Anført av Israel bygger USA opp til krig mot Iran

0

Av Pål Steigan.

Med John Bolton som sikkerhetsrådgiver for Donald Trump har neocons fått inn samme mann som i 2002 la grunnlaget for Irakkrigen gjennom å diskreditere våpeninspektørene. I 2002 var brasilianeren José Bustani sjef for Organization for the Prohibition of Chemical Weapons, OPCW. I 2002 ville Bush-administrasjonen ha Bustani avsatt fordi han undergravde deres påstander om “irakiske masseødeleggelsesvåpen”. Bustani forteller nå ifølge The Intercept at John Bolton troppet opp personlig på kontoret til OPCW i Haag og ga ham beskjed om at han hadde å si opp. ”Cheney vil ha deg ut herfra,” sa Bolton. ”Du har 24 timer på å forlate denne organisasjonen, og hvis du ikke bøyer deg for denne avgjørelsen fra Washington, så har vi metoder vi kan bruke til å ramme deg.” Etter en pause fortsatte han. ”Vi vet hvor barna dine bor. Du har to sønner i Washington.”

Bolton: – Bomb Iran!

Nå er denne mafiabossen tilbake i maktposisjon og spiller det samme spillet. Akkurat som i 2002 ønsker han og Netanyahu krig, og med Iran denne gangen. I 2015 skrev Bolton en kronikk i New York Times som viser hva det er han ønsker seg. ”To Stop Iran’s Bomb, Bomb Iran”, var den treffende tittelen. Han anbefalte et angrep på det han kalte Irans ”kjernefysiske infrastruktur” gjennomført av USA og/eller Israel og at dette burde kombineres med en aktiv kampanje til støtte for opposisjonen i Iran med sikte på regimeskifte.

Det finnes dem i USA som mener at Donald Trumps brudd med atomavtalen var en stor dumhet, og det er interessant at magasinet War on the Rocks, som står Pentagon svært nær, har gitt plass for en hovedartikkel som sier akkurat det. Aaron Stein, som er seniorforsker ved Atlantic Councils Rafik Hariri Center for the Middle East har kalt artikkelen Trump’s Dumb Decision to Withdraw from the Deal Gave Iran the Advantage.

Forsvarsminister Jim Mattis skal også ha advart Trump mot å bryte atomavtalen, men altså til ingen nytte. Det var Bolton og Netanyahu som fikk det som de ville. Det er sannsynlig at de nå har fått blod på tann og vil bruke et år eller så på å forberede verdensopinionen på den krigen de så sterkt ønsker seg.

Russland og Kina svikter ikke Iran denne gangen

Russland og Kina kommer neppe til å svikte Iran denne gangen. De har for store egeninteresser knyttet til sin strategiske satsing i Iran. Russland har nylig undertegnet en frihandelsavtale mellom Eurasian Economic Union (EAEU) og Iran, og den vil de ikke bryte, snarere heller bygge den ut. Kina har nylig åpnet en ny jernbane til Tehran, skrev XinhuaNet 10. mai 2018. Og som The Washington Post skriver, sender dette et tydelig signal til Trump om at Kina vil fortsette sin handel og sitt økonomiske samarbeid med Iran uansett hva Trump måtte mene om det. Og The Post mener at Trumps beslutning kan svekke USAs posisjon i det lange løp.

Russland viser svakhet overfor Israel

Derimot er det deprimerende å se at Russland ga Netanyahu en æresmottakelse i Moskva på Seiersdagen samtidig som Israel gjennomførte angrep på Syria. Det viser at Russland er en stormakt som følger sine egne interesser og landet ønsker åpenbart et godt forhold til Israel, også når landet hisser til krig. Det er liten grunn til å tro at dette betyr at Russland er klar til å selge Syria og Iran for å tekkes Israel, men det betyr at det er grenser for hvor sterkt Russland er villig til å stå på for å begrense Israels aggresjon. Uansett hvordan det er tenkt kan det også være skadelig for Russlands egne interesser i det lange løp.

Splittelsen mellom USA og Europa øker

Med USAs europeiske allierte stiller det seg noe annerledes. Riktignok er både Macron og Merkel sterkt imot Trumps brudd med Iran-avtalen, men klarer de å stå opp mot Washington. Men har de noen evne til å stå opp mot Trump når USA begynner å stramme tommeskruene? Tyskland utenriksminister Heiko Maas mener nei. Til Bild am Sonntag sier han at Tyskland står maktesløs overfor de amerikanske sanksjonene.

USA har en hel serie med maktmidler overfor sine europeiske ”allierte” for å tvinge dem til å lystre, og i siste instans kan de jo sende John Bolton til å fortelle dem at USA ”vet hvor barna deres er”.

Men flere og flere europeiske stemmer taler for at alliansen med USA ikke lenger er hva den var. Financial Times skriver at 8. mai 2018 kan vise seg å bli ”den dagen da USA har gitt opp troen på sine allierte”.  Og Deutsche Welle spør: ”Driver Trump Merkel inn i Purins armer?”

Som vi har pekt på tidligere, har europeiske stater og selskaper svært mye å tape på å følge Trumps ordre. Ikke minst gjelder det Tyskland og tyske industrigiganter. Men det gjelder også land som Frankrike og Italia. Hvis deres ledere gir etter for presset, vil Kina ikke ha noe imot å ta over franske Totals posisjon i Irans olje- og gassindustri.

Tida renner ut for krigshaukene

Fra et militært synspunkt blir en USA-Israel-Saudi-Arabia-krig mot Iran dårligere stilt for hvert år som går. USA har ikke en gang klart å vinne krigen i Afghanistan etter å ha prøvd i over 16 år. Og på tross av store økonomiske og menneskelige tap, ble jo krigen i Irak en katastrofe, ikke bare for Irak, men også for USA. Og krigen mot Syria taper denne uhellige alliansen bit for bit. Og Iran er en stormakt, og landet har en rekke muligheter til å slå tilbake.

Dette er dessverre ikke nok til å avskrekke krigshaukene. Og skulle alt annet feile, kunne de jo skape en ”falsk-flagg” hendelse for å provosere til krig, slik den proisraelske lobbyisten Patrick Clawson, forskningsdirektør for Washington Institute Of Near East Policy, agiterte for i 2012.

Antakelig har krigshaukene innsett at de ikke har lang tid på seg for å utløse den krigen mot Iran som de har drømt om så lenge. Om noen få år vil triangelen Russland-Kina-Iran være så sterk at et angrep vil være håpløst. Det kan være derfor de driver så hardt på for å forberede denne krigen akkurat nå.

 

 

Forrige artikkelAtomavtalen, straffeforfølgelse av Volkswagen-sjefer og økonomisk krig
Neste artikkelMotsetningene innad i USA-imperiet øker: Bryter EU ut av USAs grep?
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).