En ny kald krig og truslene i vente – et intervju med John Pilger

2
John Pilger (Wikimedia)

Jipson John og P. M. Jitheesh intervjuer John Pilger

I dette intervjuet snakker Pilger om temaer som amerikansk aggresjon i Asia-Stillehavsområdet, hvordan USAs dominans over verden reduseres, Barack Obamas tid som president, krigen mot demokratiet, avsløringene fra WikiLeaks, det forandrede medielandskapet i den digitale tidsalderen, krigens politiske økonomi, Vietnam, den globale krigen mot terrorisme, Vest-Asia, nyliberal kapitalisme, Brexit og journalistikk (uthevet tekst er fra oversetter).

Dette intervjuet ble først publisert i MR Online. Det er oversatt og publlisert på norsk av Midt i fleisen.


Din siste dokumentarfilm, «Den kommende krigen mot Kina», viser hvordan USA er i krig med Kina. Kan du forklare mekanismen i denne hemmelige krigen? Tror du at Asia-Stillehavsregionen vil være neste åsted for imperialistisk intervensjon? Hvordan vil denne intervensjonen skje og hva vil resultatene bli?

Dette er en «hemmelig krig» bare fordi vår oppfatning er formet for å ignorere denne virkeligheten. I 2010 fløy USAs utenriksminister Hillary Clinton til Manila og instruerte Filippinenes nyinnsatte president Benigno Aquino om protestere mot Kina angående okkupasjonen av de omstridte Spratlyøyene. Hun påla ham også å akseptere tilstedeværelsen av fem baser med marinesoldater på roterende basis. Manila hadde kommet godt overens med Beijing, etter å ha fremforhandlet sårt trengte lån med gode betingelser for infrastruktur.

Aquino gjorde som han ble fortalt, og godtok at et amerikansk-ledet juridisk team skulle utfordre Kinas territoriale krav over Spratlyøyene i FNs voldgiftsdomstol i Haag. Retten konkluderte med at Kina ikke hadde jurisdiksjon over Spratly-øyene, en dom Kina direkte avviste. Dette var en liten seier i en amerikansk propagandakampanje der Kina blir skildret som grisk og aggressiv, snarere enn defensiv, i sin egen region. Motivet ligger i den voksende usikkerheten i USAs nasjonale elite innen sikkerhetsapparatet/militæret/media, som fryktet at landet ikke lenger var verdens dominerende makt.

I 2011, året etterpå, erklærte president Obama et nytt fokus, «en omdreining», til Kina. Dette signaliserte overføringen av størstedelen av amerikanske marine- og luftstyrker til Asia-Stillehavsområdet, den største bevegelsen av militært materiell siden andre verdenskrig. Washingtons nye fiende – eller rettere sagt, fornyete fiende – var Kina, som hadde steget til ekstraordinære økonomiske høyder på mindre enn en generasjon.

USA har lenge hatt en rekke baser rundt Kina, fra Australia gjennom Stillehavsøyene til Japan og Korea og over Eurasia. Disse basene blir for tiden forsterket og modernisert. Nesten halvparten av USAs verdensomspennende nettverk av mer enn 800 baser omringer Kina, «som den perfekte renneløkka», kommenterte en tjenestemann i USAs utenriksdepartement. Under dekke av «retten til fri navigasjon», seiler amerikanske skip inn i kinesiske farvann. Amerikanske droner flyr over kinesisk territorium. Den japanske øya Okinawa er en enorm amerikansk base, med sine kontingenter forberedt på et angrep på Kina. På den koreanske øya Jeju er AEGIS-missiler rettet mot Shanghai, 640 kilometer unna. Provokasjonen er konstant.

USA har et svært stort antall baser for et eventuelt angrep på Kina.

Den 3. oktober, for første gang siden den kalde krigen, truet USA åpenlyst med å angripe Kinas nærmeste allierte, Russland, som Kina har en felles forsvarspakt med. Det var liten medieinteresse. Kina ruster opp bekymringsverdig raskt; i følge spesialister har Beijing endret sin atomstrategi fra lav beredskap til høy beredskap.

Folk som Noam Chomsky sier at det amerikanske imperiet er på vei nedover. Tror du det? I nyere tid har vi sett at USA prøver å oppnå en slags avtale med Nord-Korea; tidligere forsøkte de å gjenopprette diplomatiske forbindelser med Cuba. Hva antyder disse episodene? Tror du at verden blir mer variert?

Det amerikanske imperiet som idé er kanskje i tilbakegang, sammen med antagelsen om en eneste allmektig stormakt og en dollarbasert verdensøkonomi, men den amerikanske militære makten har kanskje aldri vært mer truende. En ny kald krig truer med isolasjon for USA og fare for resten av oss. I begynnelsen av det 21. århundre skrev den amerikanske journalisten og forfatteren Norman Mailer at amerikansk makt hadde gått inn i en «pre-fascistisk» epoke. Andre har antydet at vi allerede er inne i en.

Du hadde sagt at en av PR-triumfene i det 21. århundre var Obamas slagord om «endring vi tror på» . Du hadde også sagt at Obamas verdensomspennende drapskampanje antageligvis var den dyreste terrorkampanjen siden 9/11. Hvorfor var du så hard mot Obama, som faktisk har vunnet Nobels fredspris? Hva synes du om Donald Trump og hans tid som president?

Jeg var ikke «hard» mot Obama. Det var Obama som var hard mot store deler av menneskeheten, i motsetning til det ofte absurde bildet i media av han. Obama var en av de mest voldelige amerikanske presidentene. Han startet eller fortsatte syv kriger og forlot embedet uten at noen av dem var avsluttet: en rekord. I hans siste år som president, 2016, ifølge tankesmia Council on Foreign Relations, slapp han 26.171 bomber. Det er en interessant statistikk; Det er tre bomber hver time, 24 timer i døgnet, for det meste mot sivile. Bombeteknikken Obama gjorde til sin egen, var drap ved hjelp av droner. Hver tirsdag, rapporterte The New York Times, valgte han navnene på de som skulle dø i et «program» av [utenomrettslige] drap. Alle menn i militær alder i Jemen og i Pakistans grenseområder ble ansett som akseptable mål. Han økte USAs operasjoner med spesialstyrker rundt om i verden, spesielt i Afrika. Sammen med Frankrike og Storbritannia ødela han og hans utenriksminister Hillary Clinton Libya som en moderne stat, med den falske og velkjente påstanden om at lederen var i ferd med å iverksette en massakre av «uskyldige». Dette førte direkte til veksten av den middelalderske IS og en omfattende innvandring fra Afrika til Europa. Han styrtet den demokratisk valgte presidenten i Ukraina og installerte et åpent fascist-støttet regime – som en bevisst provokasjon mot Russland.

Fredsprisen til Barack Obama var en skam. Her holder han nobelforedraget i Oslo Rådhus. Skjermdump fra video, Nobelinstituttet.

Nobels fredspris til Obama var en skam. I 2009 sto han i sentrum av Praha og lovte å bidra til å skape en verden «uten atomvåpen». I virkeligheten økte han antallet amerikanske kjernefysiske stridshoder og godkjente et langsiktig kjernefysisk program som kostet tusen milliarder dollar. Han påtalte flere varslere – sannhets-siere – enn alle amerikanske presidenter til sammen. Hans enestående prestasjon, man kan si, var nedgangen av den amerikanske antikrigs-bevegelsen. Etter å ha blitt lurt til å tro på Obamas meldinger om «håp» og «fred», gikk demonstrantene hjem. Obamas eneste forskjell var at han var den første svarte presidenten i slaveriets land. På nesten alle andre områder var han ganske enkelt bare atter en amerikansk president, som hele tiden snakket om at USA var «den uunnværlige nasjonen» – som antok at andre nasjoner var unnværlige.

Kanskje bestod Obamas smarthet i imaget han og andre med hell produserte og dyrket. Donald Trump kan også beskrives som bare atter en (voldelig) amerikansk president. Forskjellen er at han er karikatur. Mange i den amerikanske eliten avskyr Trump ikke på grunn av hans personlige oppførsel, men på grunn av en langt dypere forlegenhet; han er Amerika uten masken.

Filmen «The War on Democracy» dokumenterer det USA-orkestrerte kuppet mot Hugo Chavez, som sto mot imperialismen, ved hjelp av Venezuelas høyrefløy og kapitalistiske borgerskap. Dette var ikke noe nytt for de fleste i latinamerikanske land. Men i dag ser vi flere og flere land på kontinentet motstå amerikansk imperialisme. Bortsett fra Cuba og Venezuela sitter venstreorienterte regjeringer ved makten i land som Bolivia og Ecuador. Hva er signalet? I dag hører vi også historier om en høyreoffensiv i land som Venezuela og Brasil. Hvordan vurderer du det nåværende latinamerikanske politiske landskapet?

Jeg er ikke enig i at «flere og flere land i Latin-Amerika motstår amerikansk imperialisme». Det kan ha vært sant da Hugo Chavez levde; selv da ga USA aldri opp sin innflytelse på kontinentet. I dag er det bare Bolivia, Nicaragua og, selvfølgelig, Venezuela tilbake, der Venezuela kjemper for sitt liv. De fleste landene i Latin-Amerika er effektivt tilbake i Washingtons grep, spesielt Brasil. Tidligere opplyste Ecuador er et annet godt eksempel. Den kryperske regjeringen til Lenin Moreno har invitert det amerikanske militæret tilbake og truet med å overgi Julian Assange. Det internasjonale pengefondets økonomiske undertrykkelse blusser opp igjen i Argentina. Versjoner av Washington-konsensusen, kjent som nyliberalisme, hersker nesten overalt på kontinentet. Cuba er stille, forståelig.

I de senere år har vi sett varslere som Julian Assange og Edward Snowden avsløre klassifiserte dokumenter som viser hvordan maktsystemet fungerer. Du har påpekt at WikiLeaks ikke har gjort noe annet «The New York Times» og «The Washington Post» gjorde i deres feirede fortid – de har avslørt sannheten, om kriger for å grafse til seg ressurser og en korrupt elites intriger. Du har sagt at «WikiLeaks representerer et landemerke i journalistikk». Hva er betydningen av disse avsløringene? Hva forteller de oss?

Fra venstre: John Pilger, Julian Assange (foto: Allan Clark) og Jonathan Heawood (foto: Nadia Bettega)

WikiLeaks har oppnådd langt mer enn hva The New York Times og The Washington Post i sine berømte tidligere inkarnasjoner gjorde. Ingen avis har kommet nær å avsløre så mange av maktens hemmeligheter og løgner som Assange og Snowden har avslørt. At begge menn er flyktninger, er et tegn på at liberale demokratier har trukket seg tilbake fra prinsippene om frihet og rettferdighet. Hvorfor er WikiLeaks et milepæl i journalistikken? Fordi deres avsløringer har fortalt oss, med 100 prosent nøyaktighet, hvordan og hvorfor mye av verden er stykket opp og styrt.

Hvordan analyserer du det skiftende medielandskapet i den digitale tidsalderen? På den ene siden har internett åpnet store muligheter for uavhengig plattformer. Internett gjør det mulig å komme med mot-beretninger, som de store mediebedriftene ignorerer fullstendig. Men på den annen side har du store digitale monopoler som styrer det digitale rommet. Hvordan betrakter du situasjonen? Hvilke utfordringer ligger framfor oss?

Utfordringene er bare like vanskelige som folk tillater. Digitale data er kapitalismens nye gullrush; digital overvåking er demokratiets nye motstander. Begge skiller seg bare i form og omfang fra de uendelige typene makt som folk har måttet gjøre motstand mot siden historiens begynnelse. I dag har vi alle en fot i den digitale verden; Vi har internett, som er makt. Hvordan vi bruker denne makten i stedet for å trivialisere den, er avhengig av vår vilje til å omfavne tidløse prinsipper av motstand.

Du har vært krigsreporter i mer enn fem tiår. Du har dekket de fleste store krigene, inkludert Vietnamkrigen, Irak-krigen og den afghanske krigen. En rekke land praktiserer økende opprustning som økonomisk politikk. Rollen til store våpenselgende selskaper er også viktig. Hva er krigens politiske økonomi?

Den politiske krigens økonomi i den moderne tid er USAs politiske økonomi. USA nekter 80 millioner av sin borgeres vanlige helsetjenester, mens de setter av nesten 60 prosent av sitt føderale budsjett til krigsforberedelser. India har også en krigsøkonomi. I 2018 sluttet India seg til verdens fem største militærnasjoner, med et militærbudsjett på 63,9 milliarder dollar, som er større enn Frankrikes. Nesten halvparten av nasjonalbudsjettet blir brukt på militæret. Da jeg først dro til India, oppdaget jeg en annen verden som eksisterer innenfor militærbaser. De er bebodd av sunne, velfødde folk, med rent vann og utdannede barn. Utenfor disse og andre bobler av velstand, har India mer underernærte barn enn noe annet sted på jorden.

Et amerikansk helikopter sprøyter Agent Orange ut over jordbruksområder i Vietnam. Wikipedia.

Vietnamsyndromet

Vietnamkrigen har vært et av de blodigste og mest dødelige kapitlene i etterkrigstiden. Du startet som krigsreporter i Vietnam. Det var den første TV-krigen. Vietnamkrigen er historien om massakren på mer enn tre millioner mennesker. Kan du snakke om det forferdelige du så i Vietnam? Hva var rollen til vestlige media i Vietnam? Nylig satte du søkelyset på forsøket på å omskrive historien om Vietnamkrigen i amerikanske lærebøker. Hjemsøker selv minnet om Vietnam verdens mektigste stat?

«Hjemsøker minnet om Vietnam verdens mektigste stat»? Jeg er ikke sikker på at «hjemsøker» er det riktige ordet. Det som irriterer Amerikas klakører er at hæren til den «uunnværlige nasjonen» ble utvist fra Asia av en bondenasjon i Asia: at den led et ydmykende nederlag. De har siden forsøkt å oppnå et «bedre resultat» ved å omskrive hva de kaller «Vietnam-syndromet», en omskrivning for den vedvarende forlegenheten over en katastrofe.

Ken Burns episke dokumentar-serie i 2017 begynte med påstanden: «Krigen ble startet i god tro av anstendige folk. På grunn av skjebnesvangre misforståelser, amerikansk overmot og kaldkrigs-misforståelser.» Uærligheten i denne setningen ignorerer de mange «falske flaggene «som førte til invasjonen av Vietnam, som for eksempel «hendelsen i Tonkinbukta» i 1964. Her var ingen god tro. Troen var råtten og full av kreftsvulster, og over fire millioner mennesker døde.

Jeg så noe av lidelsen: utpekingen av sivile som mål, beskrevet som «kakerlakker» av USAs øverstkommanderende William Westmoreland. I Mekong-deltaet, etter et bombeangrep, var det lukten av napalm og forstenete trær med kroppsdeler i dem. Jeg opplevde også heltemot. I 1975 kom jeg over den enslige overlevende fra et vietnamesisk luftskytsbatteri, alle av dem tenåringsjenter; Hun knelte ved siden av de ferske gravene til kameratene hennes.

US Marines i Jemen

Terrorisme – et produkt av stater

Du har stilt spørsmål ved den amerikanske krigen mot terror som et tilfelle av hykleri og dobbelstandarder. Hvorfor sier du det? Hvis det er tilfelle, så er neste spørsmål hvordan man skal bekjempe terrorisme? Hvor utfordrende er trusselen om terrorisme for et moderne og fredelig liv?

Størstedelen av terrorisme er produkter av stater. Jemen er for øyeblikket utsatt for nådeløse terrorhandlinger av den saudiske staten, som har sponset andre former for terrorisme, særlig 9/11-angrepene. «Krigen mot terror», som ble startet av USAs president George W. Bush i 2001, var i virkeligheten en terrorkrig, noe som resulterte i at millioner av menneskers døde, for det meste muslimer. Mektige stater, som USA og Storbritannia, har utviklet terrorisme som et «strategisk» våpen; Støtten til jihadisme i Libya og Syria er levende eksempler. Konklusjonen er eller burde være åpenbar: når regjeringer slutter å fremme terrorisme, vil de blodige skrekk-handlingene i egne byer svært sannsynligvis opphøre.

Du sa at USA har både «gode terrorister» og «slemme terrorister». Hvem er Amerikas gode og slemme terrorister?

Betegnelsen kan endres uten varsel. For tiden er saudierne «gode terrorister»; De er faktisk ikke omtalt som terrorister. De super-slemme terroristene Al-Qaida er nå gode terrorister og kjemper på Amerikas side i deres lange krig mot sjiaene. Kurderne har historisk vært både gode og slemme terrorister; i Irak var kurderne gode; i Tyrkia var de slemme. Betegnelsen avhenger av om de kjemper mot USAs siste fiende.

I de siste tiårene av 1900-tallet opplevde verden at den vestasiatiske regionen ble veldig sentral for vestlige intervensjoner. Etter 9/11 fikk denne intervensjonen uttrykk i to kriger: den afghanske krigen og krigen i Irak. Islamofobi nådde nye høyder i vest. Teorien om sivilisasjonenes sammenstøt fant forkjempere i statsmaskineriet, det beste eksempelet er George Bush. Hvordan plassere du historisk vestlige interesser i Vest-Asia og også veksten av islamofobi i Vesten?

Jeg anbefaler arbeidet til den britiske historikeren Mark Curtis. Boka hans, Secret Affairs, dokumenterer det britiske statens nære forhold til ekstremistisk islam. Det som er klart er at ting som IS og al-Qaida var produktet av vestlige imperialistiske regjeringer. I Afghanistan ville mujahedin bare ha vært en stamme-innflytelse dersom det ikke hadde vært for «Operation Cyclone», en amerikansk ledet plan for å forvandle ekstremistisk islam til en styrke som kunne utvise Sovjetunionen og styrte sovjetstaten. Hva Vesten fryktet i Midtøsten var hva Gamal Abdel Nasser i Egypt kalte «pan-arabisme». De fryktet at arabiske folk skulle rive i stykker lenkene av stammetilhørighet og føydalisme og begynne å kontrollere og fordele sine egne ressurser. Av denne grunn ble Afghanistans eneste progressive regjering erklært «kommunistisk» og ødelagt. Av samme grunn holdes palestinerne i en tilstand av uendelig undertrykkelse.

Med USAs anerkjennelse av Jerusalem som Israels hovedstad 9. desember 2017, har palestinernes sorg og frykt økt. Som du har sagt, er de flyktninger i sitt eget territorium. Du har beskrevet aggresjonen mot Palestina som den lengste militære okkupasjonen i moderne historie. Kan du utdype det palestinske problemet? Hva er de strategiske og geopolitiske interessene til USA i regionen? Hva er veien fremover for å bringe rettferdighet til palestinerne?

Et hovedmål for USA er å sørge for at Midtøsten alltid er usikkert, ustabilt og splittet av stammekriger. John Bolton, den amerikanske sikkerhetsrådgiveren, har sagt såpass, nesten lykkelig. Dette var slik britene styrte regionen. Utformings-senteret for denne «politikken» er Israel, en imperial anakronisme pålagt Midtøsten da verden var i ferd med å bli avkolonisert. Som den israelske historikeren Ilan Pappe dokumenterer i sin siste bok, ble Israel utformet som et fengsel for sitt urfolk, palestinerne. Man kan se alt vestlig hykleri i Israel. Syrias president Bashar al-Assad er utpekt som et monster, mens Israels statsminister Benjamin Netanyahu, et enormt monster, får fritt leide til å kontrollere palestinere, og i betydelig grad, den amerikanske kongressen og Det hvite hus og parlamentet i London.

Jeremy Corbyns prinsippfaste kritikk av Israels okkupasjonspolitikk har falt sionister i Israel og Storbritannia tungt for brystet. Derfor prøver de å spolere valget for ham.

Dette frie leidet ble vist nylig da Jeremy Corbyn, lederen for britiske Labour, som kanskje vil bli den neste britiske statsministeren, ble utsatt for en fullstendig falsk kampanje som ærekrenket ham som antisemitt. I stedet for å avvise dette foraktelig, bøyde Corbyn seg og forrådte sine mange år med støtte til palestinernes rettigheter ved å godta en definisjon av sionisme som benekter Israels sanne status som en rasistisk stat. Mens jeg skriver dette, massakrerer israelske soldater rutinemessig palestinere i Gaza, inkludert barn. Siden mars 2018 har 77 ubevæpnede palestinere trengt amputasjon, inkludert 14 barn; 12 er permanent lammet etter å ha blitt skutt i ryggraden. Ikke en eneste israeler har blitt skadet.

Det vi kaller globalisering er i virkeligheten nyliberal kapitalisme. Du avslørte antakelig det første eksperimentet i strukturelle tilpasningsprogram i Indonesia på 1960-tallet. Du sier at det ikke er noen forskjell mellom de hensynsløse intervensjonene fra internasjonal kapital i utenlandske markeder nå for tiden og intervensjoner i gamle dager da de ble støttet av krigsskip. Som en journalist som vet hvordan den dype staten fungerer, kan du fortelle oss om utviklingen av nyliberale økonomiske eksperimenter? Hvordan fungerer det i dag?

Nyliberalisme er en forlengelse av det som pleide å bli kalt monetarisme, begge eksotiske eller ekstreme versjoner av den overordnede «ismen» -kapitalismen. I Vesten, ledet av Storbritannias statsminister Margaret Thatcher og USAs president Ronald Reagan og deres europeiske motstykker, ble et «to tredjedels-samfunn» erklært. Den øverste tredjedelen ble beriket og betalte minimal eller ingen skatt. Den midterste tredjedelen skulle være «aspirerende», der noen av dem «lyktes» i en hensynsløs konkurranseutsatt verden og andre falle ugjenkallelig ned i gjeld. Den nederste tredjedelen ville bli forlatt, eller tilbudt en stabil fattigdom i bytte for lydighet. Forholdet mellom folket og staten forandret seg fra godartet til ondartet. En ny buffer-klasse av ledere, opplært i amerikansk korporativisme, med sin egen «kultur» og ordforråd, overvåket omdanningen av sosialdemokratiet til et korporativt autokrati. Offentlig «debatt», administrert av fullt integrerte medier, ble dominert av «identitetspolitikk», med alle ideer om klasse forvist til en «nisje-sak». Falske utenlandske demoner (ledet av Russland, tett etterfulgt av Kina) ble utpekt som «nødvendige fiender».

– Det sentrale målet for EU er beskyttelse og forsterkning av den sterkestes økonomiske makt.

‘Europeisk enhet er propaganda’

Eksperimentet EU ble hyllet som noe som viser europeernes enhet og en modell i den post-sosialistiske tiden. Men Brexit var et stort tilbakeslag for slik propaganda. Hva tenker du om EU-prosjektet? Hvordan tolker du i Brexit og lignende krav?

EU er i utgangspunktet en kartell. Det er ingen «fri» handel. Det er eksklusivitets-regler fastsatt og tvunget gjennom av sentralbankene, hovedsakelig den tyske sentralbanken, med konsesjoner for de svakere medlemmene – nemlig bevegelse av arbeidskraft over landegrensene, selv om dette nå er usikkert. Det sentrale målet for EU er beskyttelse og forsterkning av den sterkestes økonomiske makt. Brussel er et sentralisert byråkrati; demokratiet er minimalt. Den «europeiske enheten» du refererer til, er propaganda, fremmet av de som tjener mest på å være i EU. Knusingen av Hellas er en advarsel som flertallet av britene ser ut til å ha forstått.

Ditt arbeid reflekterer over å gjenopprette hvem som skal styre menneskehetens skjebne; på hvilken måte mektige nasjoner, store selskaper, borgerskapet og mektige lobbyer lager lover og regler i verden. Demokratiet ser ut til å være taperen. Til tross for dette, har vi inspirerende historier fra hele verden av motstand mot disse mektige kreftene. Er du optimist og håper på en bedre verden?

Det er inspirerende motstandskrefter i mange land, spesielt India. Helt siden jeg først rapporterte fra India på 1960-tallet, har jeg blitt beveget av vanlige menneskers vilje, spesielt bønder, til å kjempe for rettferdighet i deres liv. Den siste store marsjen [fra 23. september til 2. oktober] med 50.000 bønder fra Haridwar i Uttar Pradesh til New Delhi var typisk. De var disiplinerte, politiske og ressursrike, og har mye å lære de av oss i Vesten som forestiller seg at protest betyr å håne Trump eller underskrive et opprop til ditt parlamentsmedlem. Da regjeringen i Delhi tillot politiet å angripe bøndene på Mahatma Gandhis bursdag, kjempet de tilbake. Det politiske løftet om hvor deres bevegelse kan føre hen, er kanskje den mest levende revolusjonære påminnelsen i verden i dag. De representerer kampen for mennesker og jordbruk overalt, mot nyliberale bulldosere av «urban utvikling» – som er et tyveri av menneskelig rom og omdanning av det til en grotesk og lukrativ vare. At indiske regjeringer ikke har svart på selvmordet til over 300.000 bønder er en historisk tragedie, men en som kan omgjøres når som helst. På en måte representerer Indias bønder oss alle. Som Vandana Shiva har skrevet, er deres vanskelige situasjon og motstand en advarsel om at med mindre vi får landsikkerhet og frøsikkerhet og landbruk som tilhører folket, utgjør Monsantos kolonisering av verdens natur en like stor trussel mot menneskets eksistens som klimaendring. Selvfølgelig er folk aldri stille. De vil «stige som en løve etter slumring …», som Percy Bysshe Shelley skrev. Når motstanden ikke er synlig, er det alltid et «frø under snøen». Jeg har aldri visst om en tid der det er så mye offentlig bevissthet som det er i dag, men likevel så mye forvirring. «Populismen» til folk i Vesten, så ofte framstilt som reaksjonær, uttrykker både en vilje til å motstand og en desorientering av hvordan man skal gjøre motstand. Det vil forandre seg. Det som aldri endres, er de mektiges redsel for vanlige menneskers makt.

Den typen journalistikk du praktiserer, er virkelig utfordrende og også vanskelig. Gjennom dokumentarfilmer, artikler og andre journalistiske arbeider har du stilt spørsmålstegn ved verdens mektigste stater og deres demokratiske svindel. Hva formet dine synspunkter til å bli en dissenterende stemme i journalistikken? Hva påvirket deg og hva holder din ånd i live?

Nå for tiden er det meste av den etablerte journalistikken et ekko av makten. De er ikke mainstream, hovedstrømmen, et orwellsk ord. En ekte mainstream tolererer uenighet, den sensurerer ikke det ubehagelige. Hva formet mine synspunkter? Å rapportere om kampen til samfunn over hele verden, inkludert deres triumfer, uansett hvor små, forblir en varig innflytelse. Eller kanskje begynte disse påvirkningene tidlig i livet. «Vi støtter alltid the underdog – [den svake],« sa mor en gang til meg som gutt. Jeg liker det.

Noen artikler av John Pilger på steigan.no:

‘Gode’kriger og ‘onde’ kriger; og hukommelsens kamp mot glemselen

Hold førstesida! Journalistene er forsvunnet!

Jakten på Assange – historien som ikke blir fortalt

KampanjeStøtt oss

Kommentarer

  1. INK says:

    Veldig bra intervju! Og helt fabelaktig å lese en sannferdig beskrivelse av Obamas handlinger som president på norsk, for én gangs skyld. Det skjer neimen ikke ofte i norske medier.

  2. AndersP says:

    I den utmärkta intervjun med John Pilger säger han om to tredjedels-samfunn»

    “Den øverste tredjedelen ble beriket og betalte minimal eller ingen skatt. Den midterste tredjedelen skulle være «aspirerende», der noen av dem «lyktes» i en hensynsløs konkurranseutsatt verden og andre falle ugjenkallelig ned i gjeld. Den nederste tredjedelen ville bli forlatt, eller tilbudt en stabil fattigdom i bytte for lydighet. Forholdet mellom folket og staten forandret seg fra godartet til ondartet.”

    Jag tror att bilden måste omtolkas, annars tror man att underklassen och överklassen är lika stora och utgör 33%! Ty om bilden av “två-tredjedelssamfundet” skall ha någon mening är det nödvändigt med en tolkning som visar att överklassen utgör 11% och underklassen 56% även om dessa siffror ju inte heller stämmer. Men de pekar åt rätt håll. Bifogar bild

Fortsett diskusjonen på forum.steigan.no

Deltakere