Opplevelsesrik og personlig velferdsodysse

4
Magnus Marsdal
Halvor Fjermeros

Av Halvor Fjermeros.

Bokanmeldelse:

Magnus E. Marsdal: Frihetens mødre – Jakten på et bedre liv i USA og Norge. Forlaget Oktober, 2018. 262 s.

 

Det er et originalt og fascinerende grep Magnus Marsdal tar i denne boka når han forteller parallellhistoriene til de to «formødrene» Sanna og Lina. Sanna som levde sitt liv i Norge, er hans oldemor og Lina hennes søster. Hun utvandret til USA som ung. De vokste begge opp på ei øy på Helgeland der Marsdals tippoldefar var «nedsatt som husmann» under storbonden på den forblåste Brasøya. Dette gir forfatteren anledning til å male noen strøk av norsk husmannshistorie over dette digre lerretet han strekker opp. Det gjelder ikke minst den nordnorske varianten av et system med handelsmenn og væreiere med sin hær av fattige bønder og fiskere som undersåtter. De levde i det Marsdal kaller et paternalistisk (i motsetning til et kapitalistisk) avhengighetsforhold til sine «velgjørere», med beinharde krav til arbeidsplikt og levering av slakt fra skrinne bruk til jordeieren. Her støtter Marsdal seg ikke minst på folkelivsgranskeren og forfatteren Dag Skogheims dokumentasjon av dette livet på Helgeland, før Marcus Thrane reiste opprørsfanen for husmennene for 170 år siden.

Velferd. Far vel!

Men dette er altså bare ouvertyren. For boka handler om en reise, eller reiser, på jakt etter velferd. Og den første og egentlige turen er den forfatteren gjør i sin oldemorsøsters fotspor for å oppsøke slekta i byen Everett nord for Seattle på USAs nordvestkyst. Lina dro selvsagt med skip til Amerika, slik 646 folk bare fra Helgeland gjorde i 1911, det året Lina ble konfirmert. Det sier litt om trykket som hvilte over husmannsfolket for å skaffe seg bedre liv i det forjettede land.

Ordet velferd er av maritim opprinnelse, i alle fall tilbake til sagatida, og er nettopp knyttet til ferden og dens forpleining. Alle velferdssystemers mor er altså sjøreisen der det å fare vel handlet om å gi mannskapene kost og arbeidsvilkår som fikk dem til å yte sitt beste. I utvidet betydning er jo også dette innholdet i enhver statlig velferdsmodell, fra jernkansler Bismarcks konservative sosiallover som økte den tyske arbeiderklassens produktivitet på 1870-tallet og fram til den britiske Labour-regjeringas sosialistiske velferdsreformer fra 1945 som dannet mønster ikke minst for den nordiske velferdsstat.

I Marsdals reise er det de høyst ulike velferdsmodeller i USA og Norge som holdes opp mot hverandre, og med særlig vekt på å utforske de to ulike forståelser av begrepet frihet. Dette utreder han med en reise gjennom USAs arbeiderhistorie som slår beina under en fordomsfull oppfatning om at USA er preget av individualisme i jakten på den amerikanske drømmen, mens Norge er preget av kollektivismen som bygde arbeiderbevegelsen. Denne klisjeen, som Marsdal med litt overtydelig pedagogisk siktemål framsetter, er sjølsagt et vrengebilde når en skal sammenlikne to klassesamfunn under noe ulike kapitalistiske varianter. Og spennende blir det når han tar oss med på en rundtur i arbeiderhistorie som starter i hans egen slekts by med Everett-massakren i 1916.

Frihetens – eller brutalitets – arbeidsliv?

 Det var et kapittel i frihetskampens historie, et opprør for ytringsfrihet for arbeidere som er «skammelig fortrengt i USAs politiske og akademiske hukommelse», slik Marsdal siterer fra et nyere verk om emnet. Everett-arbeiderne ble møtt av ordensmakta ved sheriffen og væpna riflemenn som allierte. Et ukjent antall arbeidere ble drept og flere av dem senket som lik på dypt vann for å skjule overgrepet.

Denne brutaliteten kjenner vi igjen fra utallige oppstander, i alle fall tilbake til gullrushets tid i 1849. Andre opprør Marsdal beretter om bekrefter dette bildet. I 1894 gikk jernbanearbeiderne ved Pullmans togvognfabrikk til lønnsstreik og 250.000 medlemmer av jernbaneforbundet i 27 delstater sympatiserte ved å oppfordre til boikott mot Pullman-vogner. Staten satte inn 12.000 soldater for å tvinge de streikende tilbake til jobb. Etter krigen som fulgte lå det igjen 57 sårede og 30 drepte arbeidere på slagmarka. I 1914 krevde massakre mot gruvearbeidere i Colorado 70 drepte, deriblant kvinner og barn. Og på bare tre år, mellom 1902 og 1904, ble minst 198 arbeidere drept i arbeidskonflikter, skriver Marsdal.

Han pirrer min appetitt og kommer seinere tilbake til det som på overflata ser ut som et paradoks: Det liberale frihetssamfunnet som USA har lykkes i å markedsføre seg som, det som avviser statlig inngripen og dyrker individets frihet, er et brutalt og militært basert statsapparat for å kontrollere arbeiderklassen. Men Marsdal stopper historietimen akkurat der det begynner å bli spennende, nemlig ved framveksten av sosialistpartiet i USA, og deretter kommunistpartiet før og under 1. verdenskrig. Dette var bevegelser næret av arbeiderklassens kamper, og de ble slått ned av en stadig mer brutal statsmakt som toppet seg med FBIs henrettelses og deportasjonskampanje mot opprørere på 1920-tallet, ledet av J. Edgar Hoover som beholdt sitt grep over voldsapparatet helt fram til 1970-tallet. Her mangler det noe i Marsdals drøfting av «paradokset» om den besungne amerikanske love-affair med frihetsdrømmen. Det fins, som han er inne på, åpenbart både dype kulturelle og religiøse årsaker til denne trangen, men det aldri hvilende voldsapparatet er det som har sikret USAs kapitaleiere sin enestående frihet til utbytting. Dette kommer Marsdal tilbake til med nye groteske eksempler fra vår egen tid, og slutter på sett og vis sirkelen slik.

Jakten på den «egentlige» friheten

Opp mot USAs velferdsstasvegrende frihetssamfunn holdes det norske og nordiske ideal når Marsdal prøver å deschiffrere frihetsbegrepet. Hos den svenske historikeren Lars Trägårdh, professor i USA, finner han ammunisjon til å skyte ned den til dels perverse motstanden mot statlige ordninger i USA: «Svensken så at mange i virkeligheten var økonomisk avhengige av ektemenn eller foreldre, av en religiøs menighet eller privat veldedighet. Amerikanerne opplevde denne veven av private og religiøse avhengighetsforhold som et positivt uttrykk for fellesskap og nestekjærlighet. Svensken ante noe annet: dominans,» skriver Marsdal og lar Trägårdh konstatere det vi alle vet ved nærmere ettertanke, nemlig at det ikke mangler individualisme her blant nordens frie bønder. Så det duger ikke som forklaring på vår vilje til offentlig velferd: «Ett oerhört individualistiskt samhälle där man samtidigt är så beroende av staten.» Trägårdh kaller dette statsindividualismen og snur sånn sett frihetsdiskusjonen på hodet ved å kalle det nordiske tenkesettet for «en individualisme for de mange». Vår individualisme er ikke basert på familien eller gruppa som samfunnets grunnenhet, men på individet, noe som er grunnlaget for det nordiske synet «på familien og kjærligheten».

Som vi forstår ligger det en stor research bak Marsdals prosjekt, både ved fysisk reising og omfattende lesing av både historisk og akademisk litteratur. Dette er en kombinasjonsøvelse forfatteren mestret svært godt gjennom raske temaskifter og geografiske forflytninger, og gjennom et godt språk som etter moderne standarder av og til nærmer seg skjønnlitterære sjangere. Men når vi først snakker om språk, så kan jeg ikke unnlate å nevne at han har valgt et overraskende konservativt bokmål, grensende til riksmål i boka. Det lyder av og til pussig, som når det heter «bryggen», «fergen» og «båtripen». Det er ikke mye igjen av de helgelandske aner i dette språket – som for øvrig ikke er konsekvent hos en forfatter som ellers er full av språklige finesser og spenstige innfall.

Euroorphans – de etterlatte EU-barna

Det siste i så måte er den spennende vendinga som avslutter boka med Marsdals reise til Romania for å møte familien til hans hushjelp i Oslo. Her får vi en leksjon i både «den liberalistiske EØS-avtalens overstyring» her hjemme og EU-kommisjonens diktat overfor Romania ved å slippe løs vikarbyråer og midlertidige ansettelser i arbeidslivet. Og ikke minst stifter vi bekjentskap med «the Euroorphans», de foreldreløse barna i det nye EU etter østutvidelsen, fordi mor er ute på permanent arbeidsreise, som sønnen til Marsdals hushjelp. Dette er gripende bilder fra baksida av den velferdsmedaljen som mange unge østeuropeere opplever i sin arbeidsmigrasjon. Her blir Marsdal på sitt mest personlige som forfatter, følelsesmessig berørt, nærmest veldedig i sin tankegang rundt det å hjelpe den ulykkelige familie. Her tvinges han også til et blikk på sin egen situasjon som den som kjøper tjenester på et marked som er dynket i sosial dumping og overgrep. Her så jeg gjerne en noe dypere refleksjon over temaet liv og lære («jeg er visst smittet av noe borte i California»), for dette går jo midt inn i tematikken «amerikanisering»: Alt kan kjøpes av tjenester for den som har penger og som anser sitt eget arbeid som så viktig at alle moralske hindre kan forseres i egenrealiseringens navn. Dette er jo middelklasse-Norge anno 2018!

Et siste tankekors er at boka hele tida holder USAs «frihet» opp mot det nordiske idealet med sosialdemokratisk fortegn. Historiske sett har denne sammenlikningen gyldighet, men mens Marsdal skriver, forvitrer denne modellen foran hans øyne, så å si. De sosialdemokratiske partiene, i EU så vel som i Norden, har landet i en spagat de ikke klarer å komme seg opp av og den tradisjonelle binding til fagbevegelsen smuldrer i dragkampen mellom de markedsliberale og de fagforeningsvennlige standpunkter. Dette er han innom i noen raske vendinger, men uten å forsøke å løse dilemmaet i stadig å vise til en døende faglig-politisk allianse. Men det er trolig tema for neste bok?

Magnus Marsdal har lagt ned et imponerende arbeid i «Frihetens mødre». Han har skrevet en velferdsodysse som bør gi økt utferdstrang, ikke som masseturist, men som oppdagelsesreisende i arbeiderklassens internasjonale historie. Og det gjelder ikke minst den drøye halvparten med kvinnelig fortegn.

God reise!

 

Denne artikkelen ble først publisert på bloggen til Halvor Fjermeros.

KampanjeStøtt oss

Kommentarer

  1. Nå ble jeg enda mer overbevist om at min tipp-tipp-oldefar også var husmann, og at han ble med over på husmannsvelferden til det lovede land 73 år gammel, etter å ha frikjøpt denne plassen, hvor vi da i så fall har vært i minst 7 generasjoner, til sin sønn, min tippoldefar og den første frie fossemølling etter Olterudelva.

    Etterkrigsgenerasjonen og velferdsstatens ødeleggelse av denne husmannsplassen, som var grendas velkomstsportal, samt raseringen av grendestien nå nylig mellom Holmstadsveen og Oksbakken, vitner om en slik forakt for husmannsfolket, deres delekultur som blomstret på det sterkeste her i grenda gjennom fullbyrdelsen av den lutherske reformasjonen i allmenningene, at jeg nå står igjen med en rein forakt for hele etterkrigsgenerasjonens velferdsprosjekt. Ferden videre for grenda mi er i alle fall ikke noen velferd!

    -Fra hyggelig grendesti til nitrist skitrasemotorveg

    Jeg ønsker overhodet ikke å være med videre på etterkrigsgenerasjonens velferdsprosjekt, til det har det ødelagt for mye, men det har jo uansett avskaffet seg selv gjennom et sinnsvakt byråkrati og nå til slutt med sin allianse med kapitalen.

    Vel-ferden videre må gå med skuta til Terje Bongard og hans InnGruppe-Demokrati (IGD). Her snakker vi skikkelig velferd!

  2. Søsknene til bestemor mi reiste over i tida mellom 1904 og 1908. Men det tok lang tid før dei avslørte dei beinharde slitet dei var tvinga gjennom der borte. Det låg slett ikkje i korta at dei alle skulle ende opp som “frie og lykkelege”, eller “vellukka” for den del. Grandtanta mi endte opp på ein farm i Wisconsin der mannen hennar med tida sleit helsa av seg medan ho dreiv med sosialt arbeid mellom nybyggjarkonene. Bror hennar dreiv med ulike typar arbeid frå delstat til delstat som tømmerhoggar og bygningssnekkar før han vart utskriven til første verdskrigen, og DET var ikkje ei sak han var glad for å snakke om etterpå. Samstundes var det viktig å halde oppe illusjonen om det vellukka livet for å ikkje knuse vona til dei som sat att heime.

  3. aford says:

    dead_end ?

  4. Olav says:

    Svensken ante noe annet: dominans,» skriver Marsdal og lar Trägårdh konstatere det vi alle vet ved nærmere ettertanke, nemlig at det ikke mangler individualisme her blant nordens frie bønder. Så det duger ikke som forklaring på vår vilje til offentlig velferd: «Ett oerhört individualistiskt samhälle där man samtidigt är så beroende av staten.» Trägårdh kaller dette statsindividualismen og snur sånn sett frihetsdiskusjonen på hodet ved å kalle det nordiske tenkesettet for «en individualisme for de mange». Vår individualisme er ikke basert på familien eller gruppa som samfunnets grunnenhet, men på individet, noe som er grunnlaget for det nordiske synet «på familien og kjærligheten».

    Utgangspunktet for arbeiderbevegelsen var ikke først og fremst “nordens frie bønder”, men snarere nettopp husmenn, som Marsdals slekt underlagt væreiere i Nord-Norge eller tilsvarende storbønder på Østlandet og oppover til Trøndelag. Fra slike familier trakk desto flere inn til byen og ble arbeidere, men også et relativt lettere bytte for sosialdemokratiske demagoger som tilbød dem “velferd” i bytte mot et nytt “stavnsbånd” om livet. Jens Arup Seip beskrev det slik i essayet Fra Embedsmannsstat til Ettpartistat:

    Når jeg nå skal si noe mer om ørnen blant partiene, og antyde noen vesentlige trekk ved staliniseringsprosessen, da er det kjernen i dette lands forfatning i den tredje epoke jeg taler om, selv om jeg ikke har noen grunnlovsparagraf å vise til. (1) Jeg nevner for det første solidariteten i partiet. Den er et mektig ideologisk element. Partiet ble bygd opp av folk som følte seg utskutt, satt utenfor et sosialt felleskap (det “borgerlige”) og måtte skape seg sitt eget. Partiet ble et samfunn, et hjem, et felleskap til å hvile ut i og til å virke i. Partiets fremgang ble en verdi som kunne gjøre – og gjorde – andre verdier overflødige. Sosialismen var – og er – når alt kommer til alt, noe som ligger i fremtiden, og fremtiden er en tåke. Partiet – det er noe som er her, her og nå. Ikke programmet får kjærligheten og lidenskapen, men partiet og det alene. “Jeg er gla i partiet”, pleier en av dem som idag eier det, å si; det kommer fra hjertet. Solidariteten har som konsekvens lojalitet, en lojalitet vendt mot lederskapet. Finn Moe skrev i 1934 – til internt bruk --: “Overalt offentlig skal vårt parti og dets menn omtales med den største begeistring.” Lojalitetsfølelse er et bånd mellom medlemmer og ledelse, men et bånd som medlemmene har om livet og lederen i hånden. Jens Arup Seip, Fra embedsmannsstat til ettpartistat og andre essays, s. 27-31.

    Bare med et slikt - nettopp paternalisisk - “bånd om livet” blir det jo også forståelig at man kunne ende opp med lederskikkelser utropt til “Landsfader” og “Landsmoder”. Veien til det russiske livegenskapet og tsaren som Russlands “lille far” som bakgrunn for den bokstavelige stalinismen i Sovjetunionen er kanskje ikke så lang ? Seip beskrev da også styringsmodellen i Ap som “stalinistisk”, riktignok i anførselstegn, i en mer generell og mildere forstand. Men bakgrunnen er tilsvarende. Med dette “båndet om livet” fikk nok folk det bedre både materiellt og når det gjaldt en viss økt frihet. Men spørsmålet er også om ikke nettopp en bakgrunn preget av paternalisme under husmannsvesen og lignende forhold på 1800-tallet har vært en forutsetning for at det ble sosialdemokratismen som vant fram og ikke en mer frihetlig sosialisme eller kommunisme med en reell målsetning om oppløsning av statsmakten. Seip stemte såvidt jeg vet på Arbeiderpartiet hele sitt liv. Men han var likevel istand til å forholde seg med en viss kritisk distanse. Hadde ledelsen i Ap, eller for den saks skyld SF/SV og tilsvarende i andre land vært istand til å ta dette problematiske forholdet til friheten inn over seg så ville de kanskje også ha kunnet komme hele høyrebølgen i forkjøpet…

    På Vestlandet hvor selveiende (fiskar)bønder var i stort flertall, der stod vel forøvrig arbeiderbevegelsen relativt svakere og gjør det den dag i dag, og familie og slekt som grunnenhet tilsvarende sterkere.

Fortsett diskusjonen på forum.steigan.no

Deltakere