–Toll setter i gang 50 års handelskrig med Kina

5
Pepe Escobar

Av Pepe Escobar.

Tollstriden, som begynte 6. juli, henger sammen med Beijings ambisiøse «Made in China 2025» og «Ett belte, èn vei»-strategiene  – som vil forvandle det globale økonomiske og geopolitiske landskapet. Denne rivaliseringen kan komme til å vare i tiår, mener noen eksperter.


Denne artikkelen av Pepe Escobar ble opprinnelig publisert i Asia Times. Oversatt til norsk av Anne Merethe Erstad.


Langt utover det første skuddet ved midnatt, i det som muligens kan utvikle seg til en brutal handelskrig, må tollstriden mellom USA og Kina ses i større kontekst; hvordan det geopolitiske og økonomiske spillet er i ferd med å endres.

Spillet der man skylder på hverandre, så vel som alle typer spekulative scenarier for hvordan tollstriden kan komme til å utvikle seg, er perifere temaer. Det ultimate målet for det som startet 6. juli er ikke påstått dysfunksjonell «fri handel». Målet er «Made in China 2025», eller Kina konfigurert til en høyteknologisk maktbastion på like fot, eller til og med over, USA og EU.

Det er alltid avgjørende å legge vekt på at det faktisk var Tyskland som bidro med planskissen for «Made in China 2025» via sin «Industry 4.0»-strategi.

«Made in China 2025» sikter mot 10 tekno-strategiske områder: informasjonsteknologi, inkludert 5G-nettverk og nettsikkerhet, robotteknologi, romfart, oseanteknologi, lyntog, kjøretøy drevet av ny energi, drivkraft-utstyr, landbruksmaskiner, nye materialer og biomedisin.

For at «Made in China 2025» skal bære frukt, har Beijing allerede investert i fem nasjonale produksjons-innovasjon-sentra og 48 provins-sentra. De har tatt mål av seg til å sitte med 40 nasjonale sentra innen 2025. Og, via en parallell strategi, skal Kina være etablert som ledende på området kunstig intelligens (AI) innen 2030.

President Xi Jinpings kinesiske drømmemantra, også kalt «den store foryngelsen av den kinesiske nasjon», er tett knyttet ikke bare til «Made in China 2025» innenlands, men også til «Ett belte, én vei»-initiativet (BRI) utenlands. BRI er organisasjonskonseptet for kinesisk utenrikspolitikk i overskuelig framtid. Og verken «Made in China 2025» eller BRI er aktuelle å forhandle om.

I skarp kontrast til dette finnes det ikke noen indisier på at et «Made in USA 2025» ligger i kortene. Det hvite hus vil heller framstille hele prosessen som en kamp mot Kinas «økonomiske aggresjon».

Den nasjonale sikkerhetsstrategien omtaler Kina som den viktigste utfordreren av USAs makt. Pentagons nasjonale forsvarsstrategi ser Kina som «en strategisk konkurrent som anvender rovdyr-økonomi».

Så, hvordan kom vi hit?

Fornye seg eller gå under

En rask bakgrunn er nødvendig.

I «The New Imperialism» låner David Harvey fra P. Gowans “The Global Gamble: Washington’s Bid for Global Dominance”, for å understreke hvordan de begge ser «den radikale omstruktureringen av internasjonal kapitalisme etter 1973, som en serie spill fra USAs side for å forsøke å opprettholde sitt hegemoni i verdensøkonomien – mot Europa, Japan og senere Øst- og Sørøst-Asia.»

Allerede mot slutten av millenniet la Harvey vekt på hvordan Wall Street og statskassen i USA ble mønstret som «et formidabelt verktøy for økonomisk statskunst, for å drive framover både globaliseringsprosessen og de nyliberale endringene innenlands som er forbundet med denne.»

Kina, på sin side, spilte mesterlig sitt kapitalistiske omskolerings-spill – de investerte etter regelen «alle knep er tillatt» i det som kan beskrives som «nyliberalisme med kinesiske kjennetegn». Og profitterte til randen på USAs økonomiske maktprosjekteringer gjennom åpne markeder og medlemskap i Verdens handelsorganisasjon.

Nå er Kina, i halsbrekkende tempo, endelig klar til å investere i sin egen økonomiske maktprosjektering. Som Harvey allerede hadde merket seg for mer enn et tiår siden, ville neste steg for østasiatisk kapitalisme gå «bort fra avhengigheten av USA-markedet», i retning av «kultivering av et internt marked».

Harvey beskrev det massive kinesiske moderniseringsprogrammet som «en intern versjon av en tid og rom-kur, som tilsvarer det USA gjorde internt i 1950- og 60-årene gjennom utbygging av forsteder og utviklingen av det såkalte solbeltet». I neste omgang ville Kina «gradvis suge ut overskuddskapital fra Japan, Taiwan og Sør-Korea, og på den måten minske tilstrømmingene til USA». Dette skjer allerede.

President Trump er ikke akkurat en strategisk geopolitiker. Hensikten med disse tollsatsene kan være å tvinge storselskapene i USA sine forsyningskjeder til å bli mindre avhengig av Kina. Men måten den globale økonomien er bygd opp støtter ikke avvikling av disse forsyningskjedene – med produksjon relokalisert tilbake til USA, slik Trump vil ha det til. Lokalisering, lokalisering, lokalisering styrer også turbo-kapitalistisk logikk: storselskapene vil alltid prioritere billig arbeidskraft og lave produksjonskostnader – uansett hvor de er.

Nå, sammenlign dette med Kinas investering i høyteknologisk omlokalisering integrert med USAs kompetansesentra.  Når det kommer til høyeste nivå av innovasjonskampen mellom Kina og USA, er strategien til Zhongguancun Development Group (ZDG) et fascinerende eksempel.

ZDG har etablert en rekke innovasjonssentra i utlandet. Nøkkelsenteret, ZGC Innovation Center, viser seg å være i Santa Clara i California, ganske nær Stanford, samt bygningene til Google og Apple. Så er det et nytt senter i Boston, et steinkast fra både Harvard og MIT.

Disse sentrene tilbyr full pakkeløsning – fra aller siste nytt i laboratorier til – helt avgjørende – kapital, via et investeringsfond. Matrisen kommer fra regjeringen i Beijing, via byens tekno-distrikt. Og det burde være unødvendig å opplyse at ZDG er fullstendig på linje med BRI i sin vektlegging av ekspansjon, for «å tilegne seg utenlands erfaring med (et) innovasjons-økosystem».

Dette er hva «Made in China 2025» – i mikrokosmos – handler om.

Et halvt århundre med handelskrig?

Så, hva skjer videre?

Midt i en tsunami av hysteri, er en nøktern analyse fra Li Xiao, rektor ved Jilin University’s school of economics, mer enn velkommen.

Li setter kniven på strupen og fremhever hvordan «Kinas framgang essensielt er en statusframgang innenfor dollarsystemet.» Fra Beijings synsvinkel er endring nødvendig, men vil skje gradvis. «Målet med internasjonalisering av yuan’en er ikke å erstatte dollaren. På kort sikt er dollarsystemet uerstattelig. Vårt mål for yuan’en er å redusere risiko og kostnader i et slikt system.»

Li innrømmer også – realistisk – at «konflikten mellom to store makter kan komme til å pågå i 50 år eller til og med lenger. Alt som skjer i dag er bare et forspill til historien.»

Det ligger implisitt i forspillet at det kinesiske lederskapet virker å tolke denne første salven ved midnatt som rusing med motoren i det som er beskrevet i USAs nasjonale sikkerhetsstrategi. For Beijing er konklusjonen uunngåelig: USA truer nå den kinesiske drømmen.

Ettersom den kinesiske drømmen, «foryngelsen av den kinesiske nasjon», «Made in China 2025», BRI, multi-polaritet og Kina som pådriver for Eurasia-integrasjon alle er «ikke forhandlingsbar», er det ikke rart at scenen er klar for voldsom, uunngåelig turbulens.

 

Les også:

Made in China 2025 er vendepunktet

Trump driver høyt spill i handelskrigen mot Kina

Kinas frammarsj: Den uimotståelige krafta i de store tall

 

 

 

KampanjeStøtt oss

Kommentarer

  1. SHO says:

    Dette betyr vel at vi vil få en splittelse og blokkdannelse i verden mellom Øst og Vest de neste 50 årene, men hvor Øst-blokken denne gang vil bli den ledende og mest dominerende.

  2. baluba says:

    «Jeg vil heller ta en politisk risiko på jakt etter fred enn å risikere freden på jakt etter politikk.» sa Trump. Historiske ord. Jeg tror han vil bli tatt av dage.

    • In a nutshell . . . . . . .
  3. aford says:

    Spandér en is på meg, så tar jeg’n tvert, jeg! :sunglasses:

    Kødda. Det er neppe min jobb, akkurat det. Men ja, uansett hvor mye sympati og tro man måtte ha eller ikke ha på hans evner og muligheter (jeg har som du vet selv ikke allverdens av akkurat det), tror også jeg at han i hvert fall lever farligere enn de fleste presidenter har gjort, og om det smeller blir jeg ikke overrasket. Mannen har passe desperate fiender på hjemmebane. Og jeg er enig i at dette er historiske, bevingede ord av den alltid sitérbare typen, og definitivt det han bør håpe at blir ordene som står igjen etter ham når tiden eventuelt har trukket et visst bluferdighetens slør over hans presidentperiode. Hadde det ikke vært Trump, ville det være naturlig å tillegge avsenderen såkalte statsmannsegenskaper. Men min første tanke var at “dette kan han da umulig ha suget av eget bryst, dette har noen hvisket ham i øret på forhånd”. Kanskje det var Vlad som gav ham det poenget før de red sammen ut i blitzregnet? :innocent:

  4. baluba says:

    Jeg har fryseren 1/3 full av billig Rema-is. Måtte hamstre da jeg ikke så noen storfe lenger ute på landet og hørte at Tine slet med å få nok melk. Man finner nok slagordet igjen et eller annent sted. Tine kan ihvertfall ikke anvende det. Det får være en trøst. Pussig at du sammenligent ham med Vlad. Jeg ser faktisk likheten selv på det dobbelte janusbildet. Det må være all blåbæra som har forbedret synet mitt.

Fortsett diskusjonen på forum.steigan.no

Deltakere