsten 1950 vedtok Sjømannsforbundets landsmøte at medlemmer av fascistiske, nazistiske og kommunistiske organisasjoner ikke kunne ha tillitsverv i organisasjonen. Flere kommunister mista arbeidet i handelsflåten, noe som førte til flere personlige tragedier. (Bergh: side 303). Historien om krigsseilernes skjebne under og etter krigen er nå godt kjent gjennom Jon Michelets romanserier En sjøens helt.

Mccarthyismen i Norge førte til at opposisjon i LO basert på klassekamp, fikk en alvor knekke. NKP opplevde også en ødeleggende indre kamp mellom to fløyer: den ene leda av krigsveteran Peder Furubotn, den andre av stortingsrepresentant Emil Løvlien som også var partiformann fra 1946 til 1965. Den bitre konflikten toppa seg i årene 1949–50 da Furubotn-fløyen ble kasta ut av partiet. Denne fløyen hadde sterkt oppslutning blant mange faglige tillitsvalgte, ikke minst i Grenland.

En ny landsomfattende fagopposisjon vokste fram på 1970-tallet der ml-bevegelsen spilte en avgjørende rolle. Til tross for sine mangler og «barnesjukdommer», utfordra denne opposisjonen Arbeiderpartiets dominans i LO. Opposisjonen ble møtt med det samme anti-kommunistiske hysteriet som i sin tid ramma NKP. Men denne opposisjonen opplevde ikke en indre splittelse. Det hadde avgjørende betydning: ikke minst peker det fram mot seieren i folkeavstemmingene om norsk medlemskap i EF/EU i 1972 og 1994.

Arbeiderpartiets enerådende posisjon ble brutt for alvor. Gerhardsen-epoken var over. Den tilhører en forgangen tid. Den kan ikke gjenskapes i et parti der nyliberalistisk ideologi er dominerende og lojaliteten til EØS/EU, USA og NATO sitter i ryggmargen.

Kilder:

Bergh Trond: Arbeiderbevegelsens historie i Norge. Bind 5 Storhetstid (1945–1965) Tiden Norsk Forlag

Kristjánsson, Mímir: Hva ville Gerhardsen gjort. Veien videre for Arbeiderpartiet. Forlaget Manifest 2018

Johannessen, Rønning og Thonstad Sandvik. Bok 2 om Hydros historie. Nasjonal kontroll og industriell fornyelse (Hydro 1945–1977)

Hagerup, Inger: Et svar til Einar Gerhardsen, Friheten 11/10 1948

Olsen, Ole Johnny: Makt og motstand – en studie av bedriftsorganisasjon og fagorganisasjon ved Eidanger Salpeterfabrikk 1945–1970. Universitetet i Bergen 1984.

Rapport til Stortinget fra kommisjonen som ble oppnevnt av Stortinget for å granske påstander om ulovlig overvåking av norske borgere («Lund-rapporten»).


Les også: Min fars mappe

Jeg har tidligere skrevet om den ulovlige politiske overvåkingen jeg ble utsatt for i 18 år. Min far fikk også sin mappe, men hans erfaringer med overvåking er langt mer oppsiktsvekkende enn mine.  Min far, bokbinder Per Andresen (bilde)  – født 1922, ble under krigen med i en motstandsgruppe i Oslo som distribuerte illegale aviser … Fortsett å lese


Du kan også bruke bankkonto 9001 30 89050 eller Vipps: 116916

KampanjeStøtt oss

Kommentarer

  1. AnneBrit says:

    Idyllen var oppveksten vår det. Ingen har hatt det bedre, verken før eller siden.

  2. Det artikkel sier lite om er hvordan CIA tok over AP og LO og brukte dem til sin egen agenda som gikk på å jakte Russere, lite som endrer seg med tiden, CIA styrer forsatt landet og mediene våre…

    CIAs kalde nettverk

    Norske fiskere, oppdrettsgrundere og andre sentrale aktører tilknyttet norsk fiskerinæring var etterretningsorganisasjonens CIA forlengede arm i spionasjen mot russerne etter andre verdenskrig.

    Det kommer frem i den nye boken «CIA i Norge», skrevet av journalisten Geir Jan Johansen. Forfatteren har lenge interessert seg for CIAs arbeid i Norge, og hvordan spionnettverket infiltrerte norsk fiskerinæring.

    Blant annet skrev han flere artikler om emnet her i FiskeribladetFiskaren i 2012 og 2013, noe som resulterte i en tipsflom uten lik. Nå er boken om emnet her, en spennende historie verdt å lese. Ved å bruke fiskebåtene «Eger» og MS «Harøysund» (omdøpt til MS «Vinge»), samt selfangstskuten «Godønes», fikk amerikanerne verdifull kjennskap til russisk aktivtet i nord. Og fiskerne hjalp intetanende til.

    CIA begynte å rekruttere spioner i Norge umiddelbart etter Andre verdenskrig. En viktig aktør var trønderen Herbert Helgesen (1918-81). Motstandsmannen og Kompani Linge-offiseren var senere sentral i de første lakseoppdrettsforsøkene på trøndelagskysten tidlig på 1970-tallet. Gjennom sitt nære vennskap med CIA-sjefen William Colby ble han en nøkkelperson da det norske CIA-nettverket og Stay behind-gruppene ble etablert på 1950- og 60-tallet. Forfatteren tar oss videre med på en reise i etterkrigstiden Norge. Det hele begynner og slutter med avsløringen av Arne Treholt som russisk spion i 1983-84.

    Vi får innblikk i hvordan amerikanerne kynisk brukte norske fiskeskøyter, fiskere og sjømenn i sin etterretningskrig mot russerne. Ved hjelp av CIAs penger ble norske fiskebåter utstyrt som de reneste spionfartøy. Og om bord var det fiskere som risikerte både liv og helse. Ingen på fartøyene visste at ordren var å blåse skøytene til himmels dersom russerne avslørte dem. Slik sett lekte amerikansk etterretning med norske fiskeres liv, og mesteparten av dette skjedde uten at norske myndigheter ante noe. Også Redningsselskapet og Norsk polarinstitutt var dypt infiltrert av CIA, og det var Fiskeridepartementet som dekket kostnadene ved å la redningsfartøyene «Skomvær II» og «Sjøfareren» jakte etter russiske hemmeligheter. En rekke etterretningsoppdrag ble dermed indirekte finansiert av norske fiskere.

    Boken gir også et innblikk i alt fra «U2»-spionflyenes aktivitet i Norge til avsløringene rundt de russiske spionene Gunvor Galtung Haavik og Treholt. Det er fascinerende å lese hvordan CIA bygde opp et skjult maktapparat i Norge etter krigen. Og med en ny kald krig i emning er det høyaktuelt å få et innblikk i hvordan sentrale norske maktpersoner jobbet i det skjulte for CIA.

Fortsett diskusjonen på forum.steigan.no

Deltakere