Massakren på Gaza: Den åpenbare dobbeltmoralen

0
Israelsk skarpskyttere meier ned palestinere, men det er Iran som skal straffes.

Av Kari Angelique Jaquesson.

De såkalte «menneskerettighetsorganisasjonene» og mediene responderer helt annerledes på dokumenterte drap på Gaza enn de ville gjort, og har gjort, i andre sammenhenger der sivile demonstranter blir drept. Men saken er at vi har ikke sett maken til kaldblodige drap på sivile. Vel, om vi da ikke skal reise tilbake til det som skildres i filmer som «Schindlers liste» der tyske soldater skyter blink på jødiske fanger i konsentrasjonsleir.

Likheten mellom nazi-offiser som skyter jødiske fanger og «israelske» soldater som skyter sivile palestinere er åpenbar

Gaza ér en konsentrasjonsleir, noe som har blitt påpekt av en rekke observatører, deriblant den tidligere spesialutsendingen for FN, Lakhdar Brahimi, som siterte en av de som er fanget i Gaza.   Den svært «Israel»-vennlige tidligere britiske statsministeren David Cameron beskrev Gaza som en fengselsleir.

Gaza er blokkert, innbyggerne er fanger uten rettigheter
Gaza er blokkert, ingen får dra derfra uten tillatelse fra okkupantene. To millioner mennesker bor der, barn, kvinner, menn. De kan ikke reise noen steder. Tilgang på vann, mat, medisiner, strøm   – alt kontrolleres av okkupantene. Livsvilkårene er uutholdelige og er behørig dokumentert.  Verdens Helseorganisasjon beskriver hvordan okkupantene hindrer palestinere å komme seg til legeavtaler.
De må søke «israelske» myndigheter om tillatelse og må gjennom militærsperringer for å komme seg til medisinske undersøkelser og behandlinger.  Kun omlag halvparten av søknadene blir innvilget, over 40% tok så lang tid at pasientene ennå ikke hadde fått noe svar den dagen de skulle ha vært på  sykehuset og gikk dermed glipp av viktige helsetjenester.
Mange har dødd på grunn av dette. 

 

Levevilkårene på Gaza er uutholdelige. Hvilken fremtid kan denne gutten drømme om? Foto: WHO

På Gaza ligger veltrente skarpskyttere  på trygg avstand.
Militære skarpskyttere ligger på opphevede sandbarrikader som ser ut til å være spesiallaget for anledningen, og ligger flere titalls meter fra folkemengdene. Det er en såkalt «buffersone» mellom området som demonstrantene oppholder seg på og soldatene.  Selv om det skulle vært bevæpnede deltagere i demonstrasjonene, ville de ikke de utgjort noen fare for soldatene på bakketoppen.  Men det er altså ubevæpnede demonstranter det er snakk om, som ikke har ytret noe annet ønske enn sin bevegelsesfrihet, noe de fleste av oss selvsagt tar for gitt å ha. De vil også ha retten til å vende hjem, lik sine brødre og søstre i landflyktighet. Dette har de rett til ifølge internasjonal lov. Problemet er at Netanyahuregimet lik sine forgjengere ikke respekterer internasjonal lov, og det får heller ingen konsekvenser for dem at de gir blaffen.

Ikke en eneste «israelsk» soldat har blitt såret eller drept.

Media lyver gjennom valg av språk
Når blir en massakre et «sammenstøt»? Vestlige medier bruker gjennomgående begrepet «sammenstøt» om det som skjer på Gaza. Hadde det samme, eller noe lignende skjedd noe annet sted ville de selvsagt ha brukt det korrekte begrepet massakre. Hva annet kan vi kalle militære skarpskyttere, trygt plassert i god avstand som skyter ubevæpnede demonstranter for å drepe? Det har kommet påstander om at det er noen bevæpnede deltagere, men da må en regne hjemmelaget steinslynge eller sprettert som en så stor fare for velutstyrte soldater at det skal som rettferdiggjør drap. Det er liten grunn til å tro at disse er så effektive at de i det hele tatt når soldatene oppå sanddynene. Det er som sagt ikke rapportert en eneste skade på noen av soldatene.

Media bruker ordet «sammenstøt» om drap i kaldt blod. «israelske» soldater var aldri i fare, de ligger i trygg avstand på sandbarrikader.

I skrivende stund er nær tre tusen palestinere skadet, hvorav 224 barn, mange med livstruende og varige skader, over seksti er rapportert døde denne uken. De drepte forblir uten navn eller ansikt i vestlig presse, noe som ville vært utenkelig om det samme hadde skjedd i et av «våre» land. Men de har et navn, de skulle også hatt et liv.

De har et navn, hadde en fremtid. Men de drepte på Gaza er ansiktsløse, navnløse i vestlig presse. Over seksti mennesker har blitt drept i kaldt blod av veltrente snikskyttere denne uken. Den lille babyen døde på av gass fra de «israelske» styrkene.

Mangel på respons fra «Verdenssamfunnet»
Hvor er ropene om straff fra «Verdenssamfunnet» som ellers er så raske på banen via sine talspersoner fra diverse europeiske og amerikanske politikere. Hvor er kravene om sanksjoner, om at «vi må gjøre noe» fra politikere og organisasjoner som «Human Right Watch? Noen land har valgt å utvise ambassadører fra sine land, men i Norge toer politikerne sine hender.
Da fiktive gassangrep i Syria og like fiktive giftdrap i England stod på menyen (vi har ennå ikke sett hverken bevis eller de påståtte ofrene i noen av sakene) var responsen resolutt; bombing med tap av av menneskeliv i Syria, utvisning av russiske diplomater fra en rekke europeiske land og USA.

Human Right Watch er alltid snare til å kreve at «vi må gjøre noe», men slike krav blir ikke fremsatt når det gjelder «Israel».  Det kan gi inntrykk av en partiskhet fra leder Ken Roth som ellers ikke er nådig mot utvalgte statsledere.

Human Right Watch  hevder at «Israel» har rett til å «forsvare sine grenser». 
Men i følge sionistene eksisterer ikke Palestina, så hvilket land mener Netanyahuregimet at Gaza ligger i? Hvilken landegrense er det snakk om å «forsvare»?

 

Roth er langt mer konkret når det gjelder andre statsledere. Han krever tiltale og ser tydeligvis ikke noe galt i å bombe som «respons» til tross for at Syria forsvarer seg mot velutstyrte leiemorder og militser som har til hensikt å styrte regjeringen og drepe presidenten, mens «Israel» skyter ned sivile som bare vil ha retten til å komme hjem og slippe løs fra fengselet Gaza . Ledere i vestlige land er glade i å bombe «for å beskytte sivile».

Libya ble bombet på bakgrunn av rykter. På Gaza kan vi selv se drapene til ettermiddagskaffen.
Hvor blir det av de «gode bombene» nå?

Hvorfor krever ikke Kenneth Roth og Human Right Watch reaksjoner og tiltale mot Netanyahuregimet?
Roth har fremstått som nærmest besatt og har skrevet tusenvis av tweets om president al Assad . Både for Assad, Venezuelas president Maduro og Nord-Koreas leder Kim-Jung II krever Roth tiltale og straff, altså lederne i akkurat de landene USA ønsker regimeskifte i .
Men det fremmes ingen krav fra Human Right Watch om  tiltale overfor Netanyahu – hva kommer det av?

Også i overfor presidenten i Venezuela mener Roth at «noe må gjøres»

Nord-Koreas leder skal også stilles for retten ifølge HRW-sjefen

Les også: 70 år etter Nakba: Flyktningers rett til å komme hjem igjen.

Forrige artikkelUkraina angriper pressefriheten
Neste artikkelKampanje: Én ny støtteabonnent hver dag fram til 17. mai. Vi er i mål!