Sydde klær for H&M – fikk sparken da hun ville starte fagforening

3
Den kambudsjanske syersken Neth fikk sparen da hun ville danne fagforening. Her fra reportasjen på SVT.

Den unge kambodsjanske syersken Nett sydde klær for H&M. Men da hun og noen kolleger ville starte fagforening, fikk hun sparken. Det er svenske SVT som skriver om dette.

«Långa arbetsdagar, låga löner och osäkra korttidskontrakt. Det är vardagen för många textilarbetare i Kambodja. SVT har mött Neth som fick sparken från sitt arbete som sömmerska när hon och några kollegor försökte bilda en fackförening. Fabriken som sparkade henne levererar huvuddelen av sina kläder till svenska H&M.

Textilindustrin – med över 700 000 arbetare – är avgörande för Kambodjas snabba ekonomiska tillväxt och omsätter årligen över 50 miljarder kronor. Men den ekonomiska tillväxten har ett högt pris: låga löner, osäkra arbetsförhållanden och svaga fackföreningar.

Arbetare som försöker protestera mot de usla arbetsvillkoren straffas ofta hårt.

En av dem är sömmerskan Neth. Hon är van vid att bli hunsad, beordrad och tillrättavisad av sina manliga chefer i det Hongkong-registrerade företaget Eastex. Hon svarar först undvikande och misstänksamt på mina frågor. Men sedan forsar plötsligt orden ur hennes mun, kinderna rodnar och stora tårar väller upp i hennes ögon:

– Jag är så upprörd eftersom jag aldrig gjort något fel, jobbat övertid även när jag varit sjuk. När produktionen legat nere för att symaskinerna gått sönder har jag tagit kortare lunchraster för komma i kapp. Så varför sparkade fabriken mig?»

Ifølge rapporten ”A short time solution”  fra den svenske organisasjonen Fair action er 80 prosent av tekstilarbeiderne i Kambodsja ansatt på korttidskontrakter. Eastex har vært i søkelyset tidligere når det gjelder arbeidsforhold. I 2016 ble selskapet kritisert for å krenke arbeidernes rettigheter. Selskapet er av H&M holdt fram som et selskap som er på topp, et «platina»-selskap, men i rapporten When ‘best’ is far from good enough kom det fram at dette er solskinnsvarianten av historien. Norske Framtiden i våre hender bidro til denne rapporten. Arbeidere på Eastex sa også den gangen at hvis noen prøvde å starte en fagforening ville Eastex straffe dem på ulike måter eller tvinge dem til å slutte.

Reportasjen fra SVT viser at forholdene på Eastex slett ikke er så «platina» som H&M vil ha det til.

H&M eier ingen fabrikker sjøl, men bruker rundt 700 uavhengige leverandører. Lønn til syersker utgjøt 0,5 prosent av prisen på et plagg.

 

 

KampanjeStøtt oss

Kommentarer

  1. Det eneste en kan gjøre som forbruker, er å ikke handle hos H&M som en reaksjon. En vil ha klær som er laget under etisk og sosialt bærekraftige forhold. men hvem av klesgigantene har det for sine ansatte? Jeg synes jeg kan høre en H&M executive unnskylde seg med at de ikke har oversikt over arbeidsforhold til sine underleverandører. Det er i tilfelle ingen unnskyldning, det er enkelt for H&M å sørge for dette, ved å stille krav til sine underleverandører.

    Men da må H&M få beskjed fra sine kunder om at de ikke vil ha klær fremstilt under slaveliknende forhold. Forbrukere må engasjere seg, og klage til forbrukerorganisasjonene som må ta dette opp, og få H&M eksponert i media for sin utbytting av ansatte, og for å nekte dem å organisere seg.

    Jeg kan se at H&M har politisk korrekte tv annonser med lekende, glade og trygge barn av alle nasjonaliteter, også asiatiske barn. Til ettertanke når de voksne asiatene syr klærne deres i angst for brutale arbeidsledere under brutale arbeidsforhold, og aldri får så mye i lønn at de selv kan kjøpe slike klær til sine barn.

  2. Selv liker jeg å ha plagg med kvalitet. Men det er sjeldent man finner det i Norge. Det betyr man må handle fra utlandet, men pga toll og avgifter får barnearbeidselskapene et konkurransefortrinn. Må de betale mange avgifter? Jeg liker klær som føles behagelige, ser bra ut og holder lenge.

  3. INK says:

    Men hvor kan man egentlig kjøpe klær her i landet som er produsert under sosialt bærekraftige forhold gjennom alle ledd? Mitt inntrykk er at de store kjedene er omtrent like ille alle sammen (rett gjerne på meg om jeg tar feil her), men man har heller ingen garanti om man kjøper fra mindre foretak.

    Jeg vet at det finnes noen små butikker i enkelte byer som selger fair trade klær og noen norske “rettferdige” nettbutikker som kommer og går, se for eksempel denne listen fra FIVH: https://www.framtiden.no/gronne-tips/klar/her-finn-du-etisk-og-miljovenleg-mote.html
    Men selv om listen ved første blikk ser lang ut, er utvalget av klær for voksne i realiteten utrolig lite (for barneklær er det bedre), og jeg tror de fleste synes det er vanskelig å kjøpe klær uten å prøve først. Går man til utenlandske nettbutikker, er utvalget imidlertid langt bedre, men da kommer frakt, toll og tollbehandlingsgebyr i tillegg. Og hvor sikker kan man være på at alt som kaller seg “fair trade” faktisk er det?

    Jeg mener dette er et strukturelt problem som går langt utover det at H&M - og flere andre store kleskjeder - ledes og eies av umoralske, utnyttende, pengepugere med antisosiale trekk. Hvorfor er ikke dette regulert av det norske lovverket? Hvorfor tvinges ikke bedrifter som vil selge sine produkter her til å sørge for at de kan bevise at produksjonen av deres varer som et minimum ikke innebærer menneskerettighetsbrudd i form av uverdige/farlige arbeidsforhold og slavelønninger eller alvorlig miljøforurensning ? I stedet har vi et system som i realiteten belønner utnytting og ansvarsfraskrivelse. Og som i tillegg gjør at vi snart ikke har noen egen industri igjen på mange områder.

Fortsett diskusjonen på forum.steigan.no

Deltakere