oss 100 kroner!
«Fremmedkrigeren» Jan Egeland og den «nye fasen»
Av Eva Thomassen.
Humanisten som aldri er fornøyd. Humanisten med de store metaforene. Desinformatoren som til slutt måtte snakke sant. Jan Egeland trekker seg som FNs nødhjelpskoordinator for Syria, dagen etter at FNs spesialutsending Staffan de Mistura gjorde det samme.
Egeland sier at jobben ikke en gang er halvgjort, men at han trekker seg fordi krigen går inn i en ny fase. Videre sier han det har vært for mange tilbakeslag. Egeland påstår at det er tilfeldig at han trekker seg samtidig med at De Mistura. Egeland opplyser han skal fortsette med å være generalsekretær for Flyktninghjelpen.
I september 2015 ble Jan Egeland utnevnt av FNs generalsekretær som seniorrådgiver i de syriske fredsforhandlingene, med fokus på humanitær tilgang og beskyttelse av sivile. Jan Egeland tiltrådte stillingen som generalsekretær i Flyktninghjelpen 12. august 2013.
Fra 2011 til 2013 var Egeland direktør i Human Rights Watch Europe og en av visedirektørene i hovedorganisasjonen. Hva kan det komme av at Egeland slutter med jobben han påtok seg i 2015 og som han selv sier «ikke en gang er halvgjort»?
«Ny fase»
Selv begrunner han det med at han slutter fordi krigen er inne i en ny fase. Hvilken fase er så det? Han sier også at han er ikke i halvveis med jobben han skulle gjøre i Syria. Hvilken halvpart er det han ikke har gjort ferdig sier han ikke. La oss ta en titt på den «nye fasen» Egeland snakker om og som gjør at han finner det formålstjenlig å slutte.
Egeland har beskrevet situasjonen i Idlib nye metaforer som er ment å ramme hjertene våre. Han sier det er «langt flere babyer enn såkalte terrorister i Idlib». Dette sa han i september i år. Han kom med de samme setningene vi er blitt så fortrolige med før den syriske hæren skal befri områder. Han fremsto ikke som en som var på veg ut av jobben.
I et intervju med The Guardian sier Egeland 25.april 2018:
“My fear is the Syrian government will say the place is filled with ‘terrorists’ and therefore you can wage war like they did during the sieges in Aleppo and eastern Ghouta … Yes, there are bad guys wearing beards, but there are many more women and children and they deserve protection. You cannot wage war as if everyone is a terrorist, or else will it be a nightmare.”
Noe skjedde mellom september og oktober som ikke Egeland hadde forutsett. Heller ikke «verdenssamfunnet». Egeland og vi andre ventet på et kjemisk angrep. Som skulle utløse en mulig tredje verdenskrig. De varslede militære kampene i Idlib uteble. Det ble inngått avtaler mellom Tyrkia og Russland om sortering av terrorgruppene i Idlib.
Nå i oktober under en pressekonferanse han holdt sammen med de Mistura i Genève sa Egeland for første gang at det er terrorister i Syria. Han kunne ikke si «opposisjonsgrupper», «væpnede grupper», «moderate grupper», «parter» eller «såkalte terrorister» mer. Han måtte si terrorister og han måtte komme med et tall. Et altfor lite tall, men et tall. De Mistura og Egeland sa at det var 10 000 terrorister fra Al-Nusra i Idlib. Samt mange «militante grupper». Det ble for vanskelig å kalle alle for terrorister. Faktum er at det er over 100 000 terrorister i Idlib. Av disse er mellom 30-50 000 «fremmedkrigere».
Terroristene er fanget i ei felle
Faktum er at både Egeland, «verdenssamfunnet», «fremmedkrigerne» og de andre terroristene i Idlib er «fanget i en felle». De kommer ingen steder. Egeland opplyser at det er over 150 utenlandske bistandsorganisasjoner i Idlib, nærmere 100 syriske lokale NGO med penger fra stater som ønsker å knue «Assad-regimet» samt flere titalls FN NGOer. Det er 15 000 hjelpearbeidere i Idlib. Det er ikke rapportert fra Egeland at det er sult og sykdom blant terroristene. Han sier ikke som han pleier at det kommer «ikke mat og medisiner inn». Ingen av disse NGOene samarbeider med syriske myndigheter. De må forlate Syria sammen med Egeland. De jobber på vegne av landene som har invadert Syria. Hvilket betyr at de må sørge for at leiesoldatene får mat, medisiner, husvære, våpen og lønn. Det er våre skattepenger som går til å holde terroristene i Syria i stand til å krige mot flere lands hærstyrker i over syv år. Disse skal hjem og de vil utgjøre en stor sikkerhetsfare for oss skattebetalere som har finansiert terrortreningen av dem.
På pressekonferansen i Genève sa Egeland videre for første gang at NGOene samarbeider med terrorgrupper i Idlib. Noe Egeland har visst NGOer har gjort overalt i Syria gjennom hele krigen, men ikke funnet det opportunt å nevne. Så klart ikke. Da ville han ikke ha gjort jobben sin.
Egeland og alle andre burde ha visst og de har visst at terrorister som ikke vil legge ned våpen dro ikke til idlib på sommerleir. Eller på strikke og heklekurset Norsk Folkehjelp holder i Idlib. Heller ikke på sauevaksinasjonskurset til Norsk Folkehjelp. Idlib er det eneste området i Syria som er kontrollert av terrorgrupper. Terrorister som ikke vil legge ned våpen er blitt fraktet til Idlib fra Øst-Aleppo, Deir Ezoor, Øst-Ghouta, Daraa, og en rekke andre områder av Syria der den syriske hæren har nedkjempet disse terrorgruppene. Alle disse områdene har vært beleiret av terrorgrupper i årevis, men Egeland har presentert disse områdene for oss som nærmest «sovebyer» som plutselig blir vekket til et mareritt. «Despoten er på veg». Egeland vekker «verdenssamfunnet» med stadige nye metaforer.
Milliarder til NGOene for å støtte terroristene
Tilbake til hattene Egeland har tatt av og på. I jobben som generalsekretær i Flyktningehjelpen har Egeland samarbeidet med UD. Han har vært nødt til å konkurrere med en rekke andre norske såkalte bistandsorganisasjoner om tilskudd fra UD. Han har vært nødt til å konkurrere med Norsk Folkehjelp, med Redd Barna, Kirkens nødhjelp og Røde Kors. Disse blir kalt «de fem store». Uten kvaler har disse NGO mottatt milliarder av norske skattekroner under den klare avtalen med den norske regjeringen at ikke fem øre skal gå til offentlig sektor i Syria. Altså: ikke fem øre til 90% av den syriske sivilbefolkningen som bor i områder beskyttet av syriske myndigheter. Kun til områder kontrollert av terrorgrupper. For at det skal smake bedre kalles disse områdene «frigjorte» der «opposisjonen» holder til. NGOene har vært med på lasset til Idlib etterhvert som områder blir befridd. Nå er alle i Idlib. Egeland får over 2 milliarder kroner av utenlandske donorer til Flyktningehjelpen.
At bistandsarbeidere vil bedrive nødhjelp som skal være en del av norsk utenrikspolitikk diskvalifiserer dem og det burde det norske folket blitt gjort oppmerksom på. Det står nedfelt i Stortingsmelding 15 (2008-2009).
Mens man tidligere skilte mellom frivillige bistandsorganisasjoner og politiske organisasjoner som Amnesty International og Nei til Atomvåpen, er nå det store flertallet av frivillige organisasjoner (er nå) politiske operatører og påvirkningsagenter i tillegg til å være operasjonelle bistandsaktører. Innsamlede midler anvendes i tett samarbeid med media og internasjonale mediepersonligheter for å maksimere synlighet og politisk innflytelse. Samtidig samarbeider de stadig tettere og oftere med myndighetsaktører og næringslivet. Globaliseringen, med tilhørende medie- og kommunikasjonsrevolusjon, har ført til en betraktelig økning i disse aktørenes evne til nettverksbygging og politisk påvirkningsarbeid på tvers av grenser og aktører.
Kan ikke lenger bruke de gamle formlene
Når Egeland nå etter over syv år er nødt til å kalle terroristene i Idlib for terrorister har han brutt en stilltiende avtale han hadde med den norske regjeringen. Han må kringkaste til hele verden at det er terrorister i Syria. Han må akseptere at president Assad er Syrias legitime president og han kan ikke mer snakke om «begge parter». Han kan ikke lenger snakke forbi president Assad. Han kan ikke lenger si: «Nå må stormaktene kunne presse grupperingene som støttes av Vesten og de som støtter Assad-regimet, legge det presset som må til for å snakke partene til fornuft». «Alle partene i borgerkrigen i Syria er ansvarlige for overgrep og for de lidelsene som påføres sivilbefolkningen». Han kan ikke lenger si: «Dommedag Øst-Ghouta»
Han kan ikke si: «I dag har menneskeheten feilet. Disse massakrene er som dommedag. Barn og kvinner blir drept».
Han kan ikke lenger si «at FN står klar med store mengder nødhjelp og hundrevis av sykehusplasser til sårede hvis de bare får mulighet til å ta seg inn i Øst-Ghouta. Men så langt har innsatsen fra land som kan tenkes å kunne påvirke Assad-regimet og opprørerne i Øst-Ghouta, vært minimal, ifølge Egeland».
Frigjøring av områder avslører støtten til terroristene
Det Egeland vet er at for hvert område som den syriske hæren befrir avdekkes det enorme matvarelagre og lagre med medisiner. Det er tonnevis av mat og medisiner sammen med våpen som er funnet i terroristene varetekt. Egeland har med andre ord løyet. Tallene Egeland har kommet med når det gjelder sivile har vært altfor høye i forhold til det riktige antall sivile som blir evakuert etter områdene er befridd. Hvorfor har Egeland løyet? For å sikre at terrorgruppene har nok mat, penger, medisiner og våpen? Det kan synes sånn, Han har ikke rettet opp tallene når områdene er befridd og sivile evakuert.
Noe annet Egeland heller ikke har gjort er å hjelpe syriske myndigheter med alle evakuerte fra områder befridd. Øst-Aleppo, Øst-Ghouta og andre områder er den sivile befolkningen overlatt til syriske myndigheter. Som ikke får fem øre til å etablere flyktningeleirer for 90% av befolkningen. Alle NGOéne forsvinner. Det er kun Syrias Røde Halvmåne og Russland som bistår med nødhjelp til de internt fordrevne. Egeland kjenner sanksjonene som rammer nødhjelpsarbeidet til myndighetene, men han nevner dem ikke.
Han tar sin hatt og går og begrunner det med at «krigen er kommet i en ny fase». Men, det er jo virkelig nå Syria trenger Egeland? Er det ikke? Skulle man ikke tro det?
Nei. Egeland har flere hatter han må ta av og på. Egeland har sagt i egenskap av en rapport skrevet av flere NGOér at syriske flyktninger ikke må sendes til Syria mot sin vilje. Hvem er det han sier det på vegne av? Norge? Nei. Her har alle syrere fått flyktningstatus og kan ikke bli sendt til Syria. Egeland sier i samme rapporten at en rekke ting må på plass for at flyktninger kan returnere trygt til Syria. Miner må ryddes, infrastruktur må på plass. Kort sagt Syria må gjenoppbygges. Men, på slutten av rapporten står det:
# 8: Politiske løsninger mangler.
Før penger vil bli bevilget til gjenoppbygging må det på plass politiske avtaler mellom de ulike partene i konflikten og med utenlandske givere. Politiske løsninger er helt avgjørende, og rike vestlige land må legge penger på bordet til gjenoppbygging. I mellomtiden må vi fortsette å gi nødhjelp.
Egeland har tatt på seg å «humanisere» politisk kynisme. Landene Egeland representerer vil ikke og har sagt at de ikke vil gi bistand til gjenoppbygging av Syria så lenge «Assad» sitter ved makten. Klar tale!
Den groveste forbrytelsen Egeland har gjort i Syria er å totalt å neglisjere de drepende sanksjonene mot Syria. Sanksjoner FN selv har skrevet en rystende rapport om.
Sanksjoner som direkte har ført til død og som er en av hovedårsakene til de store flyktningetallene. Hvordan er det mulig for en som har som jobb å beskytte den syriske befolkningen å unnlate å skrike opp om sanksjonene? Å unnlate å presse USA og EU og FN å oppheve sanksjonene? Å appellere til norske myndigheter om å la være å støtte dem?
Sanksjonene dreper
Sanksjonene som gjør Syria avhengig av bistand fra Egeland. Hvorfor har ikke Egeland snakket om dette masseødeleggelsesvåpenet? Kan det være fordi Egeland jobber i bistandsindustrien og i den industrien er de avhengig av mottakere…? Og, givere og donorer.
Egeland vet også at han må forte seg ut av Syria så han slipper å appellere til den norske regjeringen om at de må ta hjem egne terrorister. Norske terrorister som oppholder seg i idlib. Svært få land av de bortimot 100 landene som har statsborgere blant terroristene i Syria har hentet hjem sine. Russland og Indonesia er to av de landene som har gjort det.
Egeland må også skynde seg ut av Syria før USAs okkupasjon av 25% av Syria skal tas av den syriske hæren og allierte. Han kan i motsatt fall være nødt til å omtale USA som «part».
FN har utspilt sin rolle som treneringsvåpen av krigen mot Syria. Hele dette FN-spillet Egeland har vært en del av har hele tiden vært for å få på plass en politisk overgangsprosess. Altså gjøre de militære og humanitære forholdene i Syria så grusomme at den syriske regjeringen har vært nødt til å bøye av. Syria har sett spillet, vært nødt til å delta i det, men nå er spillet over. Ingen flere politiske samtaler i Genève med den norske Noref på bakrommet med det syriske «sivilsamfunnet».
Egeland kunne også i verste fall bli nødt til å samarbeide med syriske myndigheter. Det står ikke i manualen.
Står avkledd og naken tilbake
Altså det er mange grunner til at Egeland tar sin hatt og går. Men, at krigen er inne i en ny fase er ikke grunnen for at Egeland velger å gå. For hvilken fase er det egentlig Egeland snakker om? For å svare på det er det nødvendig å stille spørsmål ved de rollene Egeland har spilt:
Hvem representerer Egeland i Syria? Hvem spiller han på lag med og hvilken interesse har Egeland av å lyve om den syriske regjeringen, Russland og krigen mot Syria? Hva med dobbeltrollen som den største mottakeren av bistandsmidler fra UD og rollen som pengeinnkrever og premissleverandør av humanitær intervensjon? Egeland lever av penger. For å få penger må man finne stadig nye jaktmarker for bistand.
Egeland blir stående naken tilbake. Avkledd. Ribbet for all troverdighet. Ikke rart han stikker. Det er ikke krigen som er kommet inn i en ny fase. Det er det Egeland som er. Han står i fare for å bli utfaset. Han har tapt krigen.
Det fremkommer ikke i syriske medier at Egeland vil bli savnet.
