oss 100 kroner!
Av Halvor Fjermeros.
Eilert Lund Sundt (1817-1875) regnes som den norske sosiologiens grunnlegger. Han var født i Farsund, var student i Kristiania, ble med i miljøet rundt Studentersamfundet hvor han også flere ganger var formann. Han ble blant annet en god venn av Henrik Wergeland og sto sammen med han som en aktiv forkjemper for å fremme og bevare nasjonale verdier. Sundt var også sterkt engasjert til fordel for skandinaivismen.
Ædrueligheds-Tilstanden i Norge
Som teologistudent var han søndagsskolelærer for de innsatte ved Kristiania Tugthus og der fikk han også innsyn i de sosiale problemer knyttet til omstreifervesenet, eller fantene som de ble kalt på den tida. Han begynte å reise rundt i landet for å undersøke folkets levekår og «de lavere folkeslags sed og skikk», som det heter i innledninga fra 1971 til Sundts kanskje mest kjente verk, Harham. Et eksempel fra fiskeridistriktene (fra Haram prestegjeld med tilstøtende anneks Roald (på Vigra) på Sunnmøre.) Slik ble Eilert Sundt en av de viktigste rapportører fra det arbeidende folkets dagligliv i bygd og by på midten av 1800-tallet. Hans metode var nitid undersøkelse og nysgjerrighet, noen mente at han var vel nærgående når han undersøkte reinsligheten blant fattigfolk. Han gikk til «en rekke viderverdigheter» for å skaffe seg informasjon. Han var for eksempel interessert i hvordan kvinnene holdt undertøyet sitt reint, noe som på den tida ble ansett som pinlig.
I 1859 ga han ut Om Ædrueligheds-Tilstanden i Norge. Den var basert på innsamling av statistisk materiale etter en landsomfattende undersøkelse der han blant annet sendte ut spørreskjemaer i posten til alle landets sogneprester. Disse skulle sende det videre til skoelærerne der hensikten var å kartlegge i størst mulig detalj sammenhengen mellom sosial klasse og henfallenhet til alkohol. Men Sundts kunnskap om emnet var også basert på direkte observasjon av festkulturen på bygdene, som denne beretninga fra julelag i Eiken i Vest-Agder er et eksempel på.
Når den tree drakk, so skill’ den fysste kvea
Sundt skreiv på en blanding av datidas nynorsk og dialekt. Slik gikk det for seg etter at rikelige rasjoner med øl i karet (kjeret) var sikret i god tid før jula satte inn:
-No lyt du koma te okke i jolæ! sa dei. So he me då øl o brennevin, um med alle he mat i husan, sa dei. Når dei bryggja, såg dei vel etter um det dunka og knippte i kjeret. Gjorde det det, so vart ikkje ølet uppdrukke utan slåstba.
Nokre av dei beste bryggjarane vilde hava manneloka (som visstnok kommer av det setesdalske «mannlaga» og betyr voldgift) på ølet. Til meir det dunka i kjeret, dess meir lo dei og gledde seg til all slåstingi dei hadde i vente. Ølet skulde vera so sterkt at at når den tree drakk, so skill’ den fysste kvea.
Og som oss moderne mennesker satt de altså benka første juledags formiddag til en utvida frokost:
Fysst skulle dei syngja jolesalma. So skulde den som var best til å lesa, taka tekstboki og lesa tekstæ. Då han hadde lese eit bil, tok dei andre til å skumpe på han.
-Kann du kje blæ tvo blae a gongjæ, de’ blei so lengj’ imøddum drammann! sa dei.So snart dei var ferdige, var det so fort dei kunde å få tak i flaskorne att.
So hoysta di adde so høgt di kunde: Hei um jol! So va det eit mellegrann, so slost de so lengje di kunde le seg.
Då kom spyo øv’an
Dei hadde teke live a’ ein kalv um joledags kvellen. So ha’ di sett den blo’kodde i kjøkkenet. Då di hadde sove ei ri etter slåstbae, so vakna di upp att, o då va’ di so helgjeleg tysste. So va’ det ein a di, han heitte Aanen, han kom ut i kjøkkenet o fekk tak i blo’kodde o drakk. Då ‘an kom då inn att o la seg, då kom spyo øv’an. (…) De’ eine kvinnfolkje fekk fall’e, o den andre sprang på tune o hoysta at Aanen va dø. Då di då kom o fekk hamska ‘an so di såg de’ inkje va speleg, då begjønnte di å drikka att, just de’ di kunde.
Og sånn holdt de det gående «ifrå hus te hus te trettonhelgjæ», omtrent som det skulle vært i våre dager…
Denne artikkelen ble først publisert på bloggen til Halvor Fjermeros.
