Frankrike: sju av ti har ingen tillit til Macron

0

President Emmanuel Macron har mistet det meste av glansen. Ifølge de siste meningsmålingene som er gjennomført av Kantar Sofres for Le Figaro er det nå 71 prosent som har null tillit til ham, mens bare 26 prosent sier at de har tillit til ham. I juni 2017 var tilliten på 57 prosent og mistilliten på 36 prosent. Det er vanlig for franske presidenter å miste tilliten ganske raskt, men Macron gjør det verre enn de fleste av dem. Det er bare hans forgjenger, den svært upopulære François Hollande som har gjort det verre. På samme tidspunkt i sin karriere hadde han bare tillit fra 21 prosent av sine landsmenn.

Macrons karriere er svært spesiell. Han kom fra det store intet og klarte i løpet av noen få måneder å demontere det tidligere så mektige Parti Socialiste og bli den kandidaten det etablerte Frankrike brukte for å så Marine Le Pen.

Finanskapitalens mann

Macron er en tidligere bankmann, som gjorde en lynkarriere i bankhuset Rothschild før han gjorde en tilsvarende lynkarriere i politikken. Han er utdannet ved det franske eliteuniversitetet ENA, École nationale d’administration, som er rugemaskin for franske toppolitikere, toppsjefer og byråkrater.

Han ble økonomiminister i Manuel Valls regjering (Sosialistpartiet). Der ble han raskt forhatt i fagbevegelsen for sin loi Macron (2015) som tok sikte på drastisk å redusere offentlige tjenester og erstatte dem med private, og for å knekke arbeidstidsbegrensningene i tariffavtalene. Til og med i det svært borgerlige Sosialistpartiet ble dette stram kost, og loven måtte tvinges gjennom i parlamentet ved dekret. Tusenvis av arbeidere demonstrerte mot denne loven som de med god grunn oppfattet som en arbeiderfiendtlig lov.

En «bevegelse» av tynn luft

Macrons støttespillere lagde en partiliknende «bevegelse» som bare ham fram til makta. Den ble kalt En Marche! (eller La République en March) og hva den sto for var heller diffust. Hvem var ‘Les Jeunes avec Macron’ som oppsto ut av samme tynne luft? De presenterte seg som unge og dynamiske. Fransk presse kalte dem ”europeister”, og flere journalister stilte spørsmålet om hvor de egentlig kom fra. Det var mye Facebook og sosiale medier og lite reell folkebevegelse.

Sosialt var det toppledere og toppintellektuelle som er de største velgergruppene til Macron. Blant arbeiderne hadde han stusselige 9% oppslutning. Kampanjen hans ble ganske riktig skapt av reklamefolk i et byrå som kaller seg Steele and Holt, og som er alt annet enn transparent. Eierforhold og bakgrunn går ikke fram av nettsidene deres. Det som derimot går fram av deres profil på LinkedIn er at de er fullt og helt en del av finanskapitalens indre sirkler.

Bare 15 prosent av velgerne bak seg

La République en March (LREM) vant parlamentsvalget i Frankrike, og presidenten vil kunne styre Frankrike nærmest som en konge. Seieren var knusende, men LREM fikk bare 7,3 millioner stemmer av 47,6 millioner velgere, altså bare 15%. Likevel sikret de seg minst 350 seter eller 60% flertall i nasjonalforsamlinga.

Ingen kraft til sitt store prosjekt

Emmanuels store drøm, på vegne av sine oppdragsgivere, har vært å skape et føderalt Europa med Tyskland og Frankrike i spissen. Til det trengte han et nært samarbeid med Angela Merkel, men nå har også hun mistet glansen og er på vei ut av tysk politikk. Så upopulær som han er hjemme og uten allierte har ikke Macron lenger kraft bak seg til dette prosjektet. Det betyr ikke nødvendigvis at han har gitt det opp. Macrons lojalitet er ikke til velgerne, men til den finanskapitalen som skapte ham.

 

Mer om Emmanuel Macron på steigan.no.

 

___________________________________________________
Dersom du vil støtte steigan.no kan du bruke betalingsløsningen vår: https://betaling.steigan.no/
En annen mulighet er å overføre til donasjonskontoen vår via nettbank: 9001 30 89050
Du kan også vippse til: 116916

Tusen takk!

Forrige artikkelEr mobiltelefoner kreftframkallende?
Neste artikkelIndia med dobbelsmell for USA
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).