Fagbevegelsen vil lede utmarsjen fra EØS-avtalen

3
Halvor Fjermeros

Av Halvor Fjermeros.

Nei-til-EØS-vedtaket i Bergen vil trolig snu Fellesforbundet fra ja til nei. Fagforbundet kan følge etter, og vips er over halve LO mot EØS. En oppdemmet EØS-motstand i Arbeiderpartiet kan briste. Acer-saken ga en forsmak på hvilken kraft som kan slippes løs.  

Det som har snudd styret i Fellesforbundets største industrifagforening, avdeling 5, er at Tariffnemnda nylig har latt seg presse av Eftas overvåkingsorgan ESA til å overstyre Verkstedoverenskomstens bestemmelser om godtgjørelse for kost og losji under reise for arbeidere. Dermed har EU-systemet gitt arbeidsgiverne i Norsk Industri medhold i et krav som har stått på forbundets dagsorden siden 2013. Styrevedtaket gir uttrykk for den frustrasjon som fins i store deler av den eksportbaserte industrien i Norge:  https://frifagbevegelse.no/magasinet-for-fagorganiserte/-si-opp-eosavtalen-krever-fellesforbundets-storste-avdeling-6.158.589306.5e4cca9b02

Handslag for sosial dumping 

Lederen i Fellesforbundets avd. 5, Roar Abrahamsen, har vært et anker for EØS-avtalen i LO. Til Klassekampen sier han at det har vært «det næringspolitiske og industripolitiske spørsmål som har gjort at vi har sagt ja. Nå har balansepunktet til arbeidslivspolitikken tippet.» I vedtaket er dette stilt skarpt: «Ønsker Norsk Industri å beholde EØS- avtalen kan ikke avtalen brukes som middel i en lavlønnsstrategi som fremmer sosial dumping.»

Konserntillitsvalgt i Aker og forbundsstyremedlem, Atle Tranøy, heller riktig nok kaldt vann i blodet på dem som tror at styrevedtaket i Bergen fører rake veien til et nei til EØS i forbundet hans: «Det var overraskende, men det er en smule forhasta å trekke konklusjonen om at et vedtak i styret i avdeling 5 kommer til å snu flertallet i Fellesforbundet», sier han til Fri Fagbevegelse.

Det er ingen tvil om at brannkorpsene i både Arbeiderpartiet og LO-ledelsen vil rykke ut. Det er nok å vise til motstanden mot vedtaket fra Jørn Eggum, Fellesforbundets leder som sjøl kommer fra avdeling 5 i Bergen, slik han gir uttrykk for det i Klassekampen. Der gjentas det gamle refrenget om å utnytte «handlingsrommet» i EØS-avtalen. Men det er en fortelling som begynner å virke ganske søvndyssende på faglige tillitsvalgte i deres daglige kamp mot sosial dumping.

LOs dominobrikker

Roar Abrahamsen er ingen hvem som helst i Fellesforbundet. Han «har integritet når han snur i dette spørsmålet», sier Boye Ullmann til Frifagbevegelse.no. Han er ansatt i Fellesforbundet og faglig leder i Nei til EU og mener det er få argumenter igjen for EØS nå når verftssaken er tapt.

Det er med hårfine flertall Fellesforbundet har unngått nederlag i EØS-saken tidligere. I tillegg kommer det faktum at Norsk Transportarbeiderforbund med sine 20.000 medlemmer med stor sannsynlighet vil fusjonere med Fellesforbundet innen landsmøtet neste høst. Det vil øke dagens medlemsmasse til 162.000, og det vil konsolidere neisida med transportarbeiderdelegatene som har et klart nei til EØS-vedtak i ryggen. Et nei-flertall kan allerede være sikret hvis avd. 5 holder fast ved sitt vedtak også i medlemsmøte. Her har de oppbacking fra LO-klubbene i Aker som på en konsernkonferanse i fjor vår henstilte LO-kongressen om å arbeide for et alternativ til EØS-avtalen.

Det ligger en dominoeffekt på lur i LO her. På landsmøtet i Fagforbundet i fjor ble det gjort et vedtak som er så nær det går an å komme et nei til EØS uten å si det rett ut. Det ble utstedt en advarsel: «Utviklingen av EØS-­avtalen har fått et omfang som går langt utover det som ble forespeilet da avtalen ble inngått. Norske myndigheter må derfor sørge for en grundig gjennom­gang av avtalen for å sikre den norske arbeidslivsmodellen.» Og i vedtaket stilles denne forutsetningen:

  • Kreve at ILO-konvensjoner, norske tariffavtaler og norsk arbeidslivs­lov­givning gis forrang foran EU-regler.

I verftssaken, som i Holshipsaken overfor havnearbeiderne tidligere, har EU-systemet overkjørt norske tariffavtaler. Grunnen til at Fagforbundet ikke har sagt nei til EØS må forstås som en uskreven avtale i LO om å lytte til «frontfagene» og eksportindustriens råd. Hvis det rådet snur til et nei, vil Fagforbundets 365.000 medlemmer supplere Fellesforbundets 162.000 (forutsatt transportarbeidernes tilslutning) og til sammen utgjøre 527.000 medlemmer, godt over halvparten av LOs samla medlemstall.

Ekkoet fra Acer-saken

Sist vinter ble både LO-toppen og Arbeiderpartiet utsatt for rystelser av ukjent styrke da grasrotopprøret fra industri-Norge mot EUs energibyrå Acer slo inn over Youngstorget.  Den kraftforedlende industriens tillitsvalgte advarte mot den EU-overstyring som en tilslutning til Acer ville medføre. Fellesforbundet ventet i det lengste med å ta stilling, men kom til sist ut av skapet og bidro dermed til at LO-sekretariatet krevde nei til Acer. Dermed var kollisjonskursen satt mot Ap-lederne Gahr Støre og Barth Eide som trosset 122 ordførere fra eget parti som sa nei til Acer og et flertall av fylkeskonferansene som gjorde det samme. Ap-ledelsens overkjøring av både LOs råd og partidemokratiet skapte sår som neppe vil få anledning til å gro igjen.

En indirekte «Acer-sjølkritikk» kom i sommer da Aps stortingsgruppe gikk inn for å legge ned veto mot EUs Jernbanepakke IV. Det kom etter skarpe advarsler og trusler om utmelding fra Arbeiderpartiets egne tillitsvalgte i Jernbaneforbundet. I kjølvannet av Acer-saken kommer nå også kampen om EUs arbeidsmarkedsbyrå ELA der blant andre nestleder Hadia Tajik har åpnet for et Ap-nei.

Døra ut av «handlingsrommet»

Arbeiderpartiets ledelse har med stadig stigende stemmevolum forsøkt å selge drømmen om det norske handlingsrommet i EØS. I det har de hatt støtte fra LO-toppen og særlig fra Fellesforbundets ledelse. Men fra å være ivrig opptatt med å innrede dette handlingsrommet, ser det nå ut som om flere og flere av partiets medlemmer, og da særlig de faglig aktive, er mer opptatt av å finne utgangsdøra fra dette rommet. Det kan bli hard trengsel ved den døra før stortingsvalget i 2021.

Vi går i sannhet spennende tider i møte.

 

 

Først publisert på bloggen til Halvor Fjermeros.

 

KampanjeStøtt oss

Kommentarer

  1. baluba says:

    Hvor mange år kan en utmeldelse treneres? Til 2030? En husmannsavtale med et gjemt og glemt “handlingsrom” er ikke mye å trakte etter. Hvordan kunne vi stelle oss slik at vi har masse varer - fisk, olje gass osv som vi ikke tror vi vil få solgt? Velgerne blir i det minste fortalt dette og ennå tror de fleste på det. Det indre marked - Kan noen forklare meg på hvilken måte det gavner oss - og - ikke minst, hva dette trollet er for noe?

  2. ABC says:

    Vi går mot proteksjonisme. Og nasjonale geografiske grenser blir inn men med et godt samarbeid med våre naboer håper jeg. Er det så ille?

  3. olavboye says:

    Myten om EØS-avtalen som nasjonalt kompromiss
    Det er et solid flertall mot norsk deltakelse i den europeiske union - EU, samtidig kan et flertall i folket akseptere EØS-avtalen. Fra tiden før Gro Harlem Brundtland undertegnet den famøse avtalen ble den presentert som et nasjonalt kompromiss, som vi måtte leve med hvis ikke flertall i folkeavstemmingen stemte for norsk medlemskap i EU. Det ble påstått at EØS-avtalen var nødvendig for at norsk næringsliv skulle kunne selge sine varer og tjenester til EU-statene, noe som senere er tilbakevist i en solid rapport fra Menom.
    Det var de europeiske storselskapene gjennom sin lobbyorganisasjon, European Roundtable of Industrialist, som utarbeidet en rapport om hvordan EU kunne utvikle et indre marked, et europeisk økonomisk samarbeid (EØS) til beste for storselskapene. Det førte til Enhetsakten, den første store oppdateringen etter Romatraktaten. EØS-avtalen regulerer samhandel og andre økonomiske forhold mellom EU og EFTA-landene. Avtalen innebærer at EFTA-landene som har sluttet seg til avtalen, deltar på lik linje med EU-landene i det indre marked. Dermed underordner de seg EUs regler om konkurranse og de fire friheter – fri flyt av varer, tjenester, arbeidskraft og kapital. I følge EØS-avtalens protokoll 35 skal EUs rettsakter gå foran nasjonalt lovverk dersom det er motstrid.
    Etter at statsminister Gro Harlem Brundtland den 13. juni 1988 sendte ut et rundskriv til alle departementene om at fra dags dato skulle alle nye lover og forskrifter i Norge harmoniseres med EUs rettsakter. Det skjedde seks år før EØS-avtalen trådde i kraft uten at det skapte noen debatt eller protester. Når EØS-avtalen trådde i kraft 1. januar 1994, innehold avtalen 256 rettsakter, det vil si forordninger, direktiver og dommer fra EU-domstolen. I dag er det mer enn tretten tusen med stort og smått. EØS-avtalen har gjennom årene blitt kraftig utvidet og er noe helt annet i dag enn i 1994. De som mente at EØS-avtalen var et nasjonalt kompromiss i 1994, må ta opp sitt standpunkt til ny vurdering i dag. På grunn av hovedsakelig EØS-avtalen, men også sytti andre avtaler med EU, er Norge i dag mer involvert i EUs føderale utvikling, enn det som ble avvist av flertallet i folkeavstemmingen i 1994.
    Om lag tjue prosent av tillitsvalgte og medlemmer i Nei til EU er for EØS-avtalen og mener tydeligvis det fortsatt er et nasjonalt kompromiss vi kan leve med, eller i bestefall at den er et nødvendig onde til det beste for vårt næringsliv. De innser kanskje at prisen vi betaler er rasering av faglige rettigheter, velferdsordninger og folkestyre, men de hevder vi ikke har noe valg. De såkalte nei-partiene SV og SP satt i regjering med Arbeiderpartiet fra 2005 til 2013 og styrte landet med basis i EØS-avtalen. Slike erfaringer skaper ikke akkurat tillit til de som samtidig hevder de vil ha sagt opp EØS-avtalen.
    I EU påstår de at Norge og de andre nordiske landene har for sjenerøse velferdsordninger og for gode lønns- og arbeidsbetingelser. Det er ødeleggende for EUs konkurranseevne. I 2000 vedtok EU den såkalte Lisboastrategien, om at EU i løpet av ti år skulle utvikle den mest dynamiske økonomi og bli den mest konkurransedyktige blokken på den globale arena. EU lykkes overhode ikke med denne målsetningen og la skylden på fagbevegelsen som motsatte seg nødvendig nedbygging og harmonisering til lønns- og arbeidsvilkår i andre land og verdensdeler.
    Det er ingen tvil om at Lisboatraktaten i virkeligheten er det avviste føderale grunnlovsforslaget. Fra 1. desember 2009 er ikke EU lengere en medlemsorganisasjon, men en føderal statsdannelse under oppbygging. Norge er særdeles godt tilpasset Lisboa-traktatens krav om markedsliberalisme som det eneste politiske retningen for EU. Margaret Thatcher påsto at «there is no alternative» - det er ingen alternativ, det er nå grunnlovsfestet i Lisboa-traktaten.
    Norge er klar for deltakelse i en framtidig føderal stat – Europas Forente Stater. De fleste byggesteinene er på plass, men det gjenstår noen solide kampsaker, som hvem skal styre inntektene fra skatter og avgifter. Det er i forhold til EUs føderale prosjekt vi må se EØS-avtalen. Det er ikke noe nasjonalt kompromiss, men de mange politiske sakene som er lagt inn i EØS-avtalen, er vesentlig del av politikken for å få en føderal stat på plass en gang i framtiden.
    EU har i alle år fulgt en strategi med små skritt for ikke å skape debatt og protester mot den politiske utviklingen. Derfor har vi fått nummererte pakker og direktiver, for at en helst ikke skal se helheten i prosessen. Det er tragisk at EU-motstanderne her hjemme lojalt har valgt å følge EUs strategi ved å ha fokus på en og en sak av gangen. Jernbanepakke 4 høres ikke så galt ut, men det gir et sterkere bilde når en snakker om en samlet jernbaneprivatisering. EU-motstanderne i Nei til EU og de politiske partiene må skifte strategi og sette alle rettsaktene inn i en sammenheng og dokumentere at de fører fram til en føderal statsdannelse.
    Sjølsagt skal vi kreve oppsigelse av EØS-avtalen, men ikke som et nasjonalt kompromiss i vårt forhold til EU, men som et vesentlig element på veien mot Europas Forente Stater. Det vil skape stor motstand mot EU og ikke minst EØS-avtalen og alle politiske partier må ta opp sine standpunkter til EU og EØS-avtalen til en kraftig revurdering. Det er stor motstand mot EUs føderale utvikling i alle EU-statene og det er liten tvil om at det også er situasjonen i vårt land. La oss få en meningsmåling som stiller spørsmål om ja eller nei til at Norge skal opphøre som sjølstendig nasjonalstat og bli delt inn i regioner i det planlagte Europas Forente Stater. Resultatet av en slik meningsmåling vil gi kampen mot EU en helt ny dimensjon.
    Noen vil hevde at Norge ikke er medlem i EU og derfor ikke er aktuell kandidat til å bli en del av det føderale Europa. For det første glem medlemskap, det gikk ut på data 1. desember 2009 når Lisboa-traktaten trådde i kraft. På grunn av EØS-avtalen og omfattende EU-tilpasning for øvrig er vårt land godt tilpasset den føderale utviklingen. Vi er faktisk mer tilpasset enn flere av dagens EU-stater, ikke minst på grunn av vår markedsliberalistiske politiske elite, med Høyre og Arbeiderpartiet i spissen. En metode som kan benyttes for å få Norge på plass i framtidens føderale EU, kan vi lese oss til i Naomi Klein glimrende bok: Sjokkdoktrinen.
    Det er grunn til å tro at flertallet av folk i vårt land vil forstå alvoret når de rammes av krisekapitalismen og en brutal sjokkbehandling av landets økonomi, som rammer velferdssamfunnet og våre demokratiske rettigheter enda hardere Vi kan ikke sitte stille og vente på en slik dramatisk utvikling. Vi må forstå den alvorlige politiske utfordringen og ta debatten og deretter valg av en ny strategi nå mens vi ennå har valgmuligheter. Den utfordringen må først og fremst tas av de politiske partiene. La oss knuse myten om at EØS-avtalen er et nasjonalt kompromiss. Vårt alternativ må være et Europa av små og store sjølstendige stater, som solidarisk samarbeider i respekt for folkestyre og de politisk valg som tas i de enkelte europeiske landene, som i resten av verden. Vi må stoppe utviklingen av EU som en føderal supermakt. Vi trenger ikke enda en imperialistisk stormakt som terroriserer folk og land de ikke kan kontrollere ut fra interessene til egne storselskaper og finansinstitusjoner.

Fortsett diskusjonen på forum.steigan.no

Deltakere