Halvor Tjønns democrazy

4
Illustrasjon: Shutterstock

Av Jon Langdal.

Halvor Tjønn er i siste nr. av Dag og Tid med god grunn uroleg for kva gjenvalet av den nye tyrkiske sultanen Erdogan kan føre med seg. Men, legg han til, ikkje fordi dette er så ille i seg sjølv, men fordi det skjer i eit «viktig land» for oss NATO-folk (!). Tjønn spår at Tyrkia-spørsmålet blir så pinleg for NATO at Erdogans rike kan miste medlemskapet i alliansen.


Denne artikkelen ble først publisert i Dag og Tid og gjengis her med forfatterens tillatelse.


Men da viser Tjønn at han har misforstått den reelle ideen som ligg til grunn for NATO, bak frasane om demokrati og den frie verda. Det har aldri vore noko krav at eit NATO-land må ha frie val, ytringsfridom etc. Den fascistiske portugisiske diktatoren Salazar var ein velkomen partnar i NATO, sjølv om regimet hans dreiv ein brutal kolonikrig i Afrika fram til 1974. (Salig Guttorm Hansen, Ap-mann og i si tid formann i Atlanterhavskomiteen, blei ein gong spurt om kvifor han som sosialist kunne godta dette, svarte han at fascisme, det er eit begrep. Jajamensann). Franco-Spania var reelt sett også ein del av NATO, sjefen sjølv blei hylla både av Eisenhower og Nixon som ein viktig alliert, og på Naval Station Rota i sør-Spania var det ei tid plassert amerikanske atomvåpen.Tyrkia var i same perioden, som Tjønn er klar over, meir eller mindre eit militærdiktatur. Oberstjuntaen i Hellas (1967-1974) blei ikkje berre akseptert som NATO-medlem, men fekk rikeleg med forsyningar av militærmateriell frå USA, og CIA var på førehand vel innforstått med dei greske kupplanane. (Bill Clinton måtte i si tid overfor grekarane seie seg lei for Lyndon B. Johnsens og Richard Nixons støtte til oberstregimet).

Tjønn er også bekymra for «vestlege interesser» i Midt-Austen og lèt til å tru at desse har med demokrati å gjere. Også her skriv han på autopilot, av amerikansk fabrikat. Når var det omsynet til demokrati i dette området dikterte vestleg politikk? Var det ved løftet USA ga (1944-45) om for all framtid å forsvare det saudi-arabiske kongedømet? Eller med kuppet i Syria i 1949, ved innsettinga av sjahen av Persia i 1953, støtta til Frankrike under Algerie-krigen (1954-61), den fransk-engelske Suez-aksjonen i Egypt 1956, USAs støtte til Saddam Husseins krig mot Iran (1980-talet), den de facto aksepten av Israels settlarkolonisering av den palestinske Vestbreidda? Kva med samarbeidet med dagens Saudi-Arabia som krigar med vestlege våpen mot Yemen og forsyner jihadistar i Syria med pengar og salafistiske vers frå Koranen?

Den pensjonerte amerikanske generalen Wesley Clark kom etter enda tenestetid i 1991 på besøk til Pentagon. Han fortel at der låg alt planar føre om å endre regima i «sovjetstatane» Irak, Syria, Somalia, Libya, Sudan, Iran og Yemen. Alt utarbeidd av Richard Pearle, Donald Rumsfeld og Paul Wolfowitz. Desse tenkarane veit at utanrikspolitikk er eit vedheng til næringsinteresser. Om desse kan sameinast med demokrati, er det all right. Men elles ikkje. Denne samanhengen bør Halvor Tjønn ta inn over seg.

 

Jon Langdal

[email protected]

 

KampanjeStøtt oss

Kommentarer

  1. Anki says:

    Takk. For at noen endelig nevner den lille “bagatellen” om at PNAC & co rigga Midt-Østen scenariet for 20 år siden. (publiserte september 2000) Å diskutere det som skjer i Syria,Iran, osv. osv uten å ha Rebuilding Americas Defences som bakteppe er jo meningsløst.

  2. Ludvig says:

    Jeg går ut fra at dette dreier seg om samme Halvor Kjønn som har skrevet boka «Russland blir til», en bok jeg har lest med stor interesse.

    Men når jeg leser Langdals artikkel blir jeg sterkt i tvil om Kjønns etterrettelighet som historiker. Det forekommer meg vanskelig å forholde seg nøytral til et så dramatisk og komplisert tema som russisk historie med såpass sterk bias og blindhet for bakenforliggende realiteter som Langdals artikkel tyder på at Tjønn har.

    Jeg er ingen historiker, men det jeg med sikkerhet vet er at oppfatningen av Ivan IV, i Vesten gjennomført kalt «Ivan den grusomme», er en ganske annen i Russland enn den Ivan som Tjønn presenterer leseren for.

  3. SHO says:

    Det må være et dilemma for NATO at USA støtter kurderne militært samtidig som NATO-landet Tyrkia bekjemper kurderne. Det høres ut som NATO er i krig med seg selv. Hva skjer hvis en kurdisk statsdannelse skulle gå til direkte militært angrep på Tyrkia, vil dette betraktes som å være et angrep på samtlige NATO-land? Det høres ut som NATO har utspillt sin rolle i Midt-Østen.

    Gülen fikk skylden for kuppforsøket mot den demokratisk valgte Erdogan. For NATO kan det virke som om det er greit med et statskupp i et medlemsland, man er i NATO ikke så nøye på dette med demokrati. Mulig at det egentlig var USA som støttet oppunder eller som stod bak kuppforsøket mot Erdogan, og at planen deretter var å bytte ut Erdogan med Gülen som president i Tyrkia (uten at Gülen nødvendigvis var aktiv i selve kuppforsøket). Det medfører en viss fare å være NATO-land tydeligvis, i dag er feks Norge i praksis militært okkupert av USA. Vi får bare håpe at USA ikke har noen skumle planer med landet.

  4. Så lenge vi konverterer olja vår til dollar så fort vi bare klarer, så merker vi sikkert ingen forskjell.

Fortsett diskusjonen på forum.steigan.no

Deltakere