oss 100 kroner!
Av Trond Andresen.
Den danske eventyrforfatteren er og vil forbli en ruvende kulturhistorisk skikkelse. Hvor mange forfattere har gitt opphav til så mange evig varende munnhell og treffende karakteristikker som ham? Mine favoritt-uttrykk er «prinsessen på erten» og «keiserens nye klær». Gjennom et forholdsvis langt liv (jeg er født i 1947) har jeg flittig tydd til den siste. Jeg har nemlig vært av den oppfatning at hvis det bare avsløres at noe som gir seg ut for å avtvinge respekt eller beundring, bare er et spill hvor alle omhyggelig later som om dette er tilfelle, så vil det hele klappe sammen: det er nok at det tydelig blir pekt på at keiseren er naken, og da går det hull på den oppblåste ballongen (for riktig å blande metaforer)!
Helt siden jeg gikk på gymnaset har jeg sverget til mottoet om å si fra høyt og tydelig når jeg synes jeg ser pretensiøse oppblåste mennesker som later som de har noe stort å fare med. Det er ikke sånn man får veldig mange venner i slike kretser, men pytt san. Viktigst har det vært å stikke høl på disse ballongene. Jeg har fortsatt med dette til dags dato.
Men først nylig gikk det opp for meg at jeg har levd under en svær illusjon, som muligens også den store eventyrforfatter hadde: det spiller liten rolle om du høyt, tydelig og gjentatte ganger peker på at dette er bare et spill, «keiseren har ikke klær». Det er fordi de som er med på spillet faktisk er meget klar over dette, og likevel spiller det uansett om keiserens nakenhet påpekes høylytt fra andre. Ikke nok med at de veit det, de er til og med i stand til å skrive eller snakke ironisk om det sjøl, for så etterpå bare å fortsette som om intet var skjedd. Et hyppig unntak er dog at denne tidvise åpne erkjennelse av tingenes virkelige tilstand bare tillates utøvd av de som deltar i spillet; hvis noen utenfra som oppfattes som kritiske gjør det, blir man dødelig fornærma og slutter rekkene.
Eksempler på dette er flere, her skal jeg gi tre:
1) Kommentariatet, den journalistiske «eliten», og tiliggende herligheter
De vil ha seg frabedt kritikk, og kaller ofte slikt «hets» mot mediekollegene når det skjer. Kommer man fra utsida og raljerer over egotripping med bilde-byline eller viktigper-fakter i avis og på TV, er slikt «ufint» — det er personangrep og mistenkeliggjøring av motiver. Kollegialt slutter man rekkene mot den slags. Men seg i mellom – i fora hvor de regner med at de er blant sine egne – kan de angripe og gjør narr av hverandre for det samme. De veit jo at yrkesgruppa er stinn av motiver som ikke egner seg i 17.mai-taler, men slike som er utafor kretsen skal ikke komme her og peke på slikt.
De snakker utad om den fjerde statsmakt og «pressens kritiske rolle». Om demokratiet, mot «populisme» og for «ansvarlig politikk». Men seg i mellom snakker de skamløst og kynisk om noe de kaller «den politiske klassen» (forholdsvis nytt begrep i Norge – jeg hørte det brukt første gang av den blærete Kjetil Wiedswang i Dagens Næringsliv), dvs. de erkjenner åpent at samfunnene ikke er styrt via genuine demokratiske valg, men av en sjølrekrutterende karrieristisk sammensvergelse, som man kan bli en del av hvis man legger det meste av etikken til side og intrigerer seg oppover i partiapparatet. Den «ansvarlige og seriøse politikken» utøves av denne «politiske klassen». Som journalistene likevel legitimerer overfor publikum.
For noen år sida begynte begrepet «skravleklassen» å bli tatt i bruk. Sjøl la jeg tidlig min elsk på det, for det treffer noe i tida veldig bra. Jeg har opplevd at mediefolk som blir sure og himler med øya når jeg omtaler «skravleklassen i Oslo». Samtidig har jeg gjentatte ganger observert at de sjøl bruker begrepet «internt» og halvinternt til å raljere over noen av sine egne, når det passer dem. De greier det kunststykke å bli fornærma når noen på utsida peker på at de tilhører og oppfører seg som skravleklasse, samtidig som de — når det passer dem — ikke har noe skrupler med å harselere over skravleklasse-tilhørigheten i sine egne fora. Mediefolk har med andre ord evnen til å leve med «to tanker i hodet samtidig», som man kanskje vakkert (men misvisende) kan formulere det.
- C. Andersen var for optimistisk når han trodde at barnets rop i folkemengden var tilstrekkelig.
2) Kultureliten og – ikke minst: «samtidskunst»-miljøet
Her er dobbeltheten enda tydeligere. Ta slikt som dette, et oppslag i Klassekampen(!) av alle steder:
«I forrige uke gikk kunstverket «My bed», av den britiske kunstneren Tracy Emin, under hammeren på det kjente auksjonshuset Christie’s. Verket, som framstiller en velbrukt uoppredd seng, er fra 1998 og ble solgt for rundt 30 millioner kroner. Det var den britiske galleristen Jay Jopling, grunnleggeren av White Cube Gallery, som sikret seg kunstverket. «My Bed» vakte oppsikt da det ble stilt ut første gang, blant annet fordi sengetøyet var tilgriset av ymse kroppsvæsker.»
Bare så det er klart: «Verket» er en velbrukt uoppredd seng. Det er bare å grise til senga di og erklære den som «kunstverk». Her framkommer det som gjelder for dette spillet: «kunstnere», kulturskribenter og søkkrike «investorer» danner en trekant som alle har fordel av at man fortsetter å late som. Vi har også den nylige «Kongolandsbyen» i Frognerparken, som de fleste med et minimum av bakkekontakt skjønte var et eklatant eksempel på det H.C. Andersen harselerte over. Men sjøl i ettertid gjøres det krampaktige forsøk på å snakke seg vekk fra floppen fra noen kultursynsere i mediene.
En vesentlig forklaringsfaktor for den markante tilstedeværelsen av keiser-klær blant kunstnere og de som lever av å snakke om deres virksomhet, er den store sårbarheten i denne bransjen. Det er usikkert med oppdrag, og det er dårlig betaling. Dette fører riktig nok til at noen av og til sprekker, tar bladet fra munnen og sier det akkurat som det er («backstabbing»). Men så fortsetter de spillet etterpå, av rein nød(vendighet).
3) Postmoderne akademikere
Denne bølgen tok av i Norge på 90-tallet, og døde ut på det tidlige 2000-tall. Eller skal vi si — ble henrettet — gjennom Harald Eias hjernevask-serie. Jeg involverte meg i polemikk mot denne akademiske moten allerede i 1996, og oppdaget at å diskutere med dem var som å skrelle en løk. Hver gang de ikke hadde svar, dukka det opp et nytt lag under, og når man skrelte av det var det til slutt ingenting igjen. Når man da spurte «si meg, er dette bare en lek med ord?», fikk man bekreftelse og en skuldertrekning – og de fortsatte spillet som som intet var hendt. Også i dette tilfellet var det fåfengt å benytte H. C. Andersens metode — igjen var deltakerne sjøl klar over at ja, de bare lot som — uten at det førte til noen endring.
Men som andre motebølger som ikke har grunnlag i noe med substans, må den dø ut når deltakerne har gått lei og ser seg etter et annet spill å delta i, se denne lenka. «Hjernevask» var ikke avgjørende, det førte bare til at bølgen svant hen noe tidligere. I ettertid er det interessant å observere hvordan postmodernistene — naturlig nok, menneskelig dårskap er jevnt fordelt — prøver å vri seg unna enhver edruelig og ærlig erkjennelse om, og oppsummering av, denne 15(?)-årige vekkelsen. Og sjøl har de aldri vært postmodernister — «hva skulle nå det være?» spør de kokett.
Dette var tre områder som illustrasjon på noe jeg altså har lært forholdsvis seint i livet:
Du kommer ingen vei med å påpeke at keiseren ikke har klær på, når alle deltakere veit det, men likevel og med åpne øyne fortsetter spillet som om det ikke var tilfelle.
Når det er sagt, vil jeg fortsette å gjøre som barnet i H. C. Andersens eventyr. Det er i det minste bra for min mentale helse. Og noen kan det jo more.
Denne artikkelen ble opprinnelig publisert i 2014, men temaet den tar opp er ikke blitt mindre aktuelt.
