oss 100 kroner!
Israel bomber Syria og Vesten ser an annen vei. Et russisk militærfly blir skutt ned og alle ombord blir drept. Den franske marinen er klar til å beskyte Syria sammen med USA og Storbritannia. Alle venter på storoffensiven for å frigjøre Idlib og de vestlige angrepene som alle regner med vil følge. Så kommer Russland og Tyrkia med en avtale om demilitarisering som får støtte fra så forskjellig hold som Iran og USA. Hva er det som skjer?
Maskene er kastet
Det at den syriske hæren og deres allierte nå tydeligvis er klare til å frigjøre Idlib fra det kvelertaket som titusener av terrorister holder på provinsen har tydeligvis gjort de landene som i stor grad har ført krigen mot Syria via stedfortredere så desperate at de har kastet maskene og gått mye mer direkte inn i krigen. Aller mest tydelig er dette i tilfellet Israel. Landet har i årevis forsøkt å skjule at det deltar i krigen mot Syria og gitt sine bidrag i det skjulte. Men nå har Israel gått åpent inn i krigen og har rettet hundrevis av flyangrep mot nabolandet over mindre enn to år. Ikke noe annet land i verden ville ha kunnet gjøre noe sånt uten alvorlige konsekvenser. Men Israel har frikort til å bryte folkeretten og FN-pakten når og hvordan den sionistiske ledelsen måtte ønske.
De vestlige stormaktene har også gjort det klart at de vil hindre frigjøringa av Idllib med alle midler. De vil angripe enten det blir en kjemisk provokasjon eller ei når og hvis Syria går til angrep på jihadistene der. Dette viser hvor utrolig mye Storbritannia, USA og Frankrike har investert i å bygge opp terroristenes posisjoner der og hvor opptatte de er av å holde dem. Når USA og Vesten ikke kan vinne krigen mot Syria er det viktig for dem å unngå fred.
For dem som har fulgt med har ikke Tyrkias støtte til jihadistene i Syria akkurat vært noen hemmelighet. Men nå er det den tyrkiske hæren som har rullet massivt inn for å sikre sine terrorister.
Plutselig ble spillet mye mer komplisert
På møtet mellom Putin, Erdoğan og Rouhani i Teheran sto den russiske og iranske presidenten sammen om at nå er det på tide å frigjøre Idlib. Erdoğan tapte forsøket på å hindre offensiven. Men på møtet mellom Putin og Erdoğan i Sotsji var det likevel det han oppnådde, i hvert fall tilsynelantende.
Ifølge avtalen skal det opprettes en demilitarisert sone langs utkanten av Idlib-provinsen. Den skal være 15-20 kilometer bred og den skal patruljeres av tyrkiske og russiske soldater. Innen 10. oktober skal alle tyngre våpen som terroristene har bli trukket ut av denne sonen og jihadister som al-Nusra og liknende, uten nærmere spesifisering, skal trekkes ut av sonen.
En del av avtalen går ut på at de strategiske hovedveiene fra Aleppo til Latakia og fra Aleppo til Hama skal åpnes for gjennomgangstrafikk innen utløpet av 2018.
Dette betyr at storoffensiven mot terroristene i Idlib er utsatt. Men det betyr også at Tyrkia får muligheten til å styrke seg militært på Syrias territorium og at terroristene får en galgenfrist. For Erdoğan betyr det at han ikke har behøvd å gi opp lettversjonen av sitt ottomanske prosjekt. Tyrkia har en aksje eller mer i Syrias framtid.
Alt tilsier at Syrias hær med støtte fra Russland og Iran vil vinne en offensiv mot jihadistene i Idlib, men spørsmålet er til hvilken pris. al-Nusra og de andre terroristgruppene har gjort det helt klart at de vil la dette gå utover sivilbefolkninga. De vil kjempe til døden, sin og andres. Og Vestmaktene vil gi dem militær støtte.
Utsettelse viktig
Innenrikspolitikken i USA spiller inn på situasjonen i Syria. Foran mellomvalget i november vil Donald Trump antakelig være ekstra villig til å vise at han er tøff mot Syria. Etter valget kan det hende at situasjonen er annerledes. Dette har både russerne og Syria vært nødt til å ta med i vurderingene.
Det er også viktig å få gjort så mye som mulig for å spare sivilbefolkninga. Åpning av hovedveiene er viktig fordi det vil gi rømningsveier og fordi det vil lette presset på Aleppo. Ganske riktig gir utsettelsen terroristene tid til å styrke sine bastioner, men det gir også Syria og de allierte muligheten til å fortsette sin kamp for å undergrave disse posisjonene. I det siste har spesialsoldater fra den syriske hæren vært helt inne i hjertet av terroristenes områder som spioner og filmet virksomheten deres.
Syria ser også etter alle muligheter til å flise opp og splitte opp jihadistene i Idlib. En full offensiv langs hele forntlinja er fortsatt mulig, men den vil kreve store ofre, også for den syriske hæren.
Russland har en svært skjør «allianse» med Tyrkia og håper at splittelsen mellom Washington og Ankara vil øke i månedene som kommer.
Støtte fra USA, FN og Iran
US State Department har sendt ut en uttalelse der de sier at de ser positivt på avtalen fra Sotsji. FNs generalsekretær Antonio Guterres har også støttet avtalen. Det samme gjør Irans utenriksminister.
Når land med så motsatte interesser støtter avtalen viser det at spillet fortsatt er i gang. Israel ser ut til å slippe lett fra at deres angrepsfly brukte det russiske Ilyushin-flyet som skjold under angrepet på Latakia, med det resulatatet at flyet ble skutt ned av syrisk luftvern og alle 15 ombord ble drept. Russlands første reaksjon var at landet ville gjengjelde dette på en aller annen måte, men hvordan det skal skje er uklart.
Samtidig fortsetter Israel å true Syria. Times of Israel viser at IDF har lagt ut satellittbilder av blant annet presidentpalasset i Damaskus som en dårlig skjult trussel om at Israel kan komme til å angripe det.
Usikkert hvor lenge avtalen holder
Det ligger flere tidsfrister og en rekke uklare punkter i Sotsji-avtalen. Alle parter vil forsøke å utnytte den maksimalt til sin fordel, og det gjør at den kan sprekke når som helst.
Men Russland prøver å bruke denne situasjonen til å få EU og Tyskland med på gjenoppbygging av Syria og hjelp til å føre flyktningene hjem igjen. Foreløpig stiller Tyskland betingelser for dette som verken Syria eller Russland vil gå med på, men strategisk har naturligvis Tyskland og tysk kapital interesse av å være med på gjenoppbygging av Syria. Hvordan dette vil slå ut er for tidlig å si. Det er i hvert fall blitt mindre sannsynlig at Tyskland vil gå aktivt inn i krigen mot Syria. Til det er det altfor store splittelser også internt i Merkels koalisjonsregjering.
