Hama 82

6
Byen Hama ligger ved Orontes-elva. Foto: Frans Sellies.

Hva skjedde egentlig under opprøret i Hama i Syria i 1982?

Av Geir Sundet.

Erling Folkvord skriver 7.juni 2018 på steigan.no:

Vi som diskuterer, har ein ting felles: Vi veit for lite. Vi kan hjelpe kvarandre både med å finne ut kva som er fakta og kva som er ulike tolkingar av same faktum.  

Jeg synes dette er et fornuftig utgangspunkt. Sjøl har jeg jobba med alt annet enn Midt-Østen i mange år, men denne krigen har tvunget meg til å lese. Jeg har lagd en litteraturoversikt som kan være til nytte for andre her.

Erling skreiv videre i den nevnte artikkelen at han har sett på Syria under Baath-partiet som et diktatur med beinhard undertrykking av opposisjonen, slik som ”den blodige knusinga av Den muslimske brorskapen i Hama i februar 1982. Journalisten Robert Fisk skreiv da at regjeringsstyrkane drap opp mot 10 000.

Jeg har sett på hva seks forskjellige kilder sier om Hama 82, nemlig Patick Seale, Robert Baer, Robert Fisk, Tim Anderson, Stephen Gowans og Cecilie Hellestveit.

Den grundigste kilden jeg har funnet på Hama 82 er den britiske forfatter og journalist Patrick Seale. I boka Asad – the struggle for the Middle East fra 1986, (ja, med en s) gir han en grundig framstilling av kampene, og ikke minst, begivenhetene i forkant.

Den desidert mest ensidige er Cecilie Hellestveit, Syria. En stor krig i en liten verden. Den er viktig, fordi den to ganger er anbefalt i Gnist, det teoretiske tidsskriftet til Rødt.

I det følgende har jeg oversatt en del, men latt noe tekst stå i original.

 

Hama 82. De muslimske brødrenes terror

Det som skjedde i Hama i 1982, var klimaks i en fem-seks år lang terrorkampanje som kulminerte i et åpent opprør mot den syriske regjeringen.

Stephen Gowens beskriver det slik:
”Hama var episenter og basen for sunnifundamentalismen og jihadistene i Syria. *Galvanisert av en falsk rapport om Assad var styrtet, la de muslimske brødrene ut på et lykkelig bloddryppende raseri i hele byen, hvor de angrep politistasjoner og myrdet Baath-partiledere og deres familier, sammen med myndigheter og soldater. I noen tilfeller blei ofrene halshugd, en praksis som blei gjenopptatt flere tiår seinere av IS. Samtlige Baath-presentanter i Hama blei myrdet. (Gowans s 95)

Tidligere CIA agent Robert Baer gir denne fargerike beskrivelsen:
”I februar 1982 overtok de syriske muslimske brødrene Hama ved bredden av Orontes, Syrias fjerde største by, med opprør som strakte seg tilbake til bronsealdere**. Når de startet med å kutte strupene på Alawitt representanter og deres familier, handlet Assad. (Baer s103)

Patrick Seale sier det slik:
Selve oppstanden startet klokken 2, natten mellom 2. og 3. februar 1982. En patruljerende enhet fra den Syriske hæren gikk inn i et bakhold i den konservative byen Hama. Snikskyttere på takene drepte kanskje 20 soldater. Troppene hadde snublet over gjemmestedet til en lokal geriljakommando, ’Umar Jawwad, bedre kjent som Abu Bakr.

Omringet av regjeringstropper ga Abu Bakr ordre om fullt opprør. Hundrevis av islamske krigere stormet fram fra sine gjemmesteder, brøt seg inn i de private hjemmene til statstjenestemenn og partiledere (fra Baath-partiet), overmannet politiposter, plyndre og myrdet.

Om morgenen 3. februar hadde et søttitall ledende baathister blitt myrdet, og geriljaen erklærte byen for ”frigjort”. (Seale s 332)

Før jeg ser på den syriske hærens reaksjon på opprøret og mordene i Hama i 1982, er det viktig å se at dette ikke var enkeltstående handlinger.

Opptakten 1975 – 1982

Noen av mine gamle venner sier at Syriakrigen er for komplisert til at man kan snakke om en hovedmotsigelse, eller at de ikke lenger liker begrepet hovedmotsigelse. Jeg synes begrepet er nyttig, fordi det er lett å bli ført på villspor om man ikke tar med at det aller meste som har skjedd i Midt-Østen etter andre verdenskrig har involvert Israel/USA på den ene siden. I åpen krig, via stedfortreder eller i kulissene.

Patrick Seale sier at hele Hafez al-Assads politiske liv etter at Baathistene tok makta i Syria var preget av kampen mot Israel (og USA). Etter at Syria blei knust av Israel i Seksdagerskrigen i 1967, gjorde de det langt skarpere i Oktober krigen i 1973, men blei svikta av president Anwar Sadat i Egypt. Kort tid etter Oktoberkrigen, hvor Syria og president Assad stod tilbake som den fremste motstanderen mot Israel blant de arabiske statene, startet en attentatbølge inne i Syria. Syria var formelt sett fremdeles i krig med Israel i hele denne perioden. Lederen for Hamagarnisonen blei myrdet i oktober 1976, og myndighetene definerte terroristene som ”de muslimske brødrene”, en sekkebetegnelse som blei brukt gjennom den fem år lange krisen for å beskrive den muslimske eller muslim-styrte opposisjonen som manifesterte seg i forskjellige geriljagrupper med forskjellige ledere og bakgrunn i forskjellige deler av Syria. ”Dissidentbevegelsen var bredere enn geriljaen, men den var den alvorligste utfordringen mot Assad fra 1977 til 1982.” (Seale s 321-322)

Den samme interne terror skjedde for øvrig umiddelbart etter Syrias nederlag i seksdagerskrigen mot Israel i 1967. ”Brorskapet erklærte jihad mot de sekulære baathistene, som de fordømte som vantro. (Gowens s.93) Midt på søttitallet etablerte de muslimske brødrene organisasjonen the Fighting Vanguards, trent og bevæpnet i utlandet. (Gowens s 94) I oktober 1980 etablerte brorskapet Islamic Front of Syria, med målsetning å samle hele Sunni – opposisjonen i en anti Baath organisasjon støttet av Israel og Jordan, med mer eller mindre åpenlyse treningsleirer i Jordan. (Gowens s 95)

Terror og drap

Kampen mot regjeringa varierte fra sabotasje av industri, bilbomber og bomber i supermarked, til målrettede politiske mord og fullt væpnet opprør.

Blant de to-tre dusin som blei drept i politiske attentat var rektor på universitet i Damaskus, Dr Muhammad al-Fadl, i februar 1977. Samme år i juni drepte de leder for missilkorpset, al-Hamid Ruzzug, de myrdet professor ‘Ali Ibn Abid al-’Ali ved universitet i Aleppo i november, nestoren blant de Syriske tannleger, Dr Ibrahim Na’ama i mars 1978, innenriksminister Ahmad Khalil i august 1978 og aktor i høyesterett, ’Adil Mini, i april 1979. Det blei også utført et attentat mot Assads egen doktor, neurologisten Dr Muhammad Sahada Khalil, i august. To andre av hans nære venner, hjertespesiealist Yusuf Sayigh, og lederen for den nasjonale progressive front Darwish al-Zuni, blei drept i 1980.

Seale skriver at det både sjokkerte og såret Assad at noen av de beste og skarpeste menn i Syria, spesielt menn fra hans eget samfunn, falt for morderne. (Seale s 317).

Massakeren ved Artilleriskolen i Aleppo i 16. juni 1979 markerte starten på full krig fra de muslimske brødrene mot alawitter, mot representanter for Baath-partiet, mot partikontorer, politistillinger, militærkjøretøy, fabrikker og andre mål. Russiske teknikere i Syria blei heller ikke spart.  (Seale s 324)

Kaptein Ibrahim al-Yusuf, tilknytta the fighting Vangards, sammenkalte kadettene til møte. Han skilte ut sunni-kadettene fra de andre, som vesentlig var alawitter, og drepte 35 av de sistnevnte med automatvåpen, håndgranater og sin egen pistol. (Van Dam s 50) I tillegg blei 55 skadet.

Robert Fisk sier i The Great war for Civilisation at “mer enn femti kadetter blei drept” (Fisk s 1013), mens Robert Seal skriver 30.

Fra det som Seal beskriver som ”trygge havner dypt inne i et ”nettverk av gamle kaningraver” i  gamle byer som Aleppo og Hama, hvor biler ikke kunne komme fram”, dukker geriljaen fram med bomber og drap.

De satt fyr på bygninger, stengte butikker, arrangerte anti-regjerings demonstrasjoner og prøvde å ta kontroll på gata.De sendte hit-team for å drepe partimedlemmer. Baath-medlem i Hama, ’abd al-’Aziz al ’Adi, blei for eksempel myrda foran kone og barn, før liket blei kasta ut i gata. Ofte gjorde terroristene selvmord med å utløse granater festet rundt midjen dersom de blei tatt.  I mars 1980 utvida de muslimske brødrene sine aksjoner, med forsøk på større byopprør. Disse spredde seg til Hama, Homs, Idlib og andre byer.
26. juni 1980 blei president Assad sjøl forsøkt drep i et attentat. Islamistene utløste to granater og åpnet maskingeværild under en offisiell mottakelse for en afrikansk gjest.
I Aleppo aleine drepte terrorister over 300 folk mellom 1979 og 1981, de fleste Baathister og alawitter, men også et dusin islamistiske prester som hadde fordømt morderne. (Seale  s 325)

Husni ’Abo, militærleder for undergrunnskommandoen, blei tatt, stilt for retten og henretta. Han blei etterfulgt av Adnan Uqla, en av dem som hadde planlagt massakren på Aleppo-kadettene. ”Several terrorist leders arose in those terrible times, only to be hunted down.” (Seale s 325)

I 1981 tok geriljaen seg inn i selve Damaskus og sprengte bilbomber utenfor Statsministerens kontor, utenfor Hovedkvarteret til flyvåpenet og ved det Sovjetiske ekspertsenteret, bomber som drepte hundrevis av forbipasserende. (Seale s 331)

”Assads reaksjon”

Baath-kongressen i årskiftet 79-80 drøfta hvordan man skulle forholde seg til ei slik terrorbølge. De islamske terroristene hadde sverget på å drepe enhver hedning. Skulle man la det muslimske opprøret seire? Eller skulle Baath staten forsvares, eventuelt med blod?  Da Erling Folkvord og jeg møttes første gang i 1970 var vi begge militærnektere og pasifister, men jeg tror ingen av oss i dag mener det er mulig å slå ned terrorister av denne type med blomster. Seal skriver at jernhånd-metoden som blei vedtatt antagelig reddet regime, men endret samtidig dets karakter. I tillegg til å sette inn regulære milits- og militærstyrker for å slå ned den muslimske bygeriljaen, startet regjeringen bevæpning av parti og sympatiserende masseorganisasjoner.  (Seale s 327) Presidenten gikk sjøl i spissen og holdt taler i folkelige organisasjoner for arbeidere, bønder, håndverkere, ungdom, kvinner, lærere, forfattere, studenter, idrettsfolk, og oppfordret dem til å bruke væpna revolusjonær vold som svar på den reaksjonære volden fra geriljaen. (Seale s 328)

Library of Congress

Hama 82. Regjeringens svar

Morgenen 3. februar 1982 var altså situasjonen den at de muslimske brødrene hadde tatt kontroll over Syrias fjerde største by, gjennom å drepe størstedelen av ledelsen i parti og statsapparat. ”Frykt, plyndring og ei elv av blod utelukket enhver tanke på våpenhvile. Hama var den siste og avgjørende kampen om hvilken side som skulle vinne, og ville, på den ene eller den andre måten, avgjøre landets skjebne”. (Seale s 333)

Regjeringen satt inn luftbårne styrker og 12 000 soldater. Geriljaen trakk seg tilbake til et par bydeler hvor de hadde forberedt seg på lang beleiring, blant annet ved å bygge tunneler. Etter nærmere en måneds kamp var mer enn en tredjedel av den historiske indre byen ødelagt. ”But the common people living deeper in the maze of streets were the main victims as, without food, water and fuel in the cruel winter weather, they were all too often buried in the ruins of their homes.” (Seale s 333)

Dødstallene og kilder

Oppstanden i Hama var klimaks på en mer enn fem år lang kamp. Dødstallene varierer fra 1000 til 30 000, og da snakker noen om drepte i alt, noen om drepte opprørere og noen om sivilbefolkning.

Gowens: En tidlig rapport i Time Magazin sa at 1000 blei drept, mens de fleste observatører sa 5000. Israelske kilder og Det muslimske brorskap sa mer enn 20 000. Robert Dreyfus argumenterer for at vestlige kilder bevist overdrev tallene for å demonisere sekulære baathister som hensynsløse mordere, og – at baathistene sjøl ikke protesterte – for å skremme det muslimske brorskapet. (Gowens s 96)

Tim Anderson refererer til en DIA-rapport, (Defense Intelligence Agency – etterretningsetat i det amerikanske forsvarsdepartementet) fra 1982, skrevet kun to måneder etter kampene. «Det totale antall dødsoffer i Hama – hendinga går antagelig opp til 2000. Da inngår antageligvis 300 eller 400 medlemmer av det Muslimske brorskapets elite ‘Hemmelige apparatet’». (Anderson s 46) Den samme DIA-rapporten sier at ledelsen i det Muslimske brorskap var klar over at de hadde Assad i en ”no win situation” i Hama.

CIA-agent Baer sier imidlertid at et estimat på 20 000 blei drept, flesteparten av Brødrene. (Baer s 103)

Tidligere Nederlands ambassadør Nikolaos Van Dam sier tallende varierer fra 5000 til 25000, og at de fleste drepte var innbyggere i Hama. (Van Dam s 52)

Seale sier spørsmålet om hvor mange som mistet livet er et spørsmål om formodning. Sympatisører av regjeringen anslo tallet til 3000, mens kritikerne mente det var 20 000 eller flere. Mange flyktet fra byen under kampene, og det kompliserte opptellingen. Sjøl mener han mellom 5000 og 10 000 er sannsynlig. (Seale s 334)

Robert Fisk: ”Opp mot 20,000, blei det sagt, døde i de underjordiske tunellene. De virkelige tallene kan ha vært nærmere 10 000.’’ (Fisk s 1005-1006)

Robert Fisk lar også en ung tjenestemann som forsvarere regjeringen komme til ordet i The great war for civilisation. ”Jeg veit du er uenig i det som skjedde i Hama, Robert, drepingen og eksekusjonene, men du må også forstå at vi prøvde å snakke med Brødrene først, forhandle. Vi ønsket ikke dette blodbadet. Vi spurte dem hva de vil ha?” De svarte: “ Hodet til presidenten”. Og da var det selvfølgelig slutt. (Fisk s 1006)

Fisk utrykker også sin egen tvil. ”Vi krever respekt for human rights i Midt-Østen – men vi advarer også mot farene ved fundamentalisme, med ’islamic terror’. (Fisk s 1005).

Opprør eller del av en konspirasjon?

I hele perioden terroren og kampene innad i Syria pågikk var landet formelt fremdeles i krig med Israel, de hadde bare inngått våpenhvile. Israel okkuperte fremdeles Golanhøyden og det var først og fremst kampen mot Israel/USA som preget Syria.

Seale sier geriljaen var en formidabel motstander. Regjeringstroppene beslagla store mengder utenlandsk valuta, avansert kommunikasjonsutstyr og 15 000 maskingevær i Hama. Halvparten av de tilfangetagne var trent i arabiske land, vesentlig i Jordan. Kampen mot terroristene overbeviste Assad om at Syria sto overfor en større konspirasjon, hvor Irak, Jordan, Libanon, Israel og USA brukte de muslimske brødrene som et redskap. 10. februar, før andre hadde uttalt seg om kampene i Hama, gikk State Department i Washington og Det Muslimske Brorskap i Vest Tyskland ut med nyheten om oppstanden i likelydende uttalelser. Dette tolket regjeringen i Syria som bevis for at USA og Det muslimske brorskap sammen stod bak opprøret. Assad anklaget offentlig CIA for å ville legge hele den arabiske verden under US-Israel dominasjon.

Det syriske eksilmiljøet i Saudi Arabia var også et senter for fiendtlighet med medlemmer av tidligere jordeiere som hadde mista jorda i Baathpartiets jordreformer.  (Seale s 335)

Propaganda

Jeg har kalt boka Syria – en stor krig i en liten verden av Cecilie Hellestveit for ei propagandabok. I omtalen av Hama 82 tar hun kun med den ene sida, brutaliteten til ”Assad”, til ”regimet”: ”Det syriske regimets svar på demonstrasjoner og opptøyer fra syriske brorskapskrefter var nådeløs. Hafez al-Assad beleiret byen Hama i 1982 og la deler av byen i ruiner, i en operasjon som kostet 20 000 syrere livet. Etter dette rådet en klam ro i Syria…” (s 19) ”Hama var et hovedsete for konservativ sunnimuslims opposisjon mot Baath-regime, og byen var årsted for to store massakre tidlig på 1980-tallet. I 1981 ble minst 350 menn henrettet av Hafez al-Assads sikkerhetsstyrker i løpet av en helg i april, og i februar 1982 kulminerte Assad-regimets maktbruk i en beleiring av byen i en måned… en episode som omtales som det klart mest dødelige angrepet fra noe arabisk regime mot egen befolkning i det moderne Midtøsten.” (s 31-32). Uten kilde bruker hun det høyeste tallet på drepte. I det siste sitatet oppgir Hellestveit Patrick Seale som eneste kilde, uten sidehenvisning, og med tilleggskommentaren: ”Det var også massakre i Aleppo og Idlib”.  I hennes bok på 339 sider finner jeg ikke noe om hva den andre sida, de muslimske brorskapskreftene faktisk gjorde.  Halshugging, en rekke attentat, mord på fremtredende sivile, på prester, statstjenestemenn, politi, baathmedlemmer og deres familier, bilbomber som drepte hundrevis av tilfeldige innbyggere, presidentattentat, overtakelse av makta i den fjerde største byen, strukket ut over en periode på fem-seks år, det blir hos Hellestveit til to ord ”demonstrasjoner og opptøyer”.

Stephen Gowans skriver at hendingene i Hama vanligvis huskes i vest, ikke for grusomhetene som blei utført av islamistene, men for den syriske hærens respons, som var en respons man kunne forvente av en hvilken som helst hær som må involvere bruk av makt for å gjenopprette suveren kontroll over et territorium som er beslaglagt av opprørere.

Hellestveit omtaler altså denne makta som massakre fra ”regimet”, med henvisning til Seale. Seale har ikke omtalt dette som massakre, men det må folk tro som ikke har lest Patric Seales 552 sider på engelsk. Tim Anderson sier i boka Det smutsiga kriget mot Syrien at krigspropagandaen i dagens krig primært har vært innretta på demonisering av fiendens leder gjennom skrekkhistorier, virkelige eller innbilte og formålet har vært regimeendring.

Noam Chomsky skriver i Propaganda og offentlighet at den beste propagandaen er den som forteller nesten hele sannheten, men forvrenger den slik at meningen endres.

Den nye redaktøren i Gnist debuterte med å anbefale boka til Hellestveit. Og når tidsskriftet seinere anmeldte Stephen Gowans, etter forespørsel fra blant annet meg, var anmelderens konklusjon at folk heller burde lese Hellestveit, fordi Gowens skreiv «enøyd antiimperialisme» og «regimepropaganda», mens Hellestveits bok er en «eksemplarisk gjennomgang av det internasjonale perspektivet bak krigen.»

Konklusjon

Spydspissen i opposisjonen i Syria har vært svært voldelige religiøse fanatikere. Disse har en lang historie med terror inne i Syria, og med samarbeid med utenlandske krefter.

Imperialismen har en lang historie med impera et divina, splitt og hersk. Det innebærer både å sette grupper opp mot hverandre etter etniske og religiøse skillelinjer, men også å benytte grupper av undertrykte som soldater.

I Midt-Østens nyere historie har de viktigste kreftene som har stått mot hverandre vært Syria på den ene siden, og Israel/USA på den andre.

I vestens propaganda har den Syriske regjering blitt fremstilt som en undertrykker av sitt eget folk, ikke som den viktigste krafta mot sionisme og imperialisme.

Dette perspektivet er viktig å ha med seg både når man skal gjøre seg opp en mening, og når man vurderer kilder.

Kilder

  • Anderson, Tim. Oktober 2016: Det smutsiga kriget mot Syrien. Washington, regimskifte och motstånd
  • Baer, Robert. Three rivers press 2003: Sleeping with the devil. How Washington sold our soul for Saudi crude
  • Van Dam, Nicolaos. I.B.Tauris 2017: Destroying a nation. The civil war in Syria
  • Fisk, Robert. Harper perennial 2006: The great war for civilization. The conquest of the Middle East
  • Gowens, Stephen. Baraka Books 2017: Washington’s long war on Syria
  • Hellestveit, Cecilie. Pax 2017: SYRIA En stor krig i en liten verden
  • Seale, Patrick. University of California Press 1995: ASAD The struggle for the Middle East
  • DIA 1982: Syrian Muslim Brotherhood Pressure Intensifies

 

*Galvanized by a false report that Assad had been overthrown, the Muslim Brothers went on a gleeful blood-soaked rampage throughout the city (Gowans s 95)

**In february 1982 the Syrian Muslim Brothers seized Hama on the Orontes river, with riots going back to the bronze age. (Baer s 103)

KampanjeStøtt oss

Kommentarer

  1. baluba says:

    Om noen år får vi se reprisen her hjemme.

  2. Johnny says:

    En veldig god gjennomgang av Geir Sundet. Like etter at Syria fikk sin selvstendighet i 1946, så har vært en rekke statskupp, forsøk på statskupp, drapsforsøk på sentrale myndighetspersoner, planer om falsk flaggaksjoner osv. Gjett hvem som står bak?
    For de interresserte finnes heldigvis mengder av dokumentasjon på de forskjellige CIA-aktivitetene i Syria. USA har ikke hovedrollen i Syria skrev den erfarne utenriksjournalisten fra Klassekampen, vet ikke om jeg skal le eller gråte.

    https://www.globalresearch.ca/syria-cia-mi6-intel-ops-and-sabotage/29126

    Og her er noe fra en norsk nettside:
    http://www.oljekrisa.no/syria%20feb%202012.htm

  3. For nokre år sidan sende NRK ein dokumentar om dottera til Ulrike Meinhof, som fortalde korleis ho på det næraste vart kidnappa som lita jente for å opplæring i terrorisme. For å få til dette skulle ho sendast til ein leir i Marokko. Jihadistar? Denne opplysninga peikar i retning av at jamvel RAF i søttiåra var knytt opp mot terrornettverk i denne delen av verda, og utveksla røynsler, tankar og folk. Og sidan det ser ut til at CIA var blanda inn i dei muslimske nettverka (ser det ut til at Baader Meinhof kan ha vore ein black op i deira regi).


  4. Bouthaina Shaabans bok
    Damascus Diary: An Inside Account of Hafez Al-Assad´s Peace Diplomacy , 1990- 2000,
    Om president Hafez Al-Assad En bok som absolutt bør med. Shaaban er president Bashar Al-Assads politiske- og medierådgiver. Hun har arbeidet sammen med Hafez Al-Assad. Hun er også syrer - imot setning til de andre på boklista. Jeg møtte henne i Damaskus i april 2017. Henne burde alle ha møtt som er opptatt av krigen mot Syria. Hun er sylskarp i analysen og hos henne står ikke “USA på sidelinjen”…Hun advarte oss alle om hvor farlig Erdogan er.
  5. TerjeM says:

    En annen tommelfingerregel for å lett sjekke om ting brukes for å manipulerer følelsene våre for å oppnå et utenrikspolitisk mål, (f.eks. å demonisere fiender), er å sammenligne hvordan lignende tilfeller huskes i MSM. (skrekkregimet i Colombia/ sosialdemokratiske Venezuela; løsrivelsen av Kosovo og Krim; MH17 og Iran Air 655 osv).

    I dette tilfellet kunne man f.eks. sammenligne med kongedømmet/diktaturet Jordan, som under gammelkongen slo ned på en væpnet fraksjon og drepte mellom 2000 og 25 000 palestinere i 1970 (Svart september) = Nevnes aldri, ikke en massakre på sivile, ikke noe å klandre dagens kongehus for, tvert imot, vi er nærmest allierte.

    Men da Syria slo ned et væpnet opprør i 1982, må det huskes som en massakre, underforstått bare på sivile, som gjør regimet illegitimt i all evighet.

Fortsett diskusjonen på forum.steigan.no

Deltakere