Den økonomiske atombombingen av Syria

3
USA, EU, Den arabiske liga, Tyrkia, Norge, Canada og Australia har siden 2011, og USA siden 1979, kollektivt forsøkt å ødelegge Syria økonomi. Tiltakene er ulovlige ifølge folkeretten, som forbyr stater fra å bruke økonomisk press (utenfor rammen av FNs sikkerhetsråd) for å tvinge andre stater til å følge sin vilje. Sanksjonene har skapt et økonomisk sammenbrudd, arbeidsledighet, smuldrende infrastruktur og et helsevesen i ruiner, som syrerne flykter fra. FNs spesialrapportør for Syria har protestert. Men er det noen som lytter?

Denne artikkelen er oversatt til norsk og publisert av Midt i fleisen.


Av Stephen Gowans

Washingtons lange krig mot Syria består av tre hovedelementer: en stedfortrederkrig der islamistiske opprørere er frontsoldatene; en okkupasjon av nesten en tredjedel av Syria, av USA og allierte tropper [1]; og et program av økonomisk krigføring. Hvis vi forstår krig som »en stats forsøk på å pålegge sin vilje på en annen», så er alle tre elementene, inkludert den økonomiske, uttrykk for krig. Dermed må Washingtons lange krig mot Syria forstås som et mangesidig foretak som involverer mer enn flybombing, ildstrid, kryssermissiler og selvmordsangrep, uansett hvor mye de militære aspektene av krigen tar all oppmerksomheten og de økonomiske aspektene er usynlige.

At økonomisk krigføring eller sanksjoner med rette kan betraktes som en form for krigføring, fremgår av beskrivelsen av dem i folkeretten som «økonomisk tvang». «Tvang» betyr at en stat tvinger gjennom sin vilje (dvs. tvinger en annen stat til å adlyde). FNs Menneskerettighetsråd medgir at enkelte stater har brukt økonomiske tiltak mot andre stater for å «å framtvinge en underkastelse av utøvelsen av deres suverene rettigheter og sikre seg … fordeler.» [2] I sine mål og virkninger, er økonomisk sanksjoner umulig å skille fra militær tvang. Det vil si, ikke bare er målet det samme, men konsekvensene – ødeleggelse av økonomier, sammenbrudd i infrastruktur og statlige støttesystemer, sykdom, underernæring og død – er også de samme.

De økonomiske metodene som vestlige stater bruker for å tvinge gjennom sin vilje mot andre stater, er i stor grad usynlige for den vestlige offentligheten. Få borgere fra de landene som iverksetter sanksjoner mot Syria ser ut til å vite at araberstaten har blitt påført et komplekst nettverk av sanksjoner utenfor FNs rammeverk, og at ett land, USA, har kjempet en uopphørlig økonomisk krig mot Syria siden slutten av 1970-tallet.

Den vestlige offentligheten ser også ut til å være stort sett uvitende om at:

  • Disse tiltakene, iverksatt uten godkjennelse fra FNs sikkerhetsråd, er «i strid med folkeretten, internasjonal humanitær lov, FN-pakten og normer og prinsipper for fredelige forhold mellom stater»; [4]
  • «De som er med i humanitære prosjekter rapporterer konsekvent at [sanksjoner] ofte … fungerer som en hindring for en jevn og rask levering av humanitær hjelp»; [5]
  • Sanksjonene «har hatt en ødeleggende innvirkning på hele økonomien og vanlige syreres daglige liv.» [6] Med henvisning til de økonomiske sanksjonene som Vesten har pålagt Syria, konkluderte FNs Spesialrapportør med at «påstander om at [sanksjonene] eksisterer for å beskytte den syriske befolkningen eller for å fremme en demokratisk overgang, er vanskelig å forene med den økonomiske og humanitære lidelsen som blir forårsaket.»[7]

Den ulovlige økonomiske metodene er nesten usynlige, noe som gjør dem spesielt attraktive for vestlige stater som et middel for å føre krig. Folk kan ikke være motstandere av en krig de ikke er klar over eksisterer. I tillegg, når folk blir klar over sanksjonene, blir de ofte misforstått som et fredelig alternativ til militær intervensjon. De blir feil framstilt, som  om de bare rammer beslutningstakerne i fiendtlige regjeringer, snarere enn riktig forstått som et krigsvåpen, med ødeleggende konsekvenser for fiendens sivilbefolkning. Når borgere vet at deres regjering har sanksjonert en annen stat, vil de trolig anta at tiltakene i stor grad er uvesentlige for sivilbefolkningen i landet det er snakk om, og i beste fall er en ulempe for landets lederskap.

Dette er langt fra sannheten. Virkeligheten er at virkningen av sanksjoner ofte er dødeligere enn konsekvensene av konvensjonelle militære metoder. John Mueller og Karl Mueller skrev en felles artikkel i det amerikanske utenriksdepartementets uoffisielle tidsskrift Foreign Affairs. Der påviste de at de økonomiske sanksjonene mot Irak i løpet av 1990-tallet førte til flere dødsfall enn alle masseødeleggelsesvåpen gjennom hele historien, inkludert alle de kjemiske våpnene som ble brukt under første verdenskrig og atombombene mot Hiroshima og Nagasaki. Faktisk konluderte de med at sanksjoner er så ødeleggende at de kvalifiserer som instrumenter for masseødeleggelse, enda mer skadelig for sivilbefolkningen enn masseødeleggelsesvåpen. [8]

Med tanke på at alle de døde i Hiroshima og Nagasaki (200 000) er mindre enn halvparten så mange som døde på grunn av sanksjonene mot Irak (minst 500 000), er implikasjonen at det økonomiske elementet i krigen mot den arabiske nasjonalistiske staten Syria kan sammenlignes med et angrep med to atombomber. [9] Sett slik, er det vanskelig å oppfatte økonomiske sanksjoner som et fredelig alternativ til militær styrke. Tvertimot, de er krigshandlinger. Virkningene kan være langt mer ødeleggende enn militære tiltak, og derfor mer effektive i å tvinge gjennom sitt mål, men også mer umenneskelig og verre av moralske grunner.

De økonomiske sanksjonene som USA pålegger Syria:

• Begynte lenge før den islamistiske uroen i 2011, noe som utfordrer synspunktet om at de er en reaksjon på den syriske regjeringens svar på det jihadistiske opprøret (uredelig presentert i vest som et demokratisk opprør);
• Er ulovlige, noe som motbeviser synspunktet at USA og deres allierte forsøker å opprettholde en regelstyrt internasjonal orden;
• Har forårsaket enorm lidelse blant vanlige syrere, og bestrider dermed ideen om at bruk av økonomiske sanksjoner er motivert av humanitære hensyn.

Det amerikansk-ledede forsøket på å pålegge sin vilje ved bruk av økonomiske virkemidler – ulovlige, destruktive og en viktig årsak til økonomisk kollaps og menneskelig lidelse – har bare ett mål: Å skape en så stor elendighet i Syria at de velger å kapitulere for USAs internasjonale diktatur.

Sanksjonene

USA innførte sanksjoner mot Syria allerede i 1979, og utpekte den arabiske republikken som en statlig sponsor av terrorisme. Begrunnelsen var støtte til grupper som var engasjert i den anti-koloniale kampen mot Washingtons viktigste stedfortreder i den arabiske verden, Israel. Antikolonial kamp ble feil framstilt som terrorisme og støtte til det førstnevnte svertet som støtte til det sistnevnte.

Washington forsterket sine økonomiske sanksjoner mot Syria den 12. desember 2003, i kjølvannet av den amerikanske invasjonen og okkupasjonen av nabolandet Irak. Et år tidligere hadde Washington hevdet at Syria var en del av en ondskapens akse, sammen med Irak, Iran, Nord-Korea, Cuba og Libya (to av disse landene, Irak og Libya, ble deretter invadert og regimet endret.) Kongressens forskningstjeneste – Den amerikanske kongressens tankesmie – avslørte at Washington overveide en invasjon av Syria etter invasjonen av Irak, men at den uventede store byrden av å pasifisere Irak og Afghanistan gjorde dette upraktisk. [10] Som et alternativ, valgte USA å presse Damaskus ved bruk av sanksjoner og støtte til jihadistiske grupper som var motstandere av den sekulære arabiske nasjonalistiske regjeringen; Med andre ord, Washington brukte andre instrumenter i sin lange krig mot Syria.

Den viktigste delen av 2003-sanksjonene, Syria Accountability Act, hadde til hensikt å tvinge Damaskus til å oppgi sin støtte til Hizbollah og palestinske motstandsgrupper. De ønsket også at Syria skulle oppgi sine kjemiske våpen og avstå fra anskaffelse av andre masseødeleggelsesvåpen. For å si det enkelt, forventet de at den arabiske republikken skulle oppgi den antikoloniale kampen og overgi sine midler for selvforsvar. Sanksjonene omfattet forbud mot eksport av militært utstyr og sivile varer som kunne brukes til militære formål (med andre ord praktisk talt alt). Dette ble forsterket med et ekstra (og stort sett overflødig) forbud mot amerikansk eksport til Syria av alt annet enn mat og medisin. [11]

På toppen av disse sanksjonene, påla Bush-administrasjonen to ekstra. Med henvisning til USAs Patriot Act beordret det amerikanske finansdepartementet at finansinstitusjoner måtte kutte sine forbindelser med Commercial Bank of Syria, som sterkt begrenset Syrias tilgang til det internasjonale banksystemet. Og i henhold til International Emergency Economic Powers Act, konfiskerte den amerikanske presidenten eiendelene til syrere som er involvert i støtte til en politikk som fiendtlig mot USA, det vil si støtte til Hizbollah og grupper som kjemper for palestinsk selvbestemmelse og nekter å godta den sionistiske kolonialismen; samt deltagere i en stort sett offentlig eid, statlig planlagt økonomi, basert på hva amerikanske forskere betegnet som «sovjetiske modeller». [12]

Sanksjonene ødela Syria. I oktober 2011 rapporterte New York Times at den syriske økonomien var i ferd med «å knekke sammen under press fra vestlige sanksjoner.» [13] Før våren 2012 var omme, hadde de finansiell sanksjonene «tvunget syriske tjenestemenn til å slutte å tilby utdanning, helsevesen og andre viktige tjenester i enkelte deler av landet,» ifølge Washington Post. [14]

Hvis det ikke var nok, innførte Washington forsterkete sanksjoner i 2011. EU fulgte opp med egne økonomiske sanksjoner, som påla «betydelige begrensninger på de typer finansielle tjenester» banker i EU kunne tilby i Syria. Sanksjonene forbød eksport til Syria av visse varer med både militær og sivil bruk. [15] «USA og EU sine sanksjoner mot Syria er i sin helhet noen av de mest kompliserte og vidtgående sanksjonene som noen gang er pålagt et land,» konkluderte en rapport utarbeidet for FNs økonomiske og sosiale kommisjon for det vestlige Asia (ESCWA). [16] Og likevel følte Tyrkia, Den arabiske liga, Canada, Norge og Australia seg nødt til å øke til den svimlende vekten av sanksjoner som allerede var pålagt denne lille arabiske republikken.

I mai i år beskrev FNs spesialrapportør for Syria sanksjonene – «forskjellige pakker av kollektive sektortiltak, sammen med de overordnede økonomiske begrensningene» – som «i deres totale innvirkning lik innføringen av altomfattende restriksjoner» [17] – med andre ord, i realiteten en total blokade.

Og mens unntak teoretisk sett finnes, for å tillate humanitær nødhjelp til Syria, påpekte en rapport utarbeidet for ESCWA at det er en farlig motvilje i vestlige selskaper og banker mot å tilby humanitære varer og tilhørende finanstjenester, delvis av frykt for sanksjons-relaterte problemer, for eksempel bøter for utilsiktede tekniske brudd på dem.» [18] Spesialrapportøren bemerket at» Usikkerheten rundt hvilke transaksjoner som kan bryte eller ikke bryte sanksjonene, har skapt en ‘kjølende effekt’ blant internasjonale banker og selskaper. Som et resultat, er de uvillige eller ute av stand til å gjøre forretninger med Syria.» [19] Som en konsekvens, eksisterer punktene der humanitær hjelp skal strømme inn, bare i teorien.

Effektene

Siden 2011 har den totale årlige nasjonalproduktet i Syria falt med to tredjedeler. Reservene av utenlandsk valuta er oppbrukte, og penger og andre eiendeler i utlandet forblir frosset.» [20] Skaden på økonomien har svekket «syrernes evne til å realisere sine økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter», rapporterer Spesialrapportøren. «Syrias menneskelige utviklingsindikatorer har alle falt som en stein. Det har vært en svimlende økning i fattigdom blant vanlige syrere. Mens det ikke fantes mat-usikkerhet før volden brøt ut, var 32% av syrerne påvirket i 2015. Samtidig økte arbeidsledigheten fra 8,5% i 2010 til over 48% i 2015.»[21]

Finansielle sanksjoner har sterkt begrenset Damaskus evne til å kjøpe medisiner, medisinsk utstyr, reservedeler og programvare. I «praksis er internasjonale private selskaper uvillige til å hoppe over de hindrene som er nødvendige for å sikre at de kan handle med Syria uten å bli anklaget for uforvarende å ha krenket de restriktive tiltakene.» [22] Som en følge av dette, har Syrias offentlige helsesystem, en gang et av de beste i regionen, nærmest brutt sammen.

Spesialrapportøren bemerker at:

Forbudet mot handel med utstyr, maskiner og reservedeler har ødelagt den syriske industrien. Kjøretøy, inkludert ambulanser og brannbiler, så vel som landbruksmaskiner lider av mangel på reservedeler. Manglende vannpumper påvirker vannforsyningen kraftig og reduserer landbruksproduksjonen. Kraftverk bryter sammen, og nye anlegg kan ikke kjøpes eller vedlikeholdes, noe som fører til strømbrudd. Komplekse maskiner som krever internasjonale teknikere for vedlikehold bryter sammen og skader medisinske apparater og maskiner i fabrikker. Sivile fly er ikke lenger i stand til å fly trygt og bussene i kollektivtrafikken er i dårlig stand. [23]

På toppen av det hele:

Syrere kan ikke kjøpe mange typer teknologi, inkludert mobiltelefoner og datamaskiner. Den globale dominansen av amerikanske programvarefirmaer, teknologibedrifter og bank- og finans-programvare, der alt er forbudt, har gjort det vanskelig å finne alternativer. Dette har lammet eller forstyrret store deler av syriske institusjoner. [24]

Vestens økonomiske sanksjoner har bidratt sterkt til migrasjonskrisen.

Mens sikkerhetssituasjonen var en sentral faktor som førte til migrasjonen fra Syria, bør det understrekes at den dramatiske økningen i arbeidsledighet, jobbmuligheter, nedleggelse av fabrikker som ikke kan skaffe til veie råvarer eller maskiner eller eksportere sine varer, alt har bidratt til å øke utvandringen av syrere. Noen [vestlige stater] har valgt ut dyktige innvandrere, mens de presser de mindre heldige til å dra tilbake til Syria. Denne «hjerneflukten» har spesielt skadet medisinsk og farmasøytisk industri, på det verst tenkelige tidspunkt for Syria. [25]

Den britiske korrespondenten Patrick Cockburn påpekte at sanksjonene fra USAs og EU-landene ligner på sanksjonene mot Irak, og er «en økonomisk beleiring av Syria». Han anslo at beleiringen dreper utallige syrere gjennom sykdom og underernæring, på samme måte som beleiringen av Irak drepte hundretusenvis av irakere i løpet av 1990-tallet. [26]

Loven

Alt dette er ulovlig. Sanksjoner utenfor Sikkerhetsrådets rammeverk er forbudt ifølge folkeretten. Og likevel forkaster USA, EU, Canada, Norge og Australia – land som presenterer seg som forkjempere for en regelbasert internasjonal orden – selve regleverket som de hevder å opprettholde. Deres handlinger avslører at de ikke forsøker å skape en reglelbasert internasjonal orden, men en amerikansk-diktert internasjonal orden, der reglene gjelder for alle stater bortsett fra USA, som hersker. Graham Allison, professor i statsvitenskap ved Harvard Kennedy School, sa det nylig slik (Foreign Affairs juli / august 2018):

Mange glemmer … at selve FN-pakten, som forbyr nasjoner fra å bruke militær styrke mot andre nasjoner eller intervenere i deres indre anliggender, privilegerer de sterke over de svake. … Som den indiske strategen C. Raja Mohan har observert, er supermaktene «eksepsjonelle»; det vil si når de bestemmer at det passer, gjør de unntak for seg selv. Det faktum at i de første 17 årene av dette århundre invaderte den selvutnevnte lederen av den [regelbaserte internasjonale] orden to land, utførte bombeangrep og raid med spesialstyrker som drepte hundrevis av mennesker som de ensidig erklærte var terrorister, og utsatte dusinvis av andre for «ekstraordinary renditon», ofte uten noen internasjonal juridisk myndighet (og noen ganger uten selv nasjonal lovlig myndighet) taler for seg selv. [27]

Allison la til: USA har aldri «avstått fra å bruke militær styrke for å beskytte sine interesser når bruken av makt brøt internasjonale regler.» [28] Han burde kanskje ha lagt til at de heller ikke har latt regler avskrekke dem fra å bruke økonomiske tvangsmidler.

Hykleriet slutter ikke der. De samme statene hevder frekt at de nærmest har eneretten til å fortolke og forsvare menneskerettigheter, samtidig som de bryter menneskerettighetene til folkene som bor i tidligere koloniserte land som prøver å hevde sin uavhengighet mot vestlige forsøk på å redusere deres suverenitet. Både Den internasjonale konvensjonen om sivile og politiske rettigheter og Den internasjonale konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter erklærer at et folk ikke kan fratas sitt livsgrunnlag – akkurat hva Vestens økonomiske sanksjoner forsøker å oppnå. I tillegg erklærer FNs menneskerettighetsråd at «ensidige tvangsmidler [har negative konsekvenser] for retten til liv, rettighetene til helse og medisinsk behandling, retten til frihet fra sult og retten til en tilstrekkelig levestandard, mat, utdanning, arbeid og bolig.»[29]

I henhold til artikkel 5 i FNs erklæring om retten til utvikling:

Stater skal ta utvedtydige skritt for å eliminere de massive og åpne bruddene på menneskerettighetene til folk og mennesker som er berørt av situasjoner som for eksempel skyldes […] utenlandsk dominans og okkupasjon, aggresjon, utenlandsk innblanding og trusler mot nasjonal suverenitet, nasjonal enhet og territorial integritet, krigstrusler og nekting av å anerkjenne folks grunnleggende rett til selvbestemmelse.

Til tross for denne erklæringen, har USA og deres allierte aktivt blandet seg inn i Syrias interne anliggender, framsatt krigstrusler, utført aggressive handlinger, krenket Syrias territoriale integritet og okkupert en del av landet.

I tillegg har stater forbud mot å bruke «enhver form for tiltak, inkludert men ikke begrenset til økonomiske eller politiske tiltak, for å tvinge en annen stat, der målet er å oppå en underordnelse av dets suverene rettigheter og sikre seg selv noen som helst fordeler.»[30]

Vestlige stater protester, og hevder at de ikke forsøker å oppnå egne fordeler når de pålegger sanksjoner, men bare en demokratisk overgang i Syria. Innsigelsen kan lett avvises som falsk.

De islamistiske opprørerne som støttes av Vesten, kjemper ikke for en demokratisk overgang, men et styre etter Koranens lover (eller deres tolkning av dem); De betrakter faktisk demokrati som et menneskeskapt system, dårligere enn det de betrakter som åpenbart av Gud. De største opposisjonsgruppene mot den syriske regjeringen har vært IS, al-Qaida og andre jihadistiske grupper – som knapt kan betegnes som demokrater. [31]

Dessuten er USAs største allierte i den arabiske verden absolutistiske monarker – konger, sultaner og emirer, samt en militærdiktator. Disse lederne er helt det motsatte av demokratene Washington hevder de beundrer og støtter.

Syria er derimot et av de få arabiske landene med et valgt parlament og en valgt president. Landets siste presidentvalg hadde flere kandidater, som dermed per definisjon gjør det mer demokratisk en kongedømmene. Uansett manglene ved Syrias demokrati, er det nærmere modellen som Vesten holder opp som et ideal enn de autokratiske politiske systemene i Saudi-Arabia, Bahrain og Jordan, blant Washingtons viktigste arabiske satellitt-kongedømmer, der pro-demokratisk aktivisme undertrykkes hensynsløst.

Den viktigste amerikanske stedfortrederen i regionen, Israel, er et herrenvolk-demokrati (et demokrati bare for jøder) og en jødisk stat for arabere – knapt et inkluderende, liberalt demokrati, men i stedet ekskluderende, uliberalt og rasistisk.

Derfor, hvis Washingtons venner i regionen er autokrater og herrenvolk-demokrater, og landet der de angivelig forsøker å skape en demokratisk overgang, ligner den vestlige modellen med parlamentarisk demokrati i større grad enn USAs mest ærede regionale allierte, hvordan kan vi tro at Washington virkelig ønsker å oppnå en demokratisk overgang i Syria?

Selvfølgelig kan vi ikke det. Tanken om at hensyn knyttet til spredning av demokrati – og ikke imperiebygging – er grunnlaget for Washingtons Syria-politikk, er så sterkt i strid med fakta, at det faktum at noen tror på dette i det hele tatt, er et bevis på den utrolige makten som vestlige stater og deres massemedier har til å skape et syn på verden i befolkningen som er helt uten forbindelse med virkeligheten.

Som atombomber, diskriminerer ikke sanksjoner. De dreper både stridende og ikke-stridende, statsansatte og sivile. Som sådan, burde innførselen av dem «betraktes som en krigsforbrytelse», siden de involverer, som Patrick Cockburn hevder, «den kollektive avstraffelsen av millioner av uskyldige sivile som dør, blir syke eller redusert til å leve av avfall fra søppeldynger.» Cockburn ber oss være «like rasende over virkningen av denne typen ting» som vi er «av ødeleggelse av sykehus ved bombing og artilleriild.» Problemet er imidlertid at «bildet av røntgen- eller nyredialyse-maskiner som mangler viktige reservedeler, aldri kommer til å konkurrere om effekt med bilder av døde og sårede ved frontlinjen. Og de som dør fordi medisinsk utstyr har blitt deaktivert av sanksjoner, vil trolig gjøre det udramatisk og ute av syne.» [32]

Bygg forsvarsverk mot økonomisk atombombing

Frantz Fanon bemerket en gang at «Når en kolonialistisk og imperialistisk makt tvinges til å gi uavhengighet til et folk, sier denne imperialistiske makten: ‘vil dere ha uavhengighet? Så ta den, og dø av sult.’ Fordi imperialistene fortsatt har økonomisk makt, kan de fordømme et folk til sult, ved hjelp av blokader, embargoer eller underutvikling.» [33]

USAs president Donald Trump uttrykte den samme ideen, men fra et helt annet synspunkt: «Økonomisk sikkerhet er nasjonal sikkerhet» [34] observerte han, selv om han sa dette i forbindelse med den kinesiske utfordringen mot USAs høyteknologiske dominans og forsøket på å overvinne utfordringen ved å bruke tollmurer for å beskytte nasjonal sikkerhet. Ved å påpeke sammenhengen mellom økonomisk sikkerhet og nasjonal sikkerhet, nevnte Trump et sentralt spørsmål i anti-kolonialistiske kamper.

En antikolonialistisk frigjøringskamp har to faser: Den første er militær, og har til hensikt å oppnå formell politisk uavhengighet. Den andre fasen er økonomisk. [35] Målet er en vitenskapelig og teknologisk utvikling som kan skape grunnlaget for selvforsyning; selvforsyning som grunnlag for økonomisk uavhengighet; og økonomisk uavhengighet som grunnlaget for reell politisk uavhengighet. [36]

Få tidligere kolonier eller halv-kolonier greid å nærme seg denne andre fasen. Men Kina, et av verdens fattigste land da Maos styrker kom til makten i 1949, har, under veiledning av det kinesiske kommunistpartiet, oppnådd økonomisk utvikling av en slik størrelsesorden at den utfordrer «den store forskjellen» – adskillelsen av menneskeheten i en minoritet av rike land og en majoritet av fattige. Denne «store forskjellen» begynte med den europeiske erobringen og plyndringen av Amerika for over 500 år siden. Og kineserne har greid det med en blanding av deltagelse i verdensmarkedet, industriplanlegging og økonomisk sentralstyring, ledet av det endelige målet om å fullføre den antikoloniale revolusjonen og overvinne fem århundrer med vestlig økonomisk overherredømme og politisk tyranni.

Uten fordelene som har gjort det mulig for Kina å lykkes i sin antikolonialistiske kamp, fortsetter andre anti-imperialistiske stater i det globale sør denne kampen, men de er plaget av økonomisk avhengighet og er fortsatt fanget i ny-kolonialismens knusende favntak. Dermed lever de fortsatt på nåde av Vestens økonomiske atombomber.

Den vestlige venstresida kan potensielt bidra til en meningsfull frigjøring av det globale sør fra det nordlige slaveriet med tre ting: For det første å presse vestlige regjeringer til å oppgi bruken av økonomisk tvang. En del av dette innebærer at man river bort det humanitære sløret som denne tvangen skjules bak. Det andre er å presse vestlige regjeringer til å gi tidligere koloniserte land rom til å følge en selvstyrt økonomisk utvikling. Det tredje er å anerkjenne at radikale demokratiske, arbeider-sentriske eller selvforsynte økonomier kanskje ikke er praktiske veier for tidligere koloniserte land til å oppnå økonomisk utvikling og uavhengighet. Engasjement med markeder i inn-og utland, økonomiske insentiver, en rolle for både statseide og private bedrifter, og statsplanlegging under ledelse av partier og regjeringer forpliktet til å fullføre den andre, økonomiske, fasen i den antikolonialistiske kampen, kan være den mest lovende veien for å lykkes i å utviske «den store forskjellen» og skape en beskyttelse mot Vestens økonomiske atombomber.


Med velvillig tillatelse fra Stephen Gowans, en enøyd canadisk anti-imperialist. (Norge er lagt til lista over land med sanksjoner). Gowans er forfatteren av bl.a. Washington’s Long War on Syria.

Fotnoter:

1. Stephen Gowans, “Den (stort sett ukjente) amerikanske okkupasjonen i Syria», 11. mars 2018.

2. “Promotion and protection of all human rights, civil, political, economic, social and cultural, including the right to development,” Resolution adopted by the Human Rights Council, Human rights and unilateral coercive measures, Twenty-seventh session, October 3, 2014.

3. Justine Walker, “Study on Humanitarian Impact of Syria-Related Unilateral Restrictive Measures: A report prepared for the United Nations Economic & Social Commission for Western Asia,” May 16, 2016.

4. UN Human Rights Council, October 3, 2014.

5. Walker.

6. United Nations Human Rights Office of the High Commission.

7. “End of mission statement of the Special Rapporteur on the negative impact of unilateral coercive measures on the enjoyment of human rights to the Syrian Arab Republic, 13 to 17 May 2018,” United Nations Human Rights Office of the High Commission, 17 May 2018, https://www.ohchr.org/EN/NewsEvents/Pages/DisplayNews.aspx?NewsID=23094&LangID=E

8. John Mueller and Karl Mueller, “Sanctions of Mass Destruction,” Foreign Affairs, May/June 1999.

9. Domenico Losurdo, Class Struggle: A Political and Philosophical History. Palgrave MacMillan. 2016, p. 250.

10. Alfred B. Prados and Jeremy M. Sharp, “Syria: Political Conditions and Relations with the United States After the Iraq War,” Congressional Research Service, February 28, 2005.

11. Prados and Sharp.

12. Prados and Sharp.

13. Nada Bakri, “Sanctions pose growing threat to Syria’s Assad,” The New York Times, October 10, 2011.

14. Joby Warrick and Alice Fordham, “Syria running out of cash as sanctions take toll, but Assad avoids economic pain,” The Washington Post, April 24, 2012.

15. Walker.

16. Walker.

17. Special Rapporteur, May 17, 2018.

18. Walker.

19. Special Rapporteur, May 17, 2018.

20. Special Rapporteur, May 17, 2018.

21. Special Rapporteur, May 17, 2018.

22. Special Rapporteur, May 17, 2018.

23. Special Rapporteur, May 17, 2018.

24. Special Rapporteur, May 17, 2018.

25. Special Rapporteur, May 17, 2018.

26. Patrick Cockburn, “U.S. and E.U. sanctions are ruining ordinary Syrians’ lives, yet Bashar al-Assad hangs on to power,” The Independent, October 7, 2016.

27. Graham Allison, “The myth of the liberal order,” Foreign Affairs, July/August 2018.

28. Allison.

29. UN Human Rights Council, October 3, 2014.

30. UN Human Rights Council, October 3, 2014.

31. Stephen Gowans. Washington’s Long War on Syria. Baraka Books. 2017. Chapter 4.

32. Patrick Cockburn, “It’s time we saw economic sanctions for what they really are—war crimes,” The Independent, January 19, 2018.

33. Domenico Losurdo, “The New Colonial Counter-Revolution,” Revista Opera, October 20, 2017.

34. Peter Navarro, “Trump’s tariffs are a defense against China’s aggression,” The Wall Street Journal, June 20, 2018.

35. Paraphrasing Ayatollah Khamenei. Original quote in William R. Polk, Understanding Iran: Everything You Need to Know, From Persia to the Islamic Republic, From Cyrus to Ahmadinejad (Palgrave MacMillan, 2009), 212.

36. Losurdo, October 20, 2017.

KampanjeStøtt oss

Kommentarer

  1. Johnny says:

    En oppklarende artikkel fra Stephen Gowans som alle burde lese, spesielt venstresiden i Norge, men de bryr seg neppe om slike bagateller.

  2. baluba says:

    Hvorfor får nrk fortsette å kalle dette en borgerkrig. Hvorfor reagerer ikke faktisk.no?

  3. Å drive økonomisk krigføring i strid med Internasjonal lovgivning, er helt legitimt, så lenge man legger igjen mobilen hjemme, og ikke går i bursdagsselskaper til Nasjonale Stater, medlem av FN, men som av Israel anses som fiender.
    Inntil personer innen Politikk og Presse blir stillet personlig ansvarlig for ulovlighetene, kommer galskapen til å fortsette.

    Personlig kan jeg ikke se for meg, at dette kommer til å skje.

    Sannsynligheten tilsier, at Sandberg tvinges til å gå av, og dermed går livet videre, med fokus på nye uvesentligheter som kommer og går.

Fortsett diskusjonen på forum.steigan.no

Deltakere