Hvorfor USA med NATO invaderte Libya

0
Under Gaddafi hadde Libya bygd opp en stor gullreserve som skulle danne grunnlaget for en panafrikansk valuta uavhengig av dollar.

Av Rolf Kenneth Myhre.

Den virkelige årsaken til USA/NATOs krig mot Libya i 2011 hadde intet med «humanitære grunner» å gjøre, men var relatert til Libyas sentralbank som benyttet retten til suveren kredittskapelse, samt at Gaddafi arbeidet for en overnasjonal forening av hele Afrika og tok konkrete initiativer til å avvise dollaren og euroen som betalingsmiddel.

I Libya startet en angivelig borgerkrig den 15. februar 2011, der «opprørsgrupper» hadde som mål å avsette landets leder og sekulære modernisator Muammar al-Gaddafi. Den 26. februar vedtok FNs sikkerhetsråd en resolusjon (#1970) om å «fryse» alle verdiene til Gaddafi og hans indre sirkel. Den 17. mars ble en ny FN-resolusjon (#1973) vedtatt, som autoriserte medlems­stater til militær intervensjon av humanitære grunner. NATO fulgte opp denne resolusjonen ved å la NATO-styrker innlede en bombekampanje. Den 20. oktober 2011 ble Gaddafi anholdt og drept i kampen om Sirt [Wiki: Borgerkrigen i Libya; Libyan Civil War (2011)]. Men hvem var «opprørerne, og hvem sto bak dem? Hvorfor var det så viktig for USAs daværende utenriks­minister Hillary Clinton samt for NATO-landene å få Gaddafi fjernet? Hva var han en trussel mot?

Få i Vesten er klar over hvilken høy komfort og levestandard som innbyggerne i Libya nøt før invasjonen i mars 2011. En delegasjon av medisinere fra Russland, Ukraina og Belarus hadde bl.a. følgende å si i et åpent brev, datert den 24. mars 2011, til Russlands daværende president Medvedev og statsminister Putin:

«Libyas innbyggere har rett til fri medisinsk behandling, og deres sykehus innehar verdens beste medisinske utstyr. Utdannelsen i Libya er fri, og talentfulle unge mennesker har anledning til å studere i utlandet på statens regning. Ved inngåelse av ekteskap mottar det unge paret 60.000 libyske dinarer (ca. 50.000 US dollar) i finansiell assistanse. Statslånene er rentefrie, og som praksis viser, uten betalingsfrister. Pga. statlige subsidier er prisen på biler mye lavere enn i Europa, og alle familier har råd til å skaffe seg en bil. Bensin og brød koster bare noen ører. De som er engasjert i jordbruk betaler ingen skatter. Det libyske folk er rolig og fredsommelig, de avstår gjerne fra alkohol, og er svært religiøst.»

Tripoli før NATOs og Norges bombing i 2011.

Per 2010 hadde Gaddafi i sin tid som landets leder rukket å transformere Libya fra å være et av Afrikas fattigste land til å bli Afrikas rikeste. På Human Development Index hadde Libya den aller høyeste score blant de afrikanske stater, og med høyere levestandard enn Italia og Australia. Gaddafi fikk også bygget verdens største irrigasjonsanlegg, Great Man-Made River (GMRP), som forsyner store deler av landet med vann. Anlegget hadde en pris på 33 milliarder dollar. Her i Norge hadde Hanne Nabintu Herland et aktuelt debattinnlegg i Aftenposten den 27. oktober 2011, Tyrann fjernet tyrann.

Hvor kom alle disse pengene fra som Gaddafi brukte til å bygge opp landets infrastruktur og til å besørge befolkningens velferd og trivsel? Når det gjelder den virkelige årsaken til hvorfor utenriks­minister Hillary Clinton betraktet Gaddafi som en farlig trussel, kan vi f.eks. gå til en artikkel fra Ellen Brown, som er jurist og president for Public Banking Institute, Libya all about oil, or central banking? (Asia Times Online, 14. april 2011).

Under Gaddafi bygde landet «The Great Manmade River» som brakte vann fra det enorme vannreservoaret under ørkenen fram til byene og jordbruket. Under krigen i 2011 bombet NATO fabrikken som produserte rør til prosjektet.

At de libyske ‘opprørerne’, som tilsynelatende bare var noen uutdannede revolusjonære som løp omkring i filler, hadde ferdige planer om dannelsen av en ny sentralbank lenge før revolusjonen var gjennomført, avslørte hvem som sto bak «showet». Vestens angrep på Libya handlet ikke om olje, men at Libyas sentralbank var 100 % statseid og at det dermed var staten selv som via sin sentralbank benyttet retten til suveren kredittskapelse. (I de aller fleste land skjer kredittskapelse via private banker, hvilket er hva globalistene kjemper for). Ifølge Det internasjonale pengefond (IMF) hadde sentralbanken også 144 tonn med gullbarrer i sine hvelv.

Gaddafi arbeidet for en overnasjonal forening av hele Afrika, og tok konkrete initiativer til å avvise dollaren og euroen som betalingsmiddel. Han oppfordret i stedet de arabiske og de afrikanske nasjonene til å bruke en ny fellesvaluta, gulldinaren, og var langt på vei til å lykkes. Vi lar siste sitat igjen gå til Ellen Brown, fra hennes bok The Public Bank Solution: From Austerity to Prosperity (2013, kap. 27):

«Den virkelige trusselen fra Libya og de andre ressursrike «kjeltringstatene» kan ha vært at de kunne vise verden hva som var mulig. De hadde sin egen olje, de eide sine egne sentralbanker, de utstedet sine egne valutaer og kreditt, og attpåtil avsto de fra å gi verbal støtte til Bank for International Settlements (BIS) og Basel-reglene. Da de ikke trengte å låne US-dollars for å kjøpe olje, var de istand til å unngå gjeldsfellen til de internasjonale bankierene. Med energi, vann og rikelig med kreditt til å utvikle infrastruktur til å utnytte natur­ressursene, kunne de frigjøre seg fra grepet til de internasjonale kreditorene og i stedet sluse sine ressurser til å tjene deres egne økonomier og deres egne befolkninger.»

Samfunnsviteren Ola Tunander, som har vært Forsker I (Research Professor) ved Institutt for fredsforskning (PRIO) i Oslo (1987-2017), fikk i 2018 utgitt boken Libya­krigen: Bruken av retorikk og bedrag for å ødelegge en stat. Tunander gir en forsmak av boken i artikkelen Libya-krigens bedrag (Ny Tid, april 2018).

 

 

Forrige artikkelFolkeavstemninga i Makedonia et nederlag for USA og Brussel
Neste artikkelUSA-ambassadør truet med å angripe Russland