Nye læreplan historie: Radbrekning av historiefaget

Utdanningsdirektoratet har lagt fram et forslag til nye læreplan for historie i videregående skole med høringsfrist 14. november. Den nye planen skal iverksettes høsten 2020.

Forslaget burde vekke oppsikt blant faghistorikere, historielærere og andre som mener historiefaget er et helt sentralt element i en nasjons utdanning.

Ingen konkrete historiske hendelser eller personer er nevnt i planen. Det skilles ikke mellom verdens- og norgeshistorie i kompetansemålene. Faget mister ytterligere sin rolle som kollektiv og nasjonal referanseramme. I stedet er planen er full av høystemte formuleringer: «Elevene skal opparbeide seg innsikt i og oversikt over viktig historisk innhold, temaer og perioder gjennom arbeid med store spørsmål.»

De store spørsmålene er disse:

1. Hvordan har mennesker skaffet seg mat og livsutkomme?
2. Hvordan har mennesker organisert seg i samfunn?
3. Hvordan har mennesker kommunisert?
4. Hvordan har mennesker møtt andre mennesker?
5. Hvordan har mennesker skapt og løst konflikt?
6. Hvordan har mennesker skapt og fordelt rikdom og ressurser?

Et formål for faget formuleres slik i et politisk korrekt språk:

I historiefaget belyses framvekst og utvikling av identitet, kulturelt mangfold, demokrati og medvirkning i ulike tidsperioder og epoker. Innsikt i historie skal gi forståelse for norsk og samisk historie og kulturarv og sammenhengen mellom demokrati og menneskerettigheter. Historisk empati, historiebevissthet og perspektivmangfold vil bidra til å styrke verdier som likeverd og likestilling samt anerkjennelse av ulikhet.

Alle de nye læreplanene skal føre til et «verdiløft» i skolen – hva nå dette må bety.

Historiefaget skal inneholde forskjellige tverrfaglige kjerneelementer som «Demokrati og medborgerskap», «Bærekraftig utvikling» og «Folkehelse og livsmestring». Etter min oppfatning blir dette en tvangstrøye som tres nedover historiefaget. Under «livsmestring» heter det f.eks.: »

Livsmestring innebærer også å mestre kildekritikk, stoffutvalg og å gjenkjenne historiebruk. (!) Dette er sentralt for å kunne forstå og delta i den offentlige samtalen.

Noen teoretiske kjernebegreper skal være sentrale i det nye historiefaget. De mest sentrale er: årsak-virkning-forhold, perspektivmangfold, kildebruk og kildekritikk, historisk empati, kontinuitet og endring, sammenhenger og historiebevissthet. Men alle erfarne historielærere veit at å arbeide med slike begreper krever kunnskaper og oversikt over historia – noe de færreste tenåringer er i besittelse av, for å si det forsiktig. Skolen skal ikke utdanne historikere, et mål med historieundervisningen bør ganske enkelt i første omgang være å gi alle grunnleggende og felles kunnskaper om de viktigste historiske epokene nasjonalt og internasjonalt. Deretter kan man som Edvard Bull formulerte det kort og konsist i forordet til sin norgeshistorie for gymnasiet i 1976:

For meg er hensikten med historieundervisningen først og fremst å gi trening i forstandig resonnement om samfunnspørsmål.

Til slutt i forslaget følger ca 30  kompetansemål som skal fordeles på Vg2 og Vg3. Det fører for langt å gi inn på alle disse målene, men jeg siterer noen slik at dere kan få et inntrykk av hvordan de er formulert:

Mål for opplæringa er at eleven skal kunne

• undersøke hvordan historie har blitt brukt til å skape identitet og forklare hvordan historie er med på å forme oss som mennesker
• utforske historie ved å finne, vurdere og bruke historisk materiale av ulik art som kilder i egne framstillinger
• Utforske historie ved å stille spørsmål, formulere problemstillinger og antagelser, og trekke slutninger
• Gjøre søk etter digitalt materiale og vurdere funnenes anvendbarhet og pålitelighet til å gi svar på våre spørsmål
• Utforske ulike prinsipper for periodisering av fortiden for å forstå at perioder er konstruksjoner som er avhengig av hvilke prinsipper for periodisering vi bruker
• Utforske samme historiske tema fra et mikro- og et makroperspektiv for å utvikle perspektivforståelse
• Vurdere hva som gjør en historisk hendelse betydningsfull og diskutere hva som kan være avgjørende for hvilken historie vi anser som betydningsfull
• Gjøre rede for bakgrunnen for store politiske omveltninger i ulike perioder og vurdere hvilke tanker og ideologier som lå til grunn
• Undersøke hvordan demokrati har blitt forstått til ulike tider og hvordan dette har gitt mennesker ulike muligheter til demokratisk deltakelse
• Undersøke fredsslutninger fra ulike perioder og vurdere den historiske konteksten de ble til i og i hvilken grad de bidro til å skape fred, samarbeid og forsoning
• Gjøre rede for religionens plass i samfunnet til ulike tider og hvilken betydning det har hatt for hvordan mennesker har oppfattet seg selv og andre
• Undersøke enkeltmenneskers, samfunnsgruppers eller folkegruppers streben etter å frigjøre og myndiggjøre seg selv og vurdere hvilke strategier de valgte for slik frigjøring

Kompetansemålene utgjør grunnlaget for karaktersettingen i historie.

Min umiddelbare reaksjon er at denne planen bør møte sterke reaksjoner, ikke minst blant historikere og historielærere.  Jeg mener den radbrekker historiefaget. Det er blitt en plan som vil individualisere historieundervisninga fra skole til skole, fra lærer til lærer. Lærebøkene vil bli helt forskjellige og vil vektlegge helt ulike historiske hendelser.  Historiefaget mister ytterligere sin rolle som kollektivt og nasjonal referanseramme. Det er en ytterliggående utvikling av ideene bak læreplanene i Kunnskapsløftet 2006 som bygde på «globalisering, individualisering og pluralisme».

Artikkelforfatteren har undervist 25 år i historie i videregående skole.