Også Statkraft på banen med tvilsomme teorier om krafteksport

3
Statkraft viser manglende realisme i energipolitikke, skriver Odd Handegård.
Odd Handegård

Av Odd Handegård.

Statkraft eier en betydelig del av de norske kraftverkene, og har nylig publisert sine synspunkter på utviklingen av norsk energisektor i et notat som kalles «Globale energitrender – Statkrafts Lavutslippsscenario 2018».

Det er som ventet ikke mye her som avviker fra det politikere og media vanligvis sier om nødvendigheten av at Norge må tilpasse seg «de internasjonale tendensene». For Statkraft handler dette ikke om å selge strøm, men om å selge «fleksibilitet» – den vanligste betegnelsen på «fleksibilitet» er som kjent «Norge som batteri for Europa».

Det er interessant at Statkraft for å selge «fleksibilitet», må løse én stor BEKYMRING: Utbyggingen av «variabel sol- og vindkraft i Europa øker behovet for fleksibilitet i kraftsystemene». Fleksibilitetsutfordringene må løses – ellers kan veksten i sol- og vindkraft stoppe opp. Men hva skal etter Statkrafts oppfatning til for at problemene skal «bli løst», og hva blir konsekvensene for de fleste norske strømkunder?

Statkraft skiller mellom tre former for fleksibilitet, som jeg her slår sammen til to: Kortsiktig og langsiktig fleksibilitet – den kortsiktige skal takle uregelmessigheter eller stans i den fornybare strømproduksjonen på mindre enn et døgn, mens den langsiktige skal takle dårlig strømforsyning fra et døgn og opp til flere uker, først og fremst når vindkrafta svikter.

Her er det viktig å huske at det ikke bare er én strømkabel som skal brukes i slengen – vi har allerede kabler til Sverige, Danmark og Nederland som snart skal suppleres med kabler til Tyskland, England og Skottland med en samlet kapasitet på minst 60-70 TWh. Dette innebærer at alle kabler skal «balansere» kraftsvikt i ulike land i hele Nord-Europa, noe som i realiteten vil bety at kablene langt på vei vil gå kontinuerlig. Og jeg minner også om at Norge i realiteten bare har et gjennomsnittlig kraftoverskudd på 6 TWh pr. år (halvparten av Oslos energiforbruk). Det er altså ikke bare en liten «skvett» energi eller trykkstøtte som skal eksporteres, men svært mye mer. – Så til de praktiske løsningene som skal sikre stabil strømtilførsel i EU.

For den kortsiktige fleksibiliteten er det flere løsninger som kan bidra med fleksibilitet: Kullkraft (midlertidig), gasskraft, batterier, fleksibel elbil-lading, «forbrukerfleksibilitet» (!!) og også vannkraft. Statkraft ser optimistisk på mulighetene (uten med et eneste ord å antyde noe konkret om kraftbehovet – i TWh – til de seks mest aktuelle landene!!!). – Men det store problemet er naturligvis den langsiktige fleksibiliteten – når vindmøllene produserer lite, og det skjer jo to tredjedeler av året.

Og her er det nesten bare én tilfredsstillende løsning, nemlig norsk vannkraft, i tillegg til små mengder av hydrogen, ettersom kull og gass helst skal utfases før 2050. Men heller ikke her sier Statkraft noe om størrelsen på den nødvendige krafteksporten som skal sikre fleksibiliteten og stabiliteten i EUs kraftforsyning. Det eneste som er helt sikkert er at strømeksporten vil bli VESENTLIG større enn vårt overskudd på 6 TWh. For sikkerhets skyld føyer Statkraft til at kull og gass kanskje fortsatt vil stå for mye av fleksibilitetsløsningene i 2040.

Av en eller annen grunn nevner ikke Statkraft den kolossale, planlagte utbyggingen av vindkraft i Norge (den vil jo eventuelt også måtte kreve fleksibilitetsløsninger – hvis den kommer). Derimot nevnes en del andre tiltak som skal ruste opp eksisterende norske kraftverk, uten å gå i detalj. Lavutslippsscenarioet 2018 fra Statkraft, gjør INGENTING for å konkretisere eller sannsynliggjøre det kraftbehovet som trengs, og dokumentet unnlater å drøfte spørsmål om alternativ bruk av norsk kraft (norsk industri, (halvt tvilsomme) datasentre, norsk transportsektor osv.). Og strategien drøfter slett ikke eventuelle ulemper for folk flest i Norge. Ingen kalkulator i verden vil klare å få orden på alle de ukjente faktorene i Statkrafts «regnestykke».

Slik prøver Statkraft å selge «fleksibilitet» på slutten av dokumenet:

  • Norsk vannkraft har en unik evne til å håndtere store variasjoner i andre lands fornybare kraftkilder.
  • Med gode mellomlandsforbindelse vil Norge (og Sverige) kunne bidra med langsiktige fleksibilitetsløsninger.
  • Med flere kabler og bedre nett kan vi bidra til å dekke behovet for både kortvarig og langvarig fleksibilitet.
  • Ulike former for forbrukerfleksibilitet gir myndighetene mulighet til å styre bruken av strøm (i Norge) til oppvarming, kjøling, ventilasjon og elektriske apparater i bygninger, særlig om vinteren.
  • Verden vil bli renere og billigere med vind- og solkraft, og med norsk «fleksibilitet».

Dette viser selskapets manglende realisme.

 

Les flere artikler av Odd Handegård på steigan.no.

KampanjeStøtt oss

Kommentarer

  1. Ikke bare har vi verdens mest fleksible arbeidstakere, nå skal stømmen vår bli det også. Eller kanskje nettopp derfor.

  2. baluba says:

    Vi skal ofre naturen vår for at de skal ha ståhjulinger og aircondition nedover kontinentet.

  3. Bare hvis de betaler mer.

Fortsett diskusjonen på forum.steigan.no

Deltakere