Atomavtalen, straffeforfølgelse av Volkswagen-sjefer og økonomisk krig

0

Av Tobias Riegel

Hva bør man egentlig ha imot at storbanken Deutsche Bank må betale kjempehøye bøter i USA for åpenbart snusk? Eller at de angivelig korrupte FIFA-tjenestemennene ikke kan sove rolig på grunn av amerikanske etterforskninger? Eller at den tidligere sjefen for Volkswagen Martin Winterkorn er jaget av amerikanske FBI? Til å begynne med, ingenting. Forhåndsdommer bør unngås, men at ovennevnte personer kan stilles for retten som alle andre borgere, bør først hilses velkommen.


Denne artikkelen av Tobias Riegel ble opprinnelig publisert av NachDenkSeiten. Oversatt til norsk og publisert av Midt i fleisen.


Det moralske og politiske dilemmaet oppstår først når det ikke er forbrytelser generelt som forfølges, men når straffene selektivt pålegges økonomiske eller geopolitiske konkurrenter. Kort sagt, de høyverdige og individuelt begrunnede amerikanske bøtene mot tyske banker ville bare være politisk og moralsk balansert hvis de samme straffene var aktuelle for store amerikanske banker. Av samme grunn kan du faktisk skåle for at Volkswagens Martin Winterkorn (endelig!) straffeforfølges – men man bør være oppmerksom på at denne prosessen bare betinget er en ærlig kamp mot korrupsjon og mot «de rike og mektige».

Amerikanske etterforskninger som en del av økonomisk krigføring

Nasjonale amerikanske domstolers etterforskning av den tyske bilindustrien, europeiske banker og verdens fotballforbund FIFA – for å nevne bare tre eksempler blant mange – er elementer i en økonomisk krig mellom USA og EU. Det samme er sanksjonene for angivelig utilbørlig atferd, for eksempel, i energisektoren. Her, kjemper «de på toppen» mot hverandre. At det rammer de riktige personene og selskapene, som Winterkorn og Deutsche Bank, er snarere en tilfeldighet – hvis Tysklands politiske oppførsel var som ønsket, ville den tyske industrien sannsynligvis ikke ha havnet i det amerikanske rettsvesenets trådkors.

Det er derfor USAs selvfremstilling som «den siste kjemperen mot korrupsjon og autokrater», [..] er vanskelig å ta på alvor. Etterforskningene er motivert av egoistiske nasjonale motiver. Det faktum at NSA-materiale som er innhentet ulovlig i Tyskland angivelig brukes til disse etterforskningene, er et bekymringsfullt sekundært aspekt.

Nasjonale jurisdiksjoner er underlagt «Lex USA»

Mange land har måtte lære siden andre verdenskrig at det finnes nasjonale jurisdiksjoner, men at det finnes et «retts»-system som står enda høyere: USAs. Dette har nylig blitt opplevd av mange andre land, inkludert Argentina, Russland og Kina. Og dette er bare de offisielle angrepene ved hjelp av rettsvesenet mot andre land – hemmelig væpnet innblanding i Syria, åpne angrepskriger som i Irak eller finansielle angrep som for tiden mot Venezuela, kommer i tillegg.

Hva som er relativt nytt er at europeiske selskaper og stater nå er havnet i disse globale amerikanske juristenes trådkors. I tillegg til straffen for Deutsche Bank, kan for eksempel sanksjonene mot den franske tog-byggeren Alstom nevnes, som ble bøtelagt 772 millioner dollar fordi selskapet angivelig brøt amerikanske lover mot korrupsjon. Eller bøtene på 787 millioner som Crédit Agricole måtte betale for å ha brutt amerikanske sanksjoner, eller de 398 millionene som kreves av det franske oljeselskapet Total for «korrupsjon.» Fra Tyskland, kan i tillegg til bankene også nevnes selskapet Siemens, som måtte betale 800 millioner dollar på grunn av samme forbrytelse.

Disse dommene er, som jeg sa, antagelig berettiget, og denne artikkelen hevder på ingen måte at nasjonal industri (eller til og med dens direktører) bør ha en automatisk beskyttelse. Man kan til og med ønske velkommen at store industrialiserte land nå må smake samme medisin som Latin-Amerika har opplevd i flere tiår – men samtidig bør man spørre seg selv, hvem som tjener på denne «likebehandlingen». Selvfølgelig er det også mange eksempler der Tyskland har handlet likedan mot underordnede land [som Hellas]. Men for den moralske klassifiseringen av de amerikanske rettssakene og forståelsen av deres geopolitiske betydning, er imidlertid sammenhengen mellom straffene og økonomisk krigføring uunnværlig.

Evnen til å dominere meningsdannelse gjør suverenitet vanskeligere

Så lenge evnen til å dominere opinionens meningsdannelse var mulig, var det lite som kunne motvirke amerikanske forsøk på å blande seg inn i andre land ved bruk av amerikanske domstoler. I de fleste tilfellene kunne de takket være denne dominansen framstille det hele som en kamp mellom de gode (USA) mot de onde, demokrater mot autokrater, ‘de høyverdige’ mot oligarker, Denne fremstillingen kunne skapes ved hjelp av intensiv bruk av pressen. I mange år kunne disse allegoriene brukes til å sikre troskap i vestlige samfunn – selv i slike tilfeller som de beryktede amerikanske dommene mot Argentina, til fordel for gribbefond, i 2012.

Men denne tiden er forbi. Den amerikanske dominansen av meningsdannelse i Tyskland er i ferd med å oppløses, borgernes tillit til mediene synker dramatisk, store deler av den tendensiøse rapporteringen er ikke lenger effektiv. Videre er USAs handlinger ikke lenger rettet mot små fjerntliggende land, men også mot EU og Tyskland – økonomiske områder som potensielt kan forsvare seg – også på propagandaområdet.

I denne situasjonen kan arrogante amerikanske domsavgjørelser bli en fare for USA: Vi nærmer oss det øyeblikk når glasset flyter over, og en for dristig amerikansk oppførsel kan føre til at de tidligere vasselene trekker seg unna og viser solidaritet med hverandre. Meninger om tidspunktet varierer – men følelsen er at øyeblikket for et brudd i det tysk-amerikanske «vennskapet» (også offisielt) vil komme før snarere enn senere.

Amerikanske tilhengere av en hard politkk og USA-kritikere fremmer begge en tysk-amerikansk skilsmisse

Nå har det kommet et nytt amerikansk initiativ som kanskje vil gjøre grøften mellom Tyskland og USA enda dypere, og dermed også fremmedgjøringen mellom USA og EU, og også i de europeiske befolkningene: I ukevis har tyske medier sagt at hvis De forente stater bryter den kjernefysiske avtalen med Iran, ville det være et frontalangrep på EUs økonomier. Nå ble avtalen ikke bare avlyst av USA. Den nye amerikanske ambassadøren til Tyskland, Richard Grenell, vred kniven om i såret og forlangte at det tyske næringslivet skulle trekke seg ut fra Iran: Tyske selskaper som gjorde forretninger i Iran, burde «avslutte dem» umiddelbart, skrev han på Twitter.

Den amerikanske ambassadøren og de som stod bak denne Twitter-meldingen vet også at dette kravet ikke er akseptabelt. De vet også at en slik uhøflig formulert melding spiller rett inn i hendene på de tyske USA-motstanderne. Enten med vilje eller ubevisst: Gjennom en slik oppførsel jobber de amerikanske tilhengerne av en hard politikk for øyeblikket hånd i hånd med de europeiske USA-kritikerne, i den offisielle skilsmissen mellom Europa og USA.


Med velvillig tillatelse fra NachDenkSeiten.

KampanjeStøtt oss

Start diskusjonen på forum.steigan.no