oss 100 kroner!
Av Hanne Nabintu Herland.
«Drap og tortur skjer ustraffet på alle sider av konflikten i Libya, ifølge en allerede to år gammel FN rapport.Den samme rapporten mener at de konkurrerende militsenes brudd på menneskerettighetene kan bli sett på som alvorlige krigsforbrytelser. De mest utsatte er innsatte, journalister og menneskerettighetsaktivister.
«Mange mennesker har blitt torturert og drept», skrev BBC i 2016. Siden den gang har det vært lite tegn til bedring. Det har heller ikke blitt gjort forsøk på å stoppe de vestlig-støttede militslederne som styrer dagens Libya.
Hundrevis av ulike bevæpnede grupper kjemper nå om kontrollen i Libya. Mange av disse er ansvarlige for flerfoldige overgrep, rapporterer BBC. Disse overgrepene har lenge blitt rapportert, også av Det øverste rådet for de libyske stammene (The Supreme Council of the Libyan Tribes). Sistnevnte peker på at mange barn har blitt etterlatt i fengsel siden 2011 og frem til i dag. Samtidig viser de til utstrakt plyndring av statlige midler.
Militslederne utøver nærmest eneveldig makt over det libyske rettsvesenet og dikterer utfallet av søksmål og utnytter lovløsheten i Libya til egen fordel. Ifølge lokale kilder så har de full kontroll over den internasjonalt anerkjente libyske regjeringen i Tripoli.
Militsenes fryktregime skal angivelig være verst i områder som ikke er kontrollert av den libyske nasjonalhæren. Overgrepene skal, ifølge noen kilder, finne sted i områdene kontrollert av militsene tett knyttet til det internasjonalt anerkjente Presidentrådet.
Ain Zara A fengselet: 45 dømt til døden
I Ain Zara A fengselet i Tripoli sitter nå 45 unge menn og venter på å bli henrettet. Ifølge lokale kilder så var det den beryktede og nådeløse militslederen Abdalraouff Ghnewa Kikli som presset det lokale rettssystemet til å dømme de unge mennene til døden.
EU har, i samråd med flere europeiske diplomater, uttalt at dødsdommene fra ankedomstolen i Tripoli er «bekymringsverdige». Denne videoen viser familiene til de dødsdømte mennene som protesterer i Tripoli etter rettsaken.
Den yngste av de dødsdømte er Rami Mersel, født i 1990. Han ble arrestert, angivelig på grunn av en slåsskamp ved en fotballkamp hvor en av de ansatte til militslederen Ghnewa Kikli var tilstede. Gutten var bare 15 år gammel.
Kort tid etter fotballkampen ble Rami angivelig bortført fra hjemmet sitt og torturert så voldsomt at han ikke så noen annen utvei enn å underskrive en tilståelse som beskrev at han deltok i drapshandlinger i krigen i 2011. Gutten har siden den gang sittet i fengsel, og er nå dømt til døden.
Han satt lenge i Bouslim fengsel, men ble senere overført til Ain Zara A. Dette fengselet ble tidligere kalt Rwhimi og ble beryktet etter den såkalte «Rwhimi massakren». Under denne hendelsen ble innsatte som var frigitt av det libyske rettsvesenet massakrert etter ordre fra militsledere, like før deres slektninger kom for å hente dem. Deretter endret man, ifølge libyere på bakken, navnet på fengselet til Ain Zara B.
Tradisjonell arabisk rasisme mot svarte
Svært lite av den arabiske pressens omtale av disse massakrene er oversatt til engelsk – eller norsk. Men innad i Libya har det vært massive reaksjoner på grunn av en lang rekke av denne typen massakrer og overgrep.
Den betydelige rasismen fra de islamistiske gruppene med røtter i Saudi Arabia, har blitt styrket betydelig etter at moderat islamske ledere som Muammar Gaddafi ble fjernet. Den omtalte 15 åringen, Rami Mersel kommer for eksempel fra Tawharga stammen i Libya. Dette er en stamme som har mørkere hud og ligger nærmere landets tradisjonelle, afrikanske arv.
Denne stammen støttet tradisjonelt Gaddafi, som hadde som politikk å beskytte de mørkhudede libyerne – mange fra sør Libya – fra den velkjente arabiske rasismen mot svarte. Tawhargha stammen har lidd betydelige overgrep etter Gaddafis fall. Bortimot alle av de 45 dødsdømte mennene er mørkhudede libyere fra Tawharga stammen.
Militsgrupperinger ser ut til å gå særlig hardt tilverks mot grupper og mennesker som var kjent som Gaddafi tilhengere. Eksempelvis sitter en lang rekke mennesker fengslet nettopp derfor, mange helt siden 2011 og uten lov og dom.
Lokale rapporter tilsier at det er omkring 30 000 mennesker som sitter fengslet i Libya, hvorav de fleste er tidligere støttespillere av Gaddafi. De fleste er fengslet uten rettergang og har sittet i fengsel siden 2011. Blant dem finner vi kvinner så gamle som 80 år og barn så unge som 15 år. Det forekommer horrible voldtekter i fengslene styrt av Ghnewa og Kara, og kvinner er tvunget til å føde under kummerlige forhold. Samme hvor mye man rapporterer saken til Amnesty eller andre organisasjoner, skjer svært lite.
Ifølge kilder på bakken i Libya, er en av de andre fangene fra Ain Zara A saken er fra Misrata og er en tidligere støttespiller av Gaddafi. Han heter Mohammed Amin, ble bortført og tvunget under tortur til å tilstå forbrytelser begått i 2011. Blant fangene finner vi også Ali Ousman Marzouk, far til to barn på 7 og 9 år.
Guttene på dette bildet er blant de 45 mennene dømt til døden i Ain Zara A fengselet. De ble, ifølge lokale vitner, bortført fra Nasser-gaten i Buslim. De tilhører begge Tawharga- og Fazan-stammene og ble angivelig arrestert i sammenheng med militsens forsøk på å renske landet for mørkhudede libyere.
En mann som satt i fengsel med disse guttene bekreftet den umenneskelige torturen av dem. Vitnet bekreftet også at grunnen til arrestasjonen var at Buslim ikke ønsker mørkhudede libyere i landet.
Militsenes fryktregime: Seksuelle overgrep, tortur og drap
Lokale rapporter fra Libya fremstiller militsene som notoriske kriminelle og hovedarkitektene bak utstrakt bruk av tortur, seksuelle overgrep, trusler og vold. Angivelig doper de ned innsatte for å få dem avhengige av harde stoffer og begår overgrep mot sivilbefolkningen for å spre frykt.
Libyske Facebook sider flyter over av voldelige bilder etter tortur, lemlestede mennesker og så videre. Ikke ulikt den type korsfestelser og annet som fra 2014 kom i kjølvannet av ISIS fremvekst i Syria. Også Youtube oversvømmes av bilder som viser overgrep og videoer av sivile som beskriver lovbrudd. Libyere ber FN om å gripe inn, ikke bare med fordømmelser, men med handling.
Militsene skal angivelig spore opp mødrene og søstrene til de innsatte for å voldta og true dem. Store mengder av bildene som sirkulerer på sosiale medier viser halshugginger, tortur, voldtekter og krigsforbrytelser.
Disse bildene og de utallige personlige historiene til vanlige libyere forteller en morbid historie om hvilke overgrep som er begått etter 2011. Dette skjer mens FN og EU «beklager overgrepene» og det såkalt «internasjonale samfunn» – hvilket betyr USA, Frankrike og England – ser stilltiende på.
Mange reagerer og sier ifra, intet skjer
Det finnes flere uttalelser i media vedrørende disse problemstillingene og slike overgrep blir jevnlig fordømt på humanitært grunnlag, også av FN. Mange ber det internasjonale samfunnet om å ta ansvar for den NATO-støttede ødeleggelsen av Libya som startet i 2011.
FN, i form av sin libyske fredsbyggende operasjon, United Nations Support Mission in Libya (UNSMIL), har gitt uttrykk for «sterk fordømmelse av militsenes bruk av vold og trusler, samt deres sabotasje av Libyas uavhengige institusjoner».
Denne uvanlig kraftfulle og modige fordømmelsen ved bruk av ordet «milits», kom i en nylig uttalelse fra UNSMIL. Videre sa man at «medlemmene av brigader som jobber under innenriksministeren og den libyske regjeringen (Government of National Accord) angriper uavhengige institusjoner og hindrer dem fra å fungere effektivt, ifølge The Libya Herald.
FN, i form av sin libyske fredsbyggende operasjon, United Nations Support Mission in Libya (UNSMIL), har gitt uttrykk for «sterk fordømmelse av militsenes bruk av vold og trusler, samt deres sabotasje av Libyas uavhengige institusjoner»
Denne uvanlig kraftfulle og modige fordømmelsen ved bruk av ordet «milits», kom i en nylig uttalelse fra UNSMIL. Videre sa man at «medlemmene av brigader som jobber under innenriksministeren og den libyske regjeringen (Government of National Accord) angriper uavhengige institusjoner og hindrer dem fra å fungere effektivt, ifølge The Libya Herald.
Flere forsøker nå å få Den internasjonale straffedomstolen til å tiltale Haitam Al Tajouri, militslederen som ignorerte det libyske rettsvesenet da de frikjente de 45 dødsdømte mennene. Man ønsker også å tiltale Tripolis beryktede krigsherrer, Ghnewa al Kikli og Hashim Bishir, Osama Al Jwilli and Al Raouff Kara.
Arbeidet med å få stoppet disse militslederne er pågående lokalt, men mange opplever at Amnesty og andre vestlige organisasjoner gjør svært lite. Generalsekretæren ved FNs organ for Internasjonalt Samarbeid, Eya Essif, har uttalt at FN planlegger å sende en uavhengig og upartisk internasjonal kommisjon til Libya for å etterforske utviklingen i landet.
Les om Libya på steigan.no.
