Den franske arbeiderklassen står midt oppe i en uhyre viktig kamp mot Emmanuel Macrons arbeidslivslover. Dette mobiliserte titusener av folk på gata 1. mai i landsorganisasjonen CGTs demonstrasjon i Paris. Denne kampen ble nesten helt satt i skyggen av svartkledde provokatører med masker som satte fyr på biler, knuste og ramponerte forretninger og kastet stein på politiet.
Demonstrasjonene er omtalt både i Libération og Le Monde, men det er provokatørene som får det sentrale oppslaget. En kvinnelig demonstrant som Libération snakket med sa at «Vi kunne like gjerne ha tatt oss en tur i parken.»
Her hjemme er det i noen miljøer en voldromantisk fascinasjon for disse black bloc-folkene, og sist vi skrev om dem ble vi kritisert for å «angripe kameratene våre». Men dette er ikke kamerater. Det er provokatører. Volden deres tjener ingen positiv hensikt. Den er bare destruktiv og har til hesikt å provosere til voldelige sammenstøt med politiet. Dette vil drive vanlige arbeidsfolk vekk fra gatene og gi overklassens maktorganer de påskuddene de ønsker til å forby demonstrasjoner.
Vi vet ikke om det er noen som står bak provokatørene og trekker i trådene. Kanskje er det ingen. Kanskje er de bare så forblåst dumme at de tror at det de gjør er «kamp mot systemet». Men vi vet av historiske erfaringer at det italienske etterretningsvesenet i de såkalte «blyårene» i Italia brukte ultravenstregrupper som front for fascistiske voldshandlinger for på den måten å diskreditere og kriminalisere venstresida. Det kan ikke utelukkes at noe liknende skjer i Frankrike.