– NATO: Ein stadig farlegare allianse

I foredraget «NATO: Ein stadig farlegare allianse» sier Jon Hellesnes at NATO er aggressoren i konflikten med Russland, og at Norge kan bli ofret som en slagmark i stormaktsspillet.

Arrangøren «Fredsaktivisme i Bergen og ellers på Vestlandet» (Aksjon mot NATO-øvelsen Trident Juncture, IKFF og Stopp NATO) hadde hentet filosofen Jon Hellesnes til Bergen for å snakke om NATO. Arrangementet på Litteraturhuset redag 5. oktober var en oppkjøring til demonstrasjonene mot NATO-øvelsen «Trident Juncture 2018» som finner sted i flere byer 20. og 27. oktober.

En stormakt har andre interesser enn et lite land

Hellesnes innledet med å påpeke at det for et lite land alltid er farlig å være alliert med en stormakt. Dette skaper en asymmetrisk militærallianse. Her dro han linjene helt tilbake til antikken. Dette var allerede et tema i det store verket om Peloponneskrigen (431–404 f.Kr.) av Thukydides. Interessene til en stormakt er annerledes enn interessene til et lite land.

Han refererte videre til Ola Tunander (fredsforsker ved PRIO), som på 1980-tallet skrev om «US military strategy», som gikk ut på å gjøre et lite NATO-land til slagmark av taktiske grunner, for så å slå uventet til fra en annen kant.

Dette er helt i samsvar med grunnsynet til den tidligere amerikanske presidentrådgiveren Zbigniew Brzezinski. Hans syn på små NATO-land kommer klart til uttrykk i boken «The Grand Chessboard» (New York 1997, s. 58).

En karakteristisk Brzezinski-uttalelse er sitert i boken «Dovre faller» (Oslo 2014, s. 225):

«Den brutale sanninga er at Vest-Europa, og i stigande grad Sentral-Europa, i det store og heile er og blir eit amerikansk protektorat, med allierte statar som liknar på tidlegare vasallstatar og skattland.»

Med andre ord: Vasallstater (som Norge) må bare akseptere alt føydalherren (USA) finner på. De mest USA-servile i mainstream-media og i den norske politiske eliten kommer farlig nær en aksept av denne «Brzezinski-doktrinen».

Hvordan startet den nye kalde krigen?

Hellesnes gikk så videre til å svare på hvordan vi har havnet i dagens situasjon – som i praksis er en ny kald krig, minst like farlig som den forrige.

Her fant Hellesnes svaret hos bl.a. Georg Frost Kennan, en sentral utenrikspolitiker i USA under den forrige kalde krigen. Kennan sa at det å inkludere tidligere østblokkland i NATO var den mest skjebnesvangre feilen USA kunne gjøre. Han innså at dette var å gjøre Russland til fiende og å starte en ny kald krig.

I 1990 var det enighet mellom daværende leder for Sovjetunionen Gorbatsjov og USAs utenriksminister James Baker, om at NATO ikke skulle ekspandere. Bill Clinton brøt raskt med denne avtalen.

Dette synet ble bekreftet i 2014, under 25-års jubileet for murens fall, av sentrale aktører fra den gang: Henry Kissinger, Mikhail Gorbatsjov og Helmut Schmidt.

Den amerikanske militæranalytikeren og historikeren Stephen Cohen, og tidligere forsvarsminister under Bill Clinton, William Perry, er andre som i ettertid ser hvor galt dette bærer avsted.

Hva skjønner egentlig norske politikere?

Jon Hellesnes gikk så videre til å stille spørsmål om hvor mye norske politikere egentlig skjønner av hva som foregår. Er Erna Solberg og Frank Bakke-Jensens ord og handlinger et utslag av bevisste tanker og innsikt, eller opptrer de som ubevisste brikker på et amerikansk sjakkbrett?

Her trakk Hellesnes frem flere uttalelser som ikke akkurat ga svar på spørsmålet.

Hellesnes var også innom det særegne språket som politikerne bruker. En analyse av politikerspråket konkluderer med at «det er mulig å snakke uten å si noe.»

Det finnes et eget språk – «NATO-norsk» og «NATO-engelsk», som politikerne bruker i forsvarsspørsmål. Jens Stoltenberg behersker denne «NATO-engelsken» fullt ut, der han nærmest gir krigsretorikken en humanistisk klangbunn. Hellesnes måtte lete frem Orwells klassiker «1984» for å sjekke om politikerne nå har nådd et slikt nivå av «nytale» som Orwell beskriver.

Tendensen er klar: Når ledende, norsk politikere skal forsvare nye konfliktskapende tiltak snakker de «NATO-norsk», og gir ordene en helt annen mening enn den normale ordbokdefinisjonen. Jmfr. diskusjonen om vi nå har utenlandske baser på norsk jord eller ikke.

Hvem står for de verste brudd på folkeretten?

Når Russland blir forsøkt stemplet som en internasjonal paria av NATO-alliansen, henvises det gjerne til folkerettsbrudd ved annekteringen av Krim.

Men som Hellesnes påpekte så er dette i tilfelle et mindre alvorlig folkerettsbrudd enn de USA står for. Hellesnes fremmhevet Ståle Eskelands bok «De mest alvorlige forbrytelser» som en kilde. Hellesnes trakk opp linjene fra de siste 20 årene, og kom innom Bush bruk av hemmelige torturfengsler, Obamas dronekrig osv. Konklusjon: USA er den verste forbryteren mot folkeretten i løpet av den siste generasjonen.

Dermed blir «Krim-doktrinen» bare en unnskyldning for ikke å opprettholde normale relasjoner til Russland.

Økt mulighet for at a-våpen blir brukt

Den pågående militære opprustningen som NATO er pådriver for har gjort trusselen om en atomkrig langt mer alvorlig. Den nye generasjonen av «taktiske» atomvåpen (B-6112) kan droppes av kampflyene F-35.

Er norske politikere klare for å utruste de norske kampflyene med a-våpen? Under den forrige kalde krigen skjønte politikerne at bruk av a-våpen var altfor farlig. Men hva nå?

Den nye generasjonen a-våpnen øker sjansen for at de vil bli brukt, og de gjør verden til et farligere sted.

I følge Hellesnes er «Trident Juncture 2018» en aggressiv markering av stor betydning.

Her kan du lese foredraget som Jon Hellesnes holdt på Litteraturhuset i Oslo 9. april 2018 med tittel: «NATO-basen Norge – oppmarsjområde for neste storkrig?»