Privatlivet til politikere er også privat

0
TAGGET: Bilen og huset til justisminister Tor Mikkel Wara ble utsatt for hærverk. Foto: KRISTER SØRBØ

Av Kari Angelique Jaquesson.

I en teaterforestillingen har det blitt brukt video-opptak av boligen til Tor Mikkel Wara (FrP), politikerne Ingvil Smines Tybring-Gjedde (FrP) og Christian Tybring-Gjedde (FrP), samt Resett-redaktør Helge Lurås.

Tor Mikkel Waras hjem er også hjemmet til hans samboer Laila Bertheussen og deres barn.  De har i løpet av kort tid vært gjenstand for overvåking, filming og hærverk. Dette er fullstendig uakseptabelt. Vi vil ikke ha et samfunn der ministre og andre offentlige personer må barrikadere seg bak høye gjerder for å føle seg trygge og være trygge.

Å være offentlig person

Når en opptrer i offentligheten, det være seg som artist, politiker, programleder eller samfunnsdebattant er en del av den uskrevne kontrakten at en aksepterer at folk en aldri har møtt ansikt til ansikt kan gjøre seg opp en mening om en, være uenig med en og uttrykke dette offentlig.

Det er lov og sunt at det oppstår diskusjoner, selv opphetede diskusjoner, så lenge diskusjonen er sentrert rundt sak, at det argumenteres mot faktiske ytringer eller handlinger motparten har hatt.

Ikke alle behersker denne formen for diskusjon.
Personkarakteristikker, stråmannargumentasjon*, guilt by association* og andre metoder brukes bevisst og ubevisst og gjør saklig diskusjon umulig. Om en deltar ofte i debatter gjenkjenner en disse temmelig raskt, og etter egen erfaring er det da like greit å legge fra seg ballen og avslutte egen deltagelse.

Uenig i bevilgninger til HRS

Regissøren til prosjektet Pia Maria Roll er opprørt over at Human Right Service får bevilgninger og mener det er godt nok argument for å filme privatboliger.

Dette er folk som gir penger til Human Rights Service, en organisasjon som oppfordrer til å ta bilder av muslimer, for å legge dem ut på nettet, noe som er oppfordring til lovbrudd, sier hun til VG.

Har Bertheussen oppfordret til å ta bilder av muslimer? spør VG– Bertheussen er gift med justisministeren, som har gitt penger til disse organisasjonene.
Dette er «guilt by association».

Storm en del av jobben

Vi mennesker er forskjellige hva gjelder lynne, sårbarthet, robusthet. Noen av oss har temmelig tykk hud og tåler storm godt. Det betyr ikke at det ikke er krevende å stå i en storm, spesielt om det er snakk om en  skittstorm. Pressen og publikum kan være brutale i sin vurdering av jobben du gjør, kritisere, søke å hindre det du ønsker å få gjennomført, til og med skjelle og smelle. For en minister er det en del av jobben.

Hjemmets trygge hule

Når du er en kjent figur, en mange mener noe om, det stormer på jobben og pressen lager mos av det du selv synes er gode tiltak er det selvsagt ekstra verdifullt å kunne komme hjem, hjem til sine kjære, lene seg tilbake og bare være privat. Alle har rett til et hjem og et privatliv. Absolutt alle har rett til trygghet i sitt hjem og i sitt privatliv.

Hjemmet og privatlivets fred er ukrenkelig.

Ikke bare minister

Hjemme hos seg selv er ikke ministeren minister lenger, men kjæreste og far.
Dette tilhører bare han, og hans familie, det tilhører ikke oss.
Noen offentlige personer har livsledsagere som selv søker offentlighetens lys, enten i form av eget virke, eller rett og slett som en kjent persons partner.
Justisministerens kjæreste og samboer er ikke en av dem.

Jeg har kjent Laila Bertheussen i over tredve år. Få jeg kjenner er mer private. Hun har ikke inngått noen kontrakt om å være offentlig skue. Av årsaker hun selv beskriver i sitt innlegg har hun et utvidet behov for ro og tilbringer storparten av sin tid i hjemmet, hennes hjem, hennes kjærestes hjem. Hun er ikke kjæreste med justisminister Wara, men med Tor Mikkel. Slik hun har vært det i 24 år.

Hun følger ikke med «på kjøpet» for publikum. Det er ikke en del av kontrakten at fordi hennes kjæreste arbeider i offentlighetens lys, så må hun også akseptere at offentligheten kan kaste sitt lys over henne, hennes hjem og hennes liv.

I sitt tilsvar til Lailas avisinnlegg har kunstneren forsøkt å rettferdiggjøre sine overtramp og sier til VG at det «var det ikke henne vi rettet fokuset mot, men en minister som sitter i regjeringen.» Nei, det stemmer ikke. Det er like mye Lailas hjem som Tor Mikkel Wara sitt. Ved å krenke ministeren privatliv har de også rammet hans samboer og barn.

Misfornøyd regissør

Regissør Pia Maria Roll er misfornøyd med anmeldelsen stykket har fått i avisen Klassekampen. På sin Facebookside skriver hun :
«Skuespillet har to flyktninger og en innvandrer i ledende roller, to kvinner og en mann, alle med opphav i rystende facistoid og rasistisk kolonialisme og andre autoritære regimer. De kommer til Norge med sine forhåpninger om endelig å oppleve frihet, likhet og verdighet. Slik blir det ikke. Her er den menneskefiendtlige rasismen til stede i alle sine uttalte og subtile varianter, nørt opp av en aktiv og strategisk dyktig rasistisk propaganda, finansiert av styrtrike investorer. Rasismen og den medfølgende utryggheten er overalt, forsterket gjennom overvåkingens kroniske utpeking av muslimsk terror og ekstremisme som den største trussel mot rikets (de rikes) sikkerhet. Dette leder de to kvinnene til et prosjekt hvor de vil plassere sin kropp så nær som mulig husene til dem som står bak rasismens propagandamaskin, for «det er i våre hus vi føler oss tryggest«.

Lite av dette later til å interesse anmelderen. Ja, hun forstår simpelthen ikke kvinnenes prosjekt. Ikke bare mener hun at alle som bor i husene de oppsøker, er helt vanlige og vennlige mennesker, som Carl I Hagen viste seg å være da hun som barn bølleringte på hos ham

Med dehumanisering selges det inn kriger

Uttalelsene til Roll gir inntrykk av at meningsmotstandere kan man dehumanisere. Siden Carl I Hagen, eller Tor Mikkel Wara i dette tilfellet, har meninger hun avskyr, kan de simpelthen ikke være «helt vanlige og vennlige mennesker«. Det er enklere å redusere dem til «ikke-mennesker». Og slike fortjener ikke samme rettigheter som «oss», Ikke trygghet eller for den saks skyld å leve.

Denne taktikken brukes bevisst til å selge inn kriger. Saddam Hussein, Muammar Gadaffi, Bashar al Assad, er bare noen av de som pressen systematisk  har fremstilt som «ikke-mennesker» som egentlig fortjener å dø. Senest i februar i år fremsatte Morten Myksvoll  i en kronikk, som forøvrig fremstod som et rent bestillingsverk, følgende: «Frankrike og USA bør bombe presidentpalasset i Damaskus.» Han tok altså til orde for å drepe den folkevalgte presidenten, og i samme slengen også alle andre som bor i presidentboligen:  kone, barn, ansatte. I Myksvolls verden hører han selv til «de gode» og da har han ikke bare rett, men nærmest en plikt til å drepe «de onde», «ikke-menneskene». Hans «edle motiv» legitimerer vold og drap.

Samme mentalitet

Roll utviser den samme mentaliten i det at målet har vært å ramme tryggheten til disse «ikke-menneskene» ved å filme hjemmene deres og vise dem mens ukvemsord og beskyldninger blir opplest. At det også er hjemmene til andre, som på ingen måte «tilhører» offentligheten tillegges ingen betydning.
Her er det igjen «de gode» som har rett til å straffe «de onde», de med «feil meninger». En slags forherligelse av egne motiver og metoder.

Juss og moral ikke alltid det samme

«Vi har en tidligere høyesterettsdommer på scenen, som har gått gjennom de juridiske aspektene. Dette er bilder som du kan laste opp fra google maps. Det er helt uproblematisk.» sier Roll til VG
Det kan hende at ingen lov er brutt, men det betyr ikke at det er uproblematisk.

I Dagsnytt 18 forsøker hun å rettferdiggjøre handlingene. De skal blant annet springe ut fra motstand mot Norges militære ugjerninger i Midt-Østen.
Jeg er også skarp motstander av dette, og tar jevnlig til orde for å få stilt både Jens Stoltenberg, Jonas Gahr Støre og andre krigsforbrytere for retten slik at de kan bli straffet. Men jeg ville aldri tatt meg inn på deres private eiendom eller dratt deres nærmeste inn som «medskyldige».

Det er flott at enda flere vil kritisere Norges kriger og øve motstand, og kunst byr på mange muligheter, men å krenke privatlivets fred og trygghet, å plage familien til den en ønsker å kritisere, det er ikke akseptabelt.

Hærverk på hjemmet

Få dager etter avisoppslagene om denne saken opplever familien Wara at hjemmet deres blir spraymalt og bilen tagget med ordet «rasist». Bilen er også forsøkt påtent.

«Rasist», «homofob», «transfob», «antisemitt» er ikke argumenter. Det er heller ikke mulig å argumentere mot slikt, det er ment å skulle strupe enhver diskusjon.  «En rasist kan man ikke diskutere med.»
Å ty til slike begrep fremfor å produsere et argument på sak, konkrete ytringer, handlinger  eller politikk er å spille fallitt. Det reduserer oss til skrikere, forkrøpler ytringsrommet og virker dehumaniserende.
«Rasisten» er ikke lenger et menneske, han er ikke som «oss», altså «de gode», så reglene for anstendig oppførsel gjelds ikke lenger.

Selvsagt har ikke Roll eller andre i kunstprosjektet noe ansvar for hærverket på huset og bilen, det er det gjerningspersonene som har. Men gjennom å invadere, eksponere og søke å gjøre privathjemmet til en legitim kamparena har de skjøvet på grenser som ikke skal røres.

###

*stråmannsargumentasjon: når motstandere tillegges meninger og motiver de ikke har.
*guilt by association: Skyld ved forbindelse, altså at fordi du mener (X) og person B også mener (X), men i tillegg har den uakseptable meningen (Y), da er du også skyldig i å mene (Y), selv om du aldri har uttrykt en slik mening. Du er «skyldig» via en urelatert forbindelse/enighet/annet med person B. Kategorier

Denne artikkelen ble først publisert på bloggen til Kari Jaquesson.

Forrige artikkelGoAhead-tog blant «vinnerne» i britisk togforsinkelseskaos
Neste artikkelKina sender ubemannet romskip til månen