oss 100 kroner!
Emmanuel Macrons fall fra de store høyder ved presidentvalget i 2017 til å bli en av de mest upopulære presidentene i Frankrike noensinne kan stå som symbol på situasjonen i hele EU. I 2010 sto EU samlet om å knuse Hellas og legge landet i finanskapitalens slavelenker. I 2015 la EUs presidenter fram en plam om å avskaffe de nasjonale parlamentenes makt innen 2025. Ved inngangen til 2019 framstår EU som svakt, splittet og fullsyendig i strid med seg sjøl. Ikke bare er dette året for et endelig brexit, men det skal også være valg til Europa-parlamentet, og EI-eliten frykter at det kan bli populistpartienes gjennombrudd.
De gule vestenes høst
Folkeopprøret til gilets jaunes, de gule vestene, kom fullstendig overrumplende på den politiske eliten i Paris og Brussel. Hadde de hatt antenner eller beveget seg ute blant vanlige folk, ville de ikke ha vært så overrasket. For det raseriet som ble synlig i gatene har bygd seg opp lenge. Det har vært et underklasseopprør og et utkantopprør fra et folk som har fått mer enn nok av arrogante overklassepolitikere og en økonomi som ruinerer livsgrunlaget til vanlige folk.
Les: 2018: De gule vestenes år
Har ikke lært eller forstått noen ting
I nyttårstalen sin innrømmet Macron riktignok at det er et reelt grunnlag for dette raseriet:
«Et raseri mot urettferdighet, mot den retninga globaliseringa tar, som av og til er uforståelig, et raseri mot et administrativt system som er blitt for komplisert og som mangler velvilje.»
Men han framsto likevel som en mann som ingenting har forstått og som vil forsette å gi folket grunn til enda mer raseri. Macron snakket ovenfra og nedad til det uskikkelige folket. Han viste seg igjen som «de rikes president som igjen lagde et røykteppe,» som Jean-Luc Mélenchon skrev på Twitter. Fabien Roussel, generalsekretær i PCF kalte ham «en moralist» som vil fortsette den politikken som skapte raseriet. Marine Le Pen kalte ham «en pyroman» og spådde at han ville bli enda verre i 2019.
De gule vestenes opprør tvang Macron til å gi innrømmelser som vil drive den franske statens underskudd godt over EUs disiplinkrav på 3 prosent. Men det er ikke nok til å løse de grunnleggende problemene. Macron vil fortsette med den upopulære migrasjonspolitikken, han vil fortsette å spille koloniherre i Afrika og Midtøsten, med de kostnadene og lidelsene det vil føre med seg. Og han fortsetter å drømme om å skape den europeiske føderalstaten som hans landsmenn ikke ønsker seg. Hadde det vært valg til Europaparlamentet i dag, ville Macrons parti ha fått 19 prosent av stemmene, mens Le Pens RN ville ha fått 24 prosent. Og sosialdemokratene i PS blir liggende på rundt 6 prosent og bekrefter sin nye rolle som et marginalt parti. Alliansen av sosialdemokratiske partier i EU ville tapt 50 av sine 187 delegater. Alliansen av kristeligdemokratiske partier ville tapt opp mot 40 delegater, og dermed ville den storkoalisjonen som har preget EU-parlamentet nærmest ligge med brukket rygg.
Populistenes valg?
I mange land ulmer raseriet mot Brussel, og EU-valget i mai kan bli en anledning til å uttrykke det. Det vil gjelde i Italia, Ungarn, Tsjekkia, Østerrike, Slovakia og Polen, men også i Tyskland der både SPD og CDU/CSU har store problemer og det innvandringskritiske partiet AfD ligger an til å få rundt 16 prosent av stemmene. Stiftelsen til George Soros, Open Society Foundation, som har lagt stor vekt på å påvirke EU-parlamentarikerne, frykter at parlamentet vil bli «paralysert» og at det vil bli «umulig å få igjennom nye lover».
Og selv de partiene som ikke sjøl er populister vil få mindre lyst på å gå i bresjen for globalistenes agenda av frykt for å tape enda flere stemmer.
Les: Macron setter inn 89.000 politifolk mot de gule vestene
Grå ledere uten visjoner for folket
Under finanskrisa framsto EU-ledelsen i det minste som handlekraftig. Troikaen dikterte Hellas og fikk sparket Italias statsminister Silvio Berlusconi. Men Tysklands Angela Merkel, som i 2015 nærmest på egen hånd kunne bestemme EUs migrasjonspolitikk, framstår som en grå skygge med sterkt svekket autoritet. Alliansen Tyskland-Frankrike er rystet i sine grunnvoller og sjøl om Brussel gjerne vil styrte Ungarns Viktor Orbán, finnes det ingen ledere som vil gå i bresjen for det, bortsett fra fordums storheter som Guy Verhofstadt.
Nederlag i Syria og skisma med USA
EU, og særlig Storbritannia og Frankirke, har stått fullt og helt bak krigen mot Syria sammen med USA og oljediktaturene. Denne krigen er nå tapt, USA vil ut av Syria og araberstatene vil ta Syria inn igjen i varmen. Tilbake står et EU uten noen felles politikk og ser på at splitelsen med USA bare vokser og at Russland, som de liksom skulle isolere og tvinge i kne, er det landet som framstår mer og mer som den sterkeste stormakta i Midtøsten. Skal de fortsette den økonomiske krigen mot Russland? Skal de være med på den økonomiske krigen mot Iran og Kina?
Militariseringa går sin gang
Det eneste som fortsetter ufortrødent er militariseringa. EU-eliten frykter opprør, og som vi har sett, er ikke det noen ubegrunnet frykt. Derfor styrker de opprørspolitiet og de militære styrkene. Macron kalte ut 89.000 politifolk mot de gule vestene, og i neste omgang kan det ikke utelukkes at hæren kan bli satt inn. EU utvikler seg mer og mer i retning av en militær union. Det skjer, som alltid i EU, uten at folkene i medlemslanda er spurt. EU har etablert et European Defence Fund med et budsjett på 13 milliarder euro som vil øke EUs militøære karakter. Dette er et betydelig skritt i retning av EU-toppenes våte drøm: en egen EU-hær, sjøl om noen synes at det ikke går fort nok. Her vil også Norge helt sikkert bli trukket inn.
Det er altså stor uro under himmelen, som en gammel kineser sa. Folk har begynt å reise seg mot finanskapitalens og EU-toppenes politikk, men samtidig trappes undertrykkinga opp. Det er derfor all grunn til å regne med at vi vil få se mye større klassekamper i tida som kommer enn dem vi har sett til nå.
