Krimkrigen 2018

2
Sevastopol, Krim, 2017. Shutterstock.

Av Ane Hoel.

NATO bruker folkeavstemningen i den autonome republikken Krim for alt det er verd i sin krig mot Russland på norsk jord. Den lovløse tilstanden i Ukraina etter kuppet i 2014 gjorde det mulig for Krim å forfølge sitt gamle ønske om å slutte seg til Den russiske Føderasjonen, uttrykt i folkeavstemning allerede i 1991 etter oppløsingen av Sovjetunionen.

For dette skal befolkningen på 2,5 millioner straffes av dem som regisserte kuppet på Majdan, USA og EU. Krim-passet er ikke gyldig i Vesten, økonomisk boikott gjør at du verken kan trekke kortet eller ringe hjem når du er på besøk, slik jeg nettopp har vært. Fascistene i Ukraina driver fremdeles sitt skitne spill mot Krim uten noen oppmerksomhet i norske medier.  Lederen for parlamentet; Andreij Parubij hyller Hitler.

Den 25. mars i år var krimtråleren «Nord» som vanlig på fiske i Azovhavet. Både Krim og Ukraina har rett til fiske her. Men denne dagen skulle bli spesiell for mannskapet på ti; «Nord» ble regelrett kidnappet og ført til ukrainsk havn. Kaptein Wladimir Gorbenkow ble truet med fem års frihetsberøvelse og ført til Hersoner i Vest Ukraina. Tilbake på tråleren satt, og sitter fremdeles, de ni fiskerne. Fangsten på 6 tonn fikk de – og får de fremdeles, verken levere eller dumpe. De har forbud mot å dusje og bruke toilettet. Etter hvert har de fått noe mat og vann. Flere er syke, men får ikke legetilsyn. Passene er konfiskert og Ukraina vil tvinge fiskerne til å frasi seg sitt statsborgerskap i Krim. Verken myndighetene på Krim eller russerne har fått Ukraina til forhandlingsbordet. Hvor er FN?  Hvor er Amnesty? Hvor er den nøytrale Helsingforskomiteen? Er det greit at befolkningen på Krim er fratatt det som i følge Bertolt Brecht er den viktigste delen av mennesket, nemlig passet?

Vedtaket i FN om ikke å anerkjenne Krims valg, kom etter få dager og var et bestilt svar på Ukrainas spørsmålstilling, regissert av kuppets bakmenn. FNs fortløpende negative opplysninger om Krim stammer alle fra samme. Observatører fra FN er velkomne på Krim. De har ikke vært her. Hvordan kunne de ellers ha unngått å rapportere om fiskerne som er etterlatt i en umenneskelig situasjon, og om Ukrainas sabotasje av vann- og elektrisitetsforsyning på Krim høsten 2014? De har hatt god tid.

Sabotasje og terror

Krim fikk til 2014 80 prosent av sin vannforsyning fra Ukraina. Det var først og fremst matproduksjonen nord i landet som måtte lide da Ukraina kuttet vannet. Mais- og risproduksjonen måtte legges ned og bøndene gikk konkurs. Da Ukraina gjennom terroraksjoner slo ut strømforsyningen på Krim i november 2014, ble befolkningen, skoler og sykehus etterlatt i kulda i 4-5 dager før russerne gjennom en storstilt hjelpeaksjon skaffet aggregater som gav folk strøm noen timer i døgnet i vintermånedene som fulgte.  Denne krigen Ukraina førte og fører mot naboen, hører vi ikke om i norsk presse. Vi hører heller ikke at Siemens har bygget tre nye kraftverk som gjør at Krim i dag er selvforsynt med elektrisk kraft.

Multietnisk

Ukrainsk terror, sabotasje og stengte grenser har imidlertid ikke den ønskede virkning. På Krims side er grensen åpen, i sommer økte befolkningen med 7,5 million. 5,5 million turister kom bilveien over den nye brua fra Russland, som Ukraina for øvrig truer med å sprenge. 1 million kom likevel fra Ukraina. Krim har vært og er fremdeles et multietnisk samfunn med 173 nasjonaliteter. Disse har familiebånd til mange land i Vesten. De offisielle språkene er i dag russisk, ukrainsk og krim-tartarsk. Fra 1991 til 2014 var det kun ukrainsk som var det offisielle språket. Og det i et samfunn med 65% russere.

Annen verdenskrig kostet befolkningen på Krim dyrt. Tyskerne hadde over 100 konsentrasjonsleire på Krim. Der ble over tohundretusen mennesker drept på det mest bestialske. Ikke én familie er uberørt. Et stort minnesmerke med museum er i fjor åpnet utenfor hovedstaden Simferopol. Vel verd et besøk.

Også på andre måter er denne befolkningen traumatisert. I 1941 ble tusenvis av krim-tyskere, -bulgarere, -grekere, -italienere og andre familier av blandet etnisk herkomst tvangsflyttet til Kashakstan, Usbekistan og nord til Sibir. I 1944 skjedde det samme med krimtartarene. Mange vendte aldri tilbake.

Krim-tyskeren Yurii Hempels (1958) familie var blant dem som ble deportert til Kashakstan i 1941. Familien kom fra hverandre og fant aldri sammen igjen.

Georg Baxter (1804 – 1867). Beleiringen av Sevastopol 1853–54.

Den lange veien hjem

Ved Sovjetunionens oppløsning i 1991 var returen igang for de overlevende og deres etterkommere. Året etter vendte Hempel tilbake til Krim med moren. Sammen med andre begynte han et møysommelig arbeid for at Ukraina skulle rehabilitere og yte hjelp til de hjemvendte. Folk strømmet tilbake. Krimtartarene samlet seg i bosettinger uten infrastruktur som vann, strøm, transport og skoler. Hempel hadde i årene som fulgte møter med alle presidentene i Kiev, planer ble presentert for hva som måtte gjøres. Men ingenting skjedde.

Med valget om å slutte seg til Den Russiske Føderasjonen i 2014 åpnet muligheten seg. Etter ett og et halvt år utstedte Putin et dekret om rehabilitering av de forviste, fulgt av et føderalt infrastrukturprogram verd mange millioner rubler. I dag får de som er vent tilbake tildelt gratis leilighet eller egen tomt, vann og gass. Barnehage og skole er gratis for alle på Krim. De provisoriske landsbyene får etterhvert vann og elektrisitet. Over tusen forespørsler venter nå på behandling. Yurii Hempel er i dag leder av Komiteen for interetniske relasjoner i Ministerrådet i republikken Krim. Han, hans familie og folket på Krim har gått en lang vei.  Hvem er vi som nekter dem å fortelle sin historie?

NATOS krig mot Russland bekymrer alle som husker at vi har mye å takke russerne for, og alle som ønsker fredelig sameksistens mellom folkene. Sanksjonene mot Krim for å velge sin egen vei slik Norge selv gjorde i 1905, er en uverdig krenkelse av et hardt prøvet folk. Legg neste ferietur til Krim! Se, lær og lytt til mennesker med en annen historie enn vår egen.  Slik bygger vi freden.

Ane Hoel


 

 

Denne artikkelen er refusert av Aftenposten, Klassekampen “har ikke plass”, Dagsavisen, Nordlys, Hamar Arbeiderblad og Nationen.

KampanjeStøtt oss

Kommentarer

  1. Puzzler says:

    “Fra 1991 til 2014 var det kun ukrainsk som var det offisielle språket.”
    Dette er vel ikke helt riktig. I 2012 fikk Janukovitsj gjennom en lov som sa at russisk skulle være likestilt med ukrainsk som offisielt språk – i alle fall i deler av landet.
    Etter at Maidan-regjeringen kom på plass i 2014, var det første den gjorde å erklære Janukovitsj lov for ugyldig; Ukrainsk skulle igjen være det eneste offisielle språket. Dette var dråpen som fikk det til å renne over for den russisktalende delen av befolkningen.

Fortsett diskusjonen på forum.steigan.no

Deltakere